Den kanskje mest verdifulle konsekvensen av å bli frisk for meg er at jeg nå (som jeg har valgt å bli frisk) har e'n samlet vilje (og ikke trenger å ha dårlig samvittighet for å velge motsatt av hva Guds vilje er). Kampen mellom det destruktive og det konstruktive er over. Det gode vant ved at jeg tok et endelig valg i stedet for hele tiden balansere mellom de to viljer, som på kanten av et stup.
Forskjellen mellom de to viljene ble mer synlig og markant etterhvert som jeg var nysgjerrig på bli frisk. Før det var den gode fortrengt for ikke å være i veien for Herr Ano. Det er kanskje et år siden jeg avdekket den gode vilje på området Herr Ano regjerte. Den ble avdekket og så dekket til igjen. Så fikk den komme til syne og romme en bitteliten del av meg. Så ble den bare større og større og til slutt større enn Herr Ano. Før dette identifiserte jeg meg med Herr Ano og opplevde fysiske behov, (som sult og søvn) som han ikke ville tilfredstille, som onde fordi han projiserte sin egen ondskap på kroppen. Jeg hadde idealer å leve opp til og tenkte derfor at det var av det gode å være nazi-streng. Idealene mine var å være uselvisk, ikke trenge noe, heve meg over det verdslige og forgjengelige. Jeg var som blindet for hans ondskap fordi jeg fokuserte på mine mål (idealer), lot meg lure av projeksjonen og stilte aldri spørsmålstegn ved hans holdninger. Jeg spurte ikke meg selv om jeg virkelig sto for holdningene hans fordi motivet var godt. Men når den gode vilje vant terreng ble det klart for meg hva som var godt og hva som var ondt. Jeg måtte samtidig rive ned de idealene som var umulig å nå. Den gode vilje gjorde at jeg fikk se realiteten. Og når den først er sett kan man ikke gå tilbake til det gamle, forvrengte synet.
Tidligere syntes jeg det var dumt når jeg leste andre skille seg fra anoreksien som om det ikke er en selv. Jeg visste ikke da at det gikk an å bli kvitt den. Jeg trodde jeg måtte leve med perfeksjonisme, mindreverdighetskompleks, motstand mot kvinnekroppen, redselen for avvisning osv. Alt dette som forsvinner sammen med frykten. At noen kaller det jeg kaller Herr Ano for det onde er helt forståelig nå siden den gode vilje har overtatt makten. Har ingen kalt Herr Ano nazi? Han er skikkelig nazi.
Forskjellen mellom de to viljene ble mer synlig og markant etterhvert som jeg var nysgjerrig på bli frisk. Før det var den gode fortrengt for ikke å være i veien for Herr Ano. Det er kanskje et år siden jeg avdekket den gode vilje på området Herr Ano regjerte. Den ble avdekket og så dekket til igjen. Så fikk den komme til syne og romme en bitteliten del av meg. Så ble den bare større og større og til slutt større enn Herr Ano. Før dette identifiserte jeg meg med Herr Ano og opplevde fysiske behov, (som sult og søvn) som han ikke ville tilfredstille, som onde fordi han projiserte sin egen ondskap på kroppen. Jeg hadde idealer å leve opp til og tenkte derfor at det var av det gode å være nazi-streng. Idealene mine var å være uselvisk, ikke trenge noe, heve meg over det verdslige og forgjengelige. Jeg var som blindet for hans ondskap fordi jeg fokuserte på mine mål (idealer), lot meg lure av projeksjonen og stilte aldri spørsmålstegn ved hans holdninger. Jeg spurte ikke meg selv om jeg virkelig sto for holdningene hans fordi motivet var godt. Men når den gode vilje vant terreng ble det klart for meg hva som var godt og hva som var ondt. Jeg måtte samtidig rive ned de idealene som var umulig å nå. Den gode vilje gjorde at jeg fikk se realiteten. Og når den først er sett kan man ikke gå tilbake til det gamle, forvrengte synet.
Tidligere syntes jeg det var dumt når jeg leste andre skille seg fra anoreksien som om det ikke er en selv. Jeg visste ikke da at det gikk an å bli kvitt den. Jeg trodde jeg måtte leve med perfeksjonisme, mindreverdighetskompleks, motstand mot kvinnekroppen, redselen for avvisning osv. Alt dette som forsvinner sammen med frykten. At noen kaller det jeg kaller Herr Ano for det onde er helt forståelig nå siden den gode vilje har overtatt makten. Har ingen kalt Herr Ano nazi? Han er skikkelig nazi.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar