Liten opptur.

Livet er lettere når man har sovet nok! Det hjelper på humør og lyst til å gjøre noe. Idag da jeg kom hjem fra levering av sønnen min til skolen spiste jeg er salat med kylling og ost og sov en time. Når jeg våknet fikk jeg lyst til å stikke på trening før jeg skulle hente han. Klokka var ikke nok til å dra ennå, (sånn at jeg kunne hente han rett etterpå) så jeg benyttet tida til 30 minutters ashtangayoga før jeg labbet i snø til treningssenteret. Det var så kuult å ha lyst til å trene! Jeg merket allerede at jeg var littegrann sterkere enn sist jeg var der. Jeg merket dog at jeg skulle hatt mer næring i kroppen. Det er morsomt i begynnelsen av en styrketreningsperiode når man har vært borte en lang stund, fordi da skjer fremgangen så raskt.

Da vi ventet på trikken hjem spiste jeg et medbragt lite rødt eple. Nam! Og hjemme spiste jeg noe kjempegodt, nemlig kyllingbryst med olivenolje på og et dryss med saltede solsikkefrø + en bit ost og litt avokado. Himmelsk! Nå er kroppen så fornøyd! Og jeg også:) Det er lenge siden jeg har hatt en god dag, så det satte jeg pris på.

Grunnen til overskuddet er nok at jeg sov i to timer + en halvtime sent på ettermiddagen igår. Jeg hadde planlagt å trene ashtangayoga igår og styrke idag, men var for trøtt og hadde derfor ikke lyst, så at jeg fikk gjort begge deler idag var supert. Om jeg sover når sønnen min er på skolen 2 timer annenhver dag og en time annenhver dag har jeg overskudd og tid til å trene annenhver dag! Tror det må bli planen fremover, fordi å legge seg tidligere kan jeg bare drømme om å klare. Jeg sovner vanligvis kl 01:00 og står opp 07:00. Og jeg trenger 8 timer for å ha overskudd. Det hender jeg legger meg og sover på sønnen min sitt rom i 17:00-tida og sover fra 20 - 60 minutter. Jeg elsker å sove! Det er min friplass fra verden. Verden er så slitsom (ihvertfall når man er trøtt), men i drømmeverdenen er kroppen så lett. Den verdenen er mer spennende også.

Zombi

27.01.2014

Jeg vet jeg skulle ha skrevet, men jeg sitter fast. Jeg kommer ingen vei. Er så usikker. Lurer på om jeg virkelig har anorexi og trenger å gå opp i vekt eller ikke. Er ikke overbevist ennå. Derfor følger jeg fortsatt min gamle rutine. Men jeg kan innrømme at jeg er sliten av det, og lei, men ser ingen grunn til å slutte. Jeg har ikke klart å spise mer selv om jeg har begynt å trene. Jeg er litt nedfor, og grinete når jeg har sovet for lite, som er vanlig. Jeg tenker at jeg ikke har grunn til å være sliten av annen grunn enn søvnmangel siden jeg inntar 1500 kcal pr dag. Egentlig skjønner jeg ikke hvorfor jeg ikke er større når jeg inntar så mye. Er lavkarbo virkelig så effektivt?

Sønnen min sa igår kveld at jeg nesten aldri lo. Det gikk innpå meg. Jeg tenkte at jeg kanskje ikke var bra nok for han som mor, noe som skremmer meg og får meg til å lure på om jeg bare burde dra min veg. Men jeg vet at det er visse sider ved meg han trenger, og det er for han jeg lever nå. Jeg må støtte han, fordi ingen andre gjør det, og jeg må fortelle at mye av det faren sier er tøys, og fortelle mitt syn på saker. Og jeg må vise forståelse og trøste, fordi ingen andre gjør det heller.

Men akkurat fordi jeg lever for han bare, og ikke for meg selv, liker jeg ikke livet mitt nok til å være glad. Jeg bare venter på at jeg kan flytte tilbake til der jeg kom fra. Til skogen som er mitt hjem, som tar imot meg. Den skogen som er her er ukoselig, så selv om jeg bor rett ved den unngår jeg å gå i den unntatt en sjelden gang. Sønnen min liker skogen, så det hender vi går på oppdagelsesferd eller skattejakt der om sommeren.

Jeg må vente med å flytte til han kan ta transport selv. Da får han være hos meg i helgene istedenfor ukedagene. Jeg er redd det blir katastrofe, fordi jeg føler at han trenger meg mer enn faren. Så jo lenger jeg venter, jo bedre, eller at han skulle foretrekke å bo hos faren mer enn hos meg. Jeg vil ikke føle at jeg svikter eller at vi kommer lenger fra hverandre psykisk. Jo større han er, jo mer uavhengig er han av faren og kan ha det bedre boende hos han, komme og gå som han vil. Jeg tror ikke jeg kan flytte før om 4 år. Sønnen min er lite selvstendig for alderen. Han liker ikke å gjøre ting selv og har aldri gjort det. Han er for utålmodig. (Det tar lenger tid når han gjør ting selv.) Og vil klare ting ved første forsøk. Ganske lik meg sånn.

Det er i det minste e'n ting jeg har klart å endre på, og det er at jeg endrer litt på matvalgene mine. Så jeg spiser ikke helt det samme hver dag slik som før. Jeg finnes ikke kreativ for tiden, så å tenke ut nye sammensetninger er ihvertfall noe. Det er litt ok at jeg kan få lyst på annen mat og ikke er likegyldig til hva jeg spiser.

Jeg liker å trene styrke og yoga for tiden. Det gir et innhold i mine meningsløse dager. Jeg har konstant dårlig samvittighet for ikke å yte andre noe i form av jobb eller annet, og for ikke å ha mer overskudd og godt humør til sønnen min. Men jeg orker ikke å jobbe, og jeg har ikke lyst til å gjøre en jobb som hvem som helst kan klare heller. Og arbeidsdager er alt for lange uansett om jeg hadde funnet en kuul jobb. Jeg har ikke utdannelse nok til å jobbe med noe jeg kunne ha likt å drive med og jeg kunne brukt mine evner og kunnskap.

Min ressurs er å skrive dikt og annet jeg får innsikt om, men det skjer kanskje bare en gang i måneden at jeg har noe å komme med. Jeg snakket med Gud om at jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke ytrer noe. Responsen var at jeg først må ta imot hjelp, for deretter å kunne gi noe videre. Den traff. Jeg glemmer alltid det der og har fått den påminnelsen utallige ganger, og blir like overrasket hver gang, siden Gud snur ting rundt. Jeg tenker motsatt; at om jeg gir til andre har jeg lettere for å ta imot og også å være snillere med meg selv.

Før i tida var det vanlig å si at den som ikke jobber ikke fortjener mat. Nå er det en setning som ligger gjemt under kjøkkenduken hos noen. Hos noen finnes den ikke mer fordi den er glemt, men jeg tror holdningen finnes dypere ned, et eller annet sted, i alle.

Hvis noen ønsker å stille meg noen spørsmål er jeg glad for å kunne svare og på den måten gi noe til andre.

Hjernen er så død at jeg tenker ikke på hva jeg kan gjøre. Jeg leser i en blogg for tiden der ei jente skriver om tiden hun er syk og fram til hun nå er frisk fra anoreksi. Den er inspirerende og til trøst. http://living-with-anorexia.blogspot.no/search?updated-min=2010-01-01T00:00:00%2B01:00&updated-max=2011-01-01T00:00:00%2B01:00&max-results=50

Sitter fast.

Jeg har ofte lest og hørt jenter med spiseforstyrrelse påstå at de som syke egentlig ikke hadde kontroll, selv om kontroll var viktig for dem. Jeg har tenkt at det gjelder bulimikere og tvangsspisere bare, og har ikke forstått hvorfor de med anoreksi har sagt det samme. Før nå. Nå som jeg trer inn i en sunnere del av meg og kan observere det anorektiske på avstand, har jeg innsett hvor enorm makt det anorektiske har i meg. Før trodde jeg at jeg hadde kontrollen, men det var fordi jeg var i det anorektiske tankemønsteret. Nå som jeg kan tre utenfor føler jeg meg maktesløs fordi jeg ser hvor mye kontroll den syke delen av meg har.

Jeg visste den hadde mye makt da jeg var i den. Jeg antok 80%. I den kunne jeg ikke se noen frisk del før for et par måneder siden, eller noe sånt. Delen så lys og fri ut. Jeg tenkte da at jeg aldri kommer til å la den styre, fordi den var både langt borte og så liten i forhold til det jeg kalte meg. Begge deler er vel meg. Den ene redd og kontrollert. Den andre uredd og fri.

Jeg har tidligere kritisert at noen ser det anorektiske som en del utenfor seg selv, fordi jeg mener det er en del av en selv. Sannheten er at jeg aldri tidligere har tatt avstand til det syke. Jeg har aldri følt meg splittet som nå med to viljer, fordi jeg har vært helt på linje med anorektikertankene. Jeg hadde ikke trodd dette skulle være så vanskelig. Jeg trodde jeg var nærmest frisk og bare hadde et krydder av anoreksi på meg som fikk meg litt tynnere enn andre. Nå som jeg tenker å gjøre endringer i en ikke-destruktiv retning ser jeg hvor lite sunnhet det er i meg til å kjempe i den retning. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg lurer på om jeg skal få anorektikerdelen av meg til å holde munn ved å slutte å høre på den eller om jeg skal forsøke å spille på lag med den ved å se om den vil tilpasse seg.
Jeg husker at andre har sluttet å høre på den. Det er sterkt gjort!

I dag så jeg den i underdelen av meg som et svart skjelettspøkelse som forsøkte å forføre meg tilbake i sitt grep. Den grep etter meg med begge hender. Jeg var fortvilet over at jeg følte meg maktesløs og i dens makt. Jeg hadde ikke trodd jeg var så syk. Jeg har benektet det fordi jeg følte jeg hadde kontroll. Jeg har blitt sykere parallelt med vekttapet.

Da jeg den ene dagen (her om dagen) inntok 100 kalorier mer enn vanlig og neste dag skulle gå 10 minutter mindre enn vanlig, endte jeg med å innta det vanlige antall kalorier og spaserte 20 minutter ekstra dagen etter. Jeg føler meg som en mus i et bur der musa går i et hjul, rundt og rundt.

Jeg må få hele meg til å bli med på bestemmelsen. Ikke bare tenke at jeg bør veie mer, men akseptere at jeg må gjøre endringer og tåle å legge på meg. Jeg er ikke der. Jeg er livredd. Jeg vil ikke dø men jeg klarer ikke legge på meg heller. Jeg klarer ikke å ta de ekstra kaloriene om jeg tror de skal føre til vektoppgang. Vektoppgang er liksom ikke en mulighet tillatt for meg. Det er en stengt dør. Jeg trodde jeg skulle klare det ved å ta små skritt, men nå tør jeg ikke å ta museskritt heller, som å innta 50 kalorier mer daglig.

Kanskje dette bare er et steg tilbake og at jeg skal komme meg et skritt frem snart. Jeg vet ikke. Det er som om hodet mitt står fastspent i metall, som en revesaks. En tankestruktur som gjør at det å endre kroppen og kroppens retning blir en umulighet.

Jeg har ikke vært sikker på hva i meg som er anorektisk siden jeg var oppslukt, men det kommer tydeligere frem nå. Når jeg står i en situasjon der jeg vurderer å bryte reglene ser jeg forskjellen tydelig. Da er det den ene delen som sier "selvsagt skal du ikke det" mens den andre delen av meg ikke er tankestyrt, men vil følge det som er naturlig å gjøre.

Jeg har lurt på hvordan matinntaket styres når man er frisk. Som barn styrte mamma matinntaket mitt. Kroppens behov fikk ikke bestemme. Da hun sviktet var jeg tøylesløs, spiste usunt og la på meg.
Men så fikk jeg plutselig panikk og tok kontrollen over kroppen fordi jeg trodde plutselig man ikke kunne stole på kroppen og følelsene. grunnen til det var at Fetsund-mannen (grisen) sa at sex og kjærlighet var to forskjellige ting. Noe jeg hadde blandet. Det måtte bety at det ikke var kjærlighet jeg hadde følt! At jeg var blitt lurt av kroppen og følelsene. Det var det jeg trodde fordi jeg ikke kunne skille. På den åndelige side var det bra det skjedde, fordi det gjorde meg bevisst at det finnes en kjærlighet som er høyere enn eros-kjærligheten, men det er trist jeg ikke fikk høre av den samme mannen at kvinner blander og at det er fint. At det kalles eros-kjærlighet, men at det finnes en kjærlighet som er høyere. Men også at det finnes flere andre typer, og snakket om de, så jeg slapp å ta avstand til kroppen min og følelsene mine i troen på at de var løgnaktige. 

Sannheten er vel at man kan stole på at kroppen vet hva den trenger. Hverken den eller følelser skal styre vår adferd, men vi skal tolke og legge til rette og tilfredstille behovene best mulig. Den andre fellen, på motsatt side av anoreksi, er såkalt "mindless eating". Det er å spise styrt av følelser og uten å være klar over hva en gjør før etter at maten er inntatt (og panikken kommer). Det er som å være besatt av følelsene og kanskje også å tro man er følelsene. Anorektikeren derimot er for mye klar over hvordan hun spiser, og tenker for mye på det. Som frisk er det nok meningen jeg skal spise til kroppen er mett og spise når jeg er sulten, men selv styre hva den skal få utfra hva jeg vet er best for den. Mange på veien til friskhet er redd de skal begynne å spise utfra følelsene og spise masse, og det er fint at de uttrykker, fordi de må få vite om det sunne alternativet, som er å ta vare på kroppen og følelsene. Styre med hjertet, ta hensyn til kropp og ta i bruk kunnskap. Nå sier jeg til kroppen at den bare er nødt til å sulte fordi jeg vil være tynn, og så forsøker jeg å få den til å være litt mindre klagende ved å gi den varm te og tyggis:). Om jeg skulle la den få sine behov tilfredstilt ville det være å ta et steg utover, ta mer plass i verden. Jeg er redd jeg svært raskt ville bli dyttet tilbake. Mange tenker: "ikke tro du er noe". Mange er misunnelige, bare betrakter og tenker om en, og setter seg ikke inn i for å forstå. Det er ingen oppriktig interesse. Mest synsing, forutinntatthet og fordømmelse. Hvordan være i verden om den ikke favner meg?

De tre f ' er. Til pårørende.

Det er tre f ' er og tre k' er man som pårørende til anorektikere / spiseforstyrrede bør huske å unngå om de vil hjelpe og støtte, og det er:
Forakt, fordømmelse og forutinntatthet.
Kritikk, kresenhet og krav.

Fokuser på de tre g ' er:
Godhet, glede og grenser.

Jeg skriver to ord som dere muligens stusser på. Det ene er kresenhet. Med det tenker jeg på alt uttrykk for det kritiske øyets synsing om alt mulig. Den syke er sensitiv for hva som behager og ikke behager andre, og redd for å bli avvist, så det beste for de er å bli spart for å høre det de kan oppfatte som hint om hvor smalt de må leve for å bli likt og passe inn i det snevre synet til en som ikke kan akseptere realitetene, men velger å uttrykke meninger om alt som synes negativt. Det andre ordet er grenser. Det henger sammen med kresenhet på den måten at hva dere gir uttrykk for bør ha en grense. Det bør settes en grense før det uttrykkes kritikk, negativ omtale av noen eller noe og andre hensynsløse (tankeløse) uttalelser.

Foreldre bli konfrontert med egne verdier i møte med barn av spiseforstyrrede. Kanskje har mødre ment at å spise som en fugl er fint fordi det er kvinnelig, og gitt uttrykk for forakt mot grådighet og sykelig fedme. Kanskje har hun ment at kvinner skal behage andre og ikke være selvhevdende (og glemt at det må skilles mellom positiv og negativ selvhevdelse). Kanskje har hun ment at det å gråte  kun skyldes selvmedlidenhet og ikke ekte sorg pga et tap, og at uttrykk for sinne bare er et uttrykk for egoisme og ikke for en dyp følelse av urettferdighet. Far har kanskje hevdet at selvstendighet / uavhengighet er viktig, og glemt at støtte er nødvendig før man kan stå på egne ben. Dette er bare noen få eksempler, fordi de er kun fra mine opplevelser.

Det er den syke selv som har svaret på hva som kan gjøre henne livsglad (frisk). Ingen kan kurere henne, fordi det er ikke noe som trenger å fjernes, men noen kan spørre henne hva hun trenger og gi henne det.

Hun vet hva som trengs for å bli frisk. Bare hun ser de uoppløste knutene og kjenner områdene usikkerheten som må erstattes med bekreftelse.

Jeg har alltid tenkt at familieterapi er særdeles viktig for mange, om ikke alle. Om det er manglende bekreftelse hjemme som har skapt sårbaheten for en slik sykdom, og den med anoreksi selv fortsatt har et behov for bekreftelse, vil jeg si familieterapi er en god ide uansett hvilken alder den med anoreksi har kommet opp i.

Jeg har alltid ønsket det for egen del, men ikke bedt om det. Ingen forventer at jeg som er voksen trenger min mammas bekreftelse på at om jeg la på meg ville hun bli glad, og ikke føle noe negativt, slik jeg trodde hun kom til å gjøre, estetiker som hun er, for å tørre å bli frisk. I mitt tilfelle var det mamma som kritiserte mye, som kommenterte negativt omkring fedme, som bruikte ordet grådig ofte, som kommenterte og engasjerte seg i min og andre kroppers utseende. Da hun en gang åpenhjertig lo da hun så kroppen min bakfra idet jeg var i ferd med å forlate rommet, ble jeg enormt skuffet da jeg hørte hun sa til søsknene mine noe om at jeg hadde blitt bredere over baken. Jeg stormet ut og løp til buss-holdeplassen. Alt dette hennes ytre fokus og manglende tid til meg som person fikk meg til å henge etter i utvikling. (Hva med venner, da? spør du kanskje? Men de hadde jeg forlatt fordi jeg hadde en byrde for stor til å dele med de som var så unge.)

Den fysiske biten var for min del kun 1 av bitene som måtte falle på plass for at jeg skulle avidentifisere meg med anorektikeren. I mange år måtte jeg prøve å få mamma til å slutte å kritisere meg også. Det å oppleve at hun nå har et åpent sinn når hun opplever meg er en annen bit jeg trengte på plass for å bli frisk, for når man opplever at ens foreldre ikke er glad i en er det umulig å være fullt ut seg selv, sunn og glad. De negative faktorer måtte elimineres / erstattes før jeg begynte å tenke på det positive med å bli frisk. Veien måtte ryddes før jeg kunne gå videre i livet. Jeg måtte bli mindre sårbar (ikke være så nærtagen) i forhold til den som spiste meg opp (rakket ned på meg) før jeg kunne ta til meg det jeg trengte.

Nå er det nok.

12.01.2014

Nå har jeg nådd målet mitt som var å se 43-tallet på vekta. Når jeg ser og kjenner på kroppen er den helt avskrelt for fett, slik jeg har drømt om å se og føles siden jeg var 12 da ba jeg til Gud om at han skulle avskrelle fettet, over natta. Den gangen danset jeg klassisk ballett og oppdaget etter en sommer med mye is-spising at jeg hadde fått fett på rompa. Da fikk jeg panikk, fordi som ballettdanser er det ikke akseptabelt. Min BMI er nå 14,94. Jeg var mager som 12-åring også, men da hadde jeg større muskelmasse.

Det tok tid å komme hit når jeg insisterte på å klare det uten å bare faste, men spise proteinholdig mat tre ganger daglig. I speilet ser jeg ut som en av de avmagrede modellene man trekker frem bildet av når man kritiserer modellbransjen for å promotere anoreksi. Jeg vil ikke se 42-tallet! jeg vil ha litt mer muskelatur, så nå er det slutt på 1500 kcal pr dag og 80 min gange. Nå skal jeg opp 100 kcal, trene styrke annenhver dag og spasere 10 minutter mindre daglig. Jeg synes det er merkelig å ikke ha noe muskelatur på magen og å kjenne tarmene rett under huden.

Men det er ikke lett for meg å skulle bli større. Det er vrient. Fordi jeg føler meg liten av all kjeften jeg får, og verdifattig siden jeg ikke spiser nok til å være sterk og utholdende til å ha en jobb jeg blir satt pris på. Jeg kan ikke bare uforsiktig spise og trene fordi jeg er ikke komfortabel med å bli "stor". Det er ikke nok plass til meg i verden til å bli større egentlig, men jeg må trenge meg på og ta litt mer plass for å overleve.

Jeg vil bare ha litt mer muskler og bittelitt fett. Jeg tror ikke jeg vil satse på å gå opp til mer enn 47. Ihvertfall ikke i første omgang. Jeg må ta små forsiktige skritt om jeg skal klare å vende på dette her. Og nå vil jeg snu fordi jeg kan ikke lenger tro på at det går fint å holde på som jeg gjør siden "jeg spiser jo!". Å hoppe over et måltid hver dag i årevis er ikke en vane man bør holde på med i for lang tid. Særlig ikke i kombinasjon med streng lavkarbo (og moderat kalorirestriksjon) som jeg spiser. Og det uten en eneste utskeielse på ti-år. Jeg har sultet hver kveld, så ville jeg ikke anbefalt metoden til noen som har tendens til å bli fanget i den falske tryggheten det er å være i skjelettets favn, siden man blir så lett fanget av vanen. Og man kan bli vant til å sulte også. Vant til følelsen. Like den til og med. Ihvertfall til en viss grad. Om magen rumler og gnager om kvelden tar jeg bare te med soyamelk og søtningsmidler så holder den opp.

Da jeg sto på badet i dag og bestemte meg for å snu fikk jeg Guds støtte. Jeg har trodd jeg var avhengig av støtte fra en mann, men når jeg nå fikk støtte for planen min av Gud trenger jeg ikke det. Og bra er det fordi jeg har ingen mann som elsker meg i livet mitt.

Å snu er som å se oppover i vekt, men også oppover til livsglede og et langt liv. Nå vil jeg ikke se ned i mørket og graven min mer.

Jeg gleder meg til å sette igang. Men nå er jeg sliten fordi jeg er forkjøla om vinteren. Jeg hangler hele vinterhalvåret. Jeg får gå på trening straks jeg ikke føler meg utkjørt. Jeg burde kanskje tatt noen dager uten fysisk aktivitet og spise meg opp litt men jeg blir redd ved tanken. Kanskje jeg klarer en mellomting. Men som regel setter panikken inn om jeg ikke har fulgt reglene. Jeg får se.

Skillsmissen da jeg var 10.

Jeg ble rystet over avvisningen fra mamma og pappa etter skillsmissen da jeg fikk vite at ingen av dem egentlig ville ha meg hos seg, og følte meg uendelig ensom. Plutselig var det så de såvidt brydde seg, og jeg begynte å innbilde meg at grunnen var at jeg ikke var verdt å elske og ha det bra. Og det at jeg ble så mye kritisert, ikke fikk dekket mine behov utover de rent fysiske (men på betingelse av at jeg ikke ble sinna) og ikke fikk hjelp da jeg ba om det, ble bevisene på at antakelsen stemte. Når mamma mente det å få ansiktsløftning var viktigere enn at barnet fikk fortsette med sin største lidenskap, (ballett) begynte det å bli tydelig at de ikke mente jeg var verdt det.

Jeg tok ikke ansvar for å få det bedre på en voksen og anstendig måte ved å oppsøke barnevernet. Hvorfor skulle jeg tro noen som ikke var mine foreldre skulle bry seg mer enn de når det jo er foreldre som normalt har mest kjærlighet? De voksne utenfor som kritiserte mamma var jo som mamma. Og mamma kritiserte barnevernet, som jo sikkert også var kritikkverdig i større grad på den tida, så jeg delte hennes syn på de som fiender.

Pappa reagerte på at jeg ikke fikk ha eget rom og måtte sove på gangen, men reaksjonen førte ikke til handling. Jeg syntes ikke det var så ille å måtte sove på gangen, selv om det var mye trafikk noen ganger. Det var verre å bli totalt og konstant oversett når jeg trengte trøst når jeg savnet pappa. Pappa som ikke ville ha meg selv om jeg ville bo hos han. Pappa jeg ikke kunne nevne uten å få sterke motreaksjoner fra bitre mamma. Hun så dessuten pappa i meg, sånn at jeg måtte ta bitterheten hennes på min rygg. Jeg tok det etterhvert personlig denne ulykke. Jeg fortjente det,og noe måtte være svært urent og stusselig ved meg siden jeg ble så foraktet og oversett.

Og hva resultatet ble av dette var bl.a at jeg ble underlegen og overlegen om hverandre. Protesterte mye på alt som jeg opplevde som begrensende og ukjærlig fordi jeg følte jeg var satt i et fengsel som et dyr som ikke får tilsyn. Brøt regler fordi jeg var jo allerede plassert i båsen "usynlig og uviktig", så hva gjorde det da fra eller til å gjøre det?

Jeg trodde foreldrene mine mente jeg ikke fortjente bedre, men jeg skjønte aldri hva grunnen var. Jeg fikk angst for dette ukjente ved meg og ble svært hemmet. Alle uttrykk for følelser jeg gav i mammas nærvær ble avfeid og kritisert enten det var sinne, sorg eller glede. Sinne virket det som om hun opplevde som avskyelig, sorg ble kalt medlidenhet og glede foraktelig bråkete. Tankene mine avfeide hun og kroppen min stirret hun på og kommenterte. Alt fra meg var tydeligvis ekkelt, så jeg var vel det også da? Ærlig talt; er det rart man skriker opp når de rundt har en vegg rundt seg og en opplever at man er usynlig for dem?

Du satte meg i skyggen.
Jeg trodde jeg fortjente det,
at jeg var ond,
siden du viste så mye forakt,
men du gjorde det bare fordi
du selv ikke maktet å bære din skygge.

Du kunne ikke be om tilgivelse
for et ikke vedkjent mørke.
Mørket var tomheten etter pappa.
Mørket var hatet for at han sviktet oss alle.

Jeg trekkes i to retninger.

13.12.2013

Jeg blir dratt i til høyre og venstre.
Står stram i midten for å balansere.

Den ene siden er døden
over viljen, kroppen og sjelen.
Det perfeksjonistiske idealet regjerer
her tjeneste uten pause er det høyeste.
Hvor andre er alt verdt og min kropp ingenting
før den fortæres som redskap i tjeneste.

Uten egenverdi er den ikke unnet næring
som får den til å fungere.
Perfeksjonisten vil se et spøkelse.

Jeg er bare skinnet av idealet,
fortært, ikke av tjeneste men sult,
og skjemmes over det.
Jeg klarer ikke å først gi meg nok
til å ha overskudd til andre,
det må skje i motsatt rekkefølge,
fordi jeg ikke er verdt noe
før jeg glemmer meg selv og gir.

Jeg klarer ikke glemme meg selv når det gnager i magen
tåken senker seg ned i hodet
og kroppen må holde balansen.
Derfor er jeg for alltid fanget i dilemmaet.
Å leve som i himmelen på jorden klarer jeg ikke.

Den andre retning jeg trekkes i
vil uten kritisk innblanding
gi næring til den som sulter
uten først å spørre om den er verdt det
fordi alle skapninger er det
( selv om de ikke fikk bekreftet dette da de var mindre).
--------------
Dagen etter:

Anoreksien representerer ikke djevelen og den andre siden engelen. Det usunne er ubalansen jeg skaper mellom kreftene. Jeg legger for mye vekt på enkelte ting i forhold til andre. Alt det anoreksien representerer (som perfeksjonisme, høye idealer, askese osv.)er ikke galt i noe mindre porsjoner. De med anoreksi har dette i unormalt store porsjoner, det er det som er problemet. Vi trenger noe kritisk sans i denne verden, noe streben, idealer og noe forsakelse så vi kan ikke si anoreksien som representant er ond. Vi kan ikke si den presser oss utover grensene for det som er sunt, fordi ingenting kan få oss til å gjøre noe, kun dytte. Vi eier oss selv og velger selv. Det er vi selv som glemmer å balansere anoreksi-idealismen med motsatsen som drar oss tilbake til midten (dydene; som overbærenhet, fornuft, rettferdighet, generøsitet, kjærlighet osv.)

Jeg ser nå at på den ene siden står anoreksien som en moralist og kritiserer meg for ikke å leve ut dydene i større grad. Dydene som er på den andre siden! Ja, man kan si at på den ene siden er idealene som illustrerer dydene når de har kommet til uttrykk i verden og på den andre siden er dydene som det guddommelige potensial. Den ene siden er ikke ond og den andre god, men den ene handler om verden og den andre om himmelen. Utfordringen er å balansere og integrere himmel og jord, kropp og følelser, fornuft og følelser, gi uttrykk for inntrykk fra oven og bearbeide inntrykk fra den ytre verden. For å samle viljen fra alt vi består av til e' n vilje. Skal vi hate eller skal vi elske?

Jeg vil gjerne leve som i himmelen her og det funker langt fra optimalt siden kroppen er begrensende.

Luftslottet.

29.11.2013

Da støtten fra alle nære voksne ble forvandlet til motgang raste det sammen inni meg og jeg måtte finne noe annet enn mennesker å støtte meg til. Dette skjedde en dag da jeg var 16.  Jeg bygde meg da et luftslott for å fange meg selv opp i noe, og for å ha et tilholdssted. En konstruksjon av rutiner og strenge regler jeg kunne være opptatt av og som jeg innbilte meg gjorde meg trygg fordi det var forutsigbart og fordi jeg skulle bli slik at ingen kunne kritisere meg for noe. Et forsvarsverk mot kritikk fra andre som kunne sette meg ut. Jeg fant ganske fort ut at uansett hvor mye jeg strevde etter å bli perfekt egne øyne kunne jeg bli kritisert. Noen kritiserer jo det de ikke forstår eller misunner også, så man kan ikke komme unna. Derfor kom forsvar nr. 2; isolasjonen.

Jeg har ennå ikke funnet stabil støtte i mennesker men jeg tror ikke det er lurt å være avhengig av det heller slik mange er i tenårene. Jeg ble brå-voksen, måtte klare meg alene litt for tidlig, men nå er jeg voksen og må stå på egne bein. (Sigaretten var min lett knekkbare krykke en lang stund).

Jeg har som del av sykdommen et ønske om å være liten og bli tatt vare på av en voksen, fordi jeg mistet de voksnes støtte da jeg var 10 og har kanskje derfor anoreksi som en slags "utviklingsforstyrrelse". Altså at jeg kom skjevt ut i mangel på støtte rundt meg. Men jeg fant trygghet i Gud. Jeg er derfor trygg inni meg. Men i verden trenger jeg fortsatt luftslottet mitt fordi jeg har ikke noe virkelig hjerteroms-hjem her på jorda.

Det jeg skjønner nå skulle vært i stedet for forstyrrelsen den gangen jeg var tenåring er et menneske som sto meg nært og var genuint interessert i mine tanker, følelser og behov slik at jeg fikk utviklet og sett disse sjels-delers uttrykk og dermed kunne gå videre på bakgrunn av disse. Når ingen viser interesse står man uten den samme mulighet til å bli kjent med meg selv og til å utvikle egenskaper i møte med verden. Ved motgang gav jeg fort opp fordi jeg ikke hadde muligheten til å bearbeide det som skjedde sammen med andre mennesker. Hadde jeg vært et løvetannbarn hadde det så klart blitt annerledes, men jeg er en høyt sensitiv orkide, og da er støtte nødvendig for å kunne utvikles.

 

Tvang er maktutøvelse. Det motsatte av omsorg.

29.11.2013

Jeg har skjønt hvorfor det utøves tvang i psykiatrien. Det er fordi de som bestemmer at det skal utføres tvang har ansvaret for at pasienten skal bli frisk. Pasienten har ikke selv ansvaret for å bli frisk! Det er sykt. Det er kreftsvulsten i systemet. Så om hun ikke vil blir hun tvunget. Det er til å spy av.

Noen mener at i forhold til anorektikere som er ekstremt tynne og bare vil dø er det riktig med tvang i form av sondenæring og fengsling i sykehus der de nektes aktivitet og friluft. Jeg mener at tvang aldri er greit. Det er overgrep. Den syke har selv ansvaret for sine handlinger, så sultestreiker hun seg til døde er det hennes eget ansvar, selv om hun er aldri så sløv i hodet av underernæring! Om hun sulter seg for å bli tatt hånd om og vil ha omsorg er det selvsagt en annen sak. Men da blir ikke tvang nødvendig heller!

Gruff

27.11.2013

Dagen etter at frykten slapp ble jeg syk. Fikk feber og kunne så vidt stå på bena i flere dager. Så kom gruffet; følelsene jeg skjønte lå under uroen, tvangshandlingene mine og behovet for å være tynn, ren, ryddig og i aktivitet. Følelsene jeg hadde løpt fra. De lå der kroppen verket av feber. Masse møkk, grums, slim og andres begjær og ønske om å misbruke kroppen min dukket opp sammen med bilder av en mann med svarte øyne og selvisk blikk. Og jeg kjente på hat og avsky mot kroppskontakt. Jeg tenkte etterpå at dette var årsaken til at jeg hadde fått feber siden jeg ikke hadde betennelse i kroppen.

Følelsene av dette ekle forsvant ikke selv om jeg hadde kjent på det og følte meg renere. Jeg følte meg jaget og fikk et intens behov for å gjøre rent og komme meg ut og gå. Så jeg vasket hele leiligheten grundig og gikk ut. Det hjalp ikke å bare grine selv om det tok vekk noe av uroen. Ute var det mørkt og lite folk. Jeg følte hver bil som kjørte sakte forbi meg som en trussel. Jeg innbilte meg at noen satt inni bilen og begjærte meg og kun tenkte på e' n ting. Jeg la merke til at jeg kjente mitt eget kjønn mot klærne, noe som overrasket meg siden jeg aldri har lagt merke til noe lignende tidligere mens jeg har vært ute og gått. Sannsynligvis lå de ekle følelsene som jaget meg der. Kanskje jeg har tatt avstand til mine egne seksuelle følelser i kjønnsorganet fordi det ekle begjæret til andre har tatt opp plassen?

Når jeg kom hjem fra turen følte jeg meg tykk. Det er ikke så ofte jeg føler og ser meg selv tykkere enn jeg er. Nå fant jeg fett både her og der. Og da jeg foldet hendene når jeg la meg var de store som mannehender føltes det som og jeg la merke til at jeg så vidt pustet. Jeg fikk sove en time. Så våknet jeg og begynte å skrive dette innlegget.

Det blåser masse ute og jeg er veldig anspent. Har vondt i magen og i musklene i ryggen men feberen skjønner jeg er borte fordi jeg har fått klarhet tilbake i hodet. Jeg skal legge meg ned igjen og forsøke å fange opp følelsene som gjør at det er vondt. Jeg la merke til at jeg har det høyre øyet nedi magen bestandig, så jeg fisket det opp igjen og fikk det på plass bare for å sjekke hvordan det opplevdes å ha begge øynene utenpå. Jeg skal se om jeg klarer å slippe øyet ned igjen for å se om jeg finner noe mer der nede nå. Natta!

Et intervju og en artikkel verdt å lese.

http://www.rebellesociety.com/2013/11/23/in-the-name-of-being-well-i-made-myself-sick-a-conversation-with-laura-yochelson/


http://www.rebellesociety.com/2013/08/02/fierce-body-nourishment-5-gentle-steps/

Forskyvning.

06.03.2013

Boka "Veien til likevekt, om spiseforstyrrelser for mennesker med anoreksi eller bulimi" gir konstruktive verktøy for å frigjøre seg fra s.f. jeg ikke har sett lignende til i andre bøker om emnet. En av kapitlene handler om forskyvning. Her treffer forfatteren det jeg tror er det mest syke punkt av alle vedrørende spiseforstyrrelser. Og dette har jeg faktisk ikke lest noe om tidligere så jeg får vondt i magen og hele kroppen strammer seg i motstand når jeg prøver å lese og tenke på dette. Jeg får lyst til å kaste opp. Jeg klarer ikke ta opp boka og lese mer. Har bare lyst til å lulle meg vekk og grine. Men jeg må jo lese og tenke dette grundig gjennom.

Det interessante er at eksempelet i boka er så passende. (Mine ord er innenfor strekene) Det står: La oss si du av familiemessige problemer føler deg uønsket. Dette er en vanskelig følelse å håndtere og det er vanskelig å finne en løsning. Følelsen av å være uønsket kan så bli overført til kroppen så du kan overbevise deg selv om at det er kroppen som er uønsket, ikke deg selv som menneske, -og slik får du en innbilt kontroll over problemet.-

Det forklarer jo så mye. Man sulter bort kroppen som er en byrde for foreldrene. Jo mindre man er jo tryggere kan man føle seg med tanke på faren for avvisning.  Er ikke det å grine av så vet ikke jeg.

Barn kan forskyve de gode følelsene de forbinder med sin mor over på en bamse ved hennes fravær og sådan finne trygghet. En anorektiker har en tendens til å bruke samme metode for å takle vanskelige følelser. Selv overførte jeg oppfattelsen av en mannsgris over på egen kropp. Jeg ble den grisen jeg så i han. Jeg forskjøv grisebildet fordi vi hadde noe grisete til felles. Begge onanerte. Jeg sluttet å spise svin (gris) fordi jeg luktet "dead meat". (Jeg var ekstremt sinna på han sex-trakasserende fyren i Fetsund). Plutselig ble kroppsbildet helt unaturlig og stygt.

Også følelsen av å ikke føle meg ønsket overfører jeg på kroppen for forhåpentligvis å kunne endre følelsen ved å gjøre kroppen tiltalende eller liten. Jeg forskyver følelsen av å være uønsket over på kroppen for muligens å kunne heve meg over følelsen av å være uønsket ved å plassere den utenfor meg selv, på kroppen.

"Veien til likevekt" finnes på Oppegård og Deichmanske bibliotek. Anbefales. Den mest nyttige boka jeg har lest om spiseforstyrrelser.

Noe annet som forskyves til kroppen ifølge boka er de dårlige følelsene en får når en oppfatter seg selv som f.eks. udugelig eller maktesløs, med det resultat at du føler deg tykk. Fordi du altså ikke klarer å gjøre noe med det egentlige problemet, fikser du i stedet på kroppen. At den kroppsfikserte kulturen støtter prosjekt kropp, bekrefter bare at du gjør noe riktig.

Helgener med anoreksi klarer det, men ikke jeg.

03.08.2013
Hver gang jeg tenker på at jeg kan dø kjenner jeg at trangen til å tjene menneskene skaper motstand til døden.

Bein som syler.

15.03.2013

Leger og andre tror de skremmer anorektikere når de forteller dem at liten fettprosent fører til lavt østrogennivå og benskjørhet. De glemmer at anorektikerne allerede er knekt.

Når noen ligger nede er det lettere for andre å tråkke på dem.
Knekke dem igjen og igjen, helt til oppreisningen.
Da kan Ano bruke sine tynne pinner til å stikke undertrykkerne med
gjennom ribbena og treffe de mest sårbare stedene,
og forhåpentligvis på dette vis hjelpe dem med å få kontakt med følelsene sine,
dytte dem til å ta det første steg mot medfølelse.

Jeg har "stalkere" nå, i betydningen stive forfølgere,
men jeg kommer til å bli kvitt dem snart, fordi mine pinner er skarpere.
Jeg kvesser dem før kamp.

Jeg leker meg med ordet "stalk" her. Det betyr stilk, stylt, stiv og forfølge. http://www.thefreedictionary.com/stalker

Anorektikerens plass i samfunnet.

03.02.2013

Anorektikeren speiler samfunnets ideal og hun er en personlighetstype som tar alt alvorlig. Hun tar på alvor at noen mennesker ser ned på de fete og beundrer de slanke. Hun tar på alvor at noen betrakter kvinner som objekter. De fleste har fått erfare dette på en grensesprengende måte, da blir det trygt å se ut som et barn uten noe å ta i. Hun er for sårbar til å møte forakt så å være tynn blir nødvendig.

Hvorfor forakter noen de som trøstespiser? Er det fordi de ubevisst er redd for at uten noen å få trøst av, uten noen som bryr seg, ville også de ha tydd til mat eller rus for trygghet? Er de redd denne mest begredelige tilstand av å begrave seg selv levende og på den måten umuliggjøre oppfattelse av lyspunkt?

Hvorfor beundrer noen de tynne? Er det selvbeherskelsen, beskjedenheten og den ikke-eksisterende grådigheten som er grunnen? Er det at hun minner om en overjordisk skapning som ikke har dyriske følelser som sinne, frykt og sjalusi og som ikke trenger noe men bare ønsker å gi fra seg noe vakkert? Hvorfor kalles anorektikeren syk når hun prøver å oppnå idealet?


Når anorektikeren går så langt at hun ser utmagret ut foraktes hun av materialistene som ikke forstår vitsen med å ikke unne seg verdens goder. Hun viser at følgen av å leve etter idealet er døden. Det er et liv som en helgen, full av lidelse, streben etter å heve seg over følelser og behov og villigheten til å ofre seg for noe større. Lista er satt for høyt, men det var ikke anorektikeren som satte den der. Det er en liste som er kollektivt bestemt å stå der den står.

Anorektikeren er isolert men likevel en del av fellesskapet det er umulig å ignorere. Hun hører hjemme i overflodssamfunnet der mange går til motsatte ytterlighet og overkonsumerer. Hun skaper balanse.

Mine tanker om Pro Ana.

30.12.2012

Jeg har blitt forhindret i å skrive på enkelte forum fordi jeg skriver ærlig, og ikke er redd for å skrive f.eks.: "du er nødt til å redusere antall kalorier og raske karbohydrater om du vil bli så slank du selv vil " til noen som er fortvilet og ikke skjønner hvorfor de ikke går ned i vekt. Jeg mener at siden det er fakta er det ikke et budskap jeg trenger å tilpasse hvem som spør. Altså, om personen som spør er overvektig eller normalvektig gjelder det samme. Å skrive det er ikke en oppfordring til andre om å bli unaturlig tynn, slik noen tydeligvis tror siden de blir så provosert. På nettet kan man ikke vite hvor ung og lett påvirkelig en annen er. Mennesker må ta ansvar for seg selv.

Selv om jeg har et bevisst forhold til kalorier og bestemmer hvordan min kropp skal se ut betyr ikke det at jeg har noe ønske om å oppnå at andre skal gjøre det samme, men når noen vil gjøre det samme hjelper jeg dem gjerne fordi jeg liker å hjelpe andre å oppnå det de selv vil.

Jeg vil prøve oppklare forskjellen på en som meg som har vært en, og fortsatt er farget av anoreksi, og en pro-ana. Min opplevelse er at en pro-ana beundrer tynne mennesker fordi hun ikke er tynn selv. Hun sliter med vekten og vil gjøre hva som helst, t.o.m. bli syk (anorektisk) for å løse sitt vektproblem. De er, for å si det stygt, såkalte "mislykkede anorektikere" fordi de har ikke grunnlaget for å få alvorlig anoreksi. Deres problem stikker ikke dypt nok. De ser på bilder av tynne mennesker for å bli motivert til å klare å spise mindre og holde ut sulten.

I stedet for å sulte seg (og oppleve nedtur med den påfølgende overspisingen som må komme før eller senere, av naturlige grunner, og ikke i mangel på viljestyrke) burde de lese om kosthold slik at de kunne sette opp en diett som funket og som de ville klare å gjennomføre i det lange løp og med en trygghet om at den ville hjelpe dem å nå sitt mål.

Jeg vet ikke hvor mange pro-ana' er som er alvorlig spiseforstyrret og jeg synes synd på de som er det. De som ikke bare overspiser av fysisk sult, men som ikke klarer å unngå å overspise fordi de opplever en stor tomhet i livet. Men de som har det slik får ingen hjelp av å være pro-ana. Det er ikke inspirasjon til å bli tynne de trenger, fordi viljen til å bli tynn er der allerede i meget stor grad. Det er å ta seg selv på alvor og fylle de behovene som nå står tomme de trenger. Fettlageret er fullt nok. Det er andre lagere som trenger påfyll og jeg er sikker på at de vet hvilke det gjelder. De trenger å ta mot til seg og fylle de selv om deres kropper ikke er tynne ennå. For så lenge disse lagrene står tomme vil de ikke klare å oppnå å bli tynne. At de misbruker mat  er et symptom på at noe ikke er som det bør være. Mat-misbruket i seg selv er ikke problemet. De skulle ta sjansen på at andre ikke har den samme forakten som de selv har for kroppen deres. Ta sjansen på at de ikke blir avvist på et så overfladisk grunnlag som de avviser seg selv.

Det siste er umulig uten at de ser seg selv som en person som er verdt å elske, og ikke lenger som en kropp som ikke er bra nok. De må skyve til side bildet de ser når de studerer seg selv kritisk og heller se seg selv som en person. Rett og slett endre selvbildet fra å være kun kropp (fordi de er jo ikke kroppen selv om de opplever å bli behandlet som en) til å innbefatte hele ens person. Og da helst mer enn kun personligheten også (etter hvert), som jo kan vise seg å uttrykke mye som kan kritiseres når en er misfornøyd.

Apropos misfornøyd. Om en er misfornøyd hjelper det ikke å overføre misnøyen til kroppen og fikse på den når det man egentlig er misfornøyd med er noe annet i livet.

Det er ikke det å ha fokus og kontroll over matinntak som vitner om anoreksi. Det er ikke evnen til selvbeherskelse, eller at en blir lei seg om en er tykk fordi man ønsker å være tynn, eller frykten for å legge på seg fordi man liker å være tynn. Det er når man bruker kroppen som blyant for å skrive et budskap til andre ved å sulte seg ufrivillig, fordi ord ikke fungerer som uttrykksmiddel, man trenger hjelp.

Jeg vil avvise oppfattelsen om at pro-ana er en farlig trussel som må bekjempes. Deres tips er en åpenhet om hva de forteller seg selv i håp om å oppnå det de selv vil. At jenter som ønsker å gå ned i vekt finner sammen er naturlig og har sine fordeler og ulemper som i alle andre miljøer. At visse mennesker ikke tåler åpenhet og ærlighet er deres eget problem. I vår tid kommer alt til overflaten og det er bare å akseptere (før eller senere). At man ikke liker alt som kommer til syne betyr ikke at man har noen rett til å dømme.

Hvilken informasjon en søker er opp til hver enkelt å velge fritt. Vi lever i et fritt land hvor man kan få tilgang til all mulig informasjon og å ha ytringsfrihet. At noen ikke er enig i at det bør være slik kan velge å slutte å klage og/eller flytte til et land som passer dem bedre. Om noen reagerer på tipsene som blir delt på pro-ana sider kan de, fremfor å klage og kritisere, komme med noen bedre tips selv. Og har de ikke noen tips er det kanskje derfor de blir sinte av å lese tipsene som speiler et fortvilet sinn. Et sinn de kjenner seg igjen i? Kunnskap er makt og klaging er offermentalitet. Den som klager trenger mer av det første.

Ano: det personifiserte ideal.

24.11.2012

Da jeg sovnet fortsatte drømmen jeg beskrev i blogginnlegget "drøm ved innsoving", der tankene mine slapp rett før jeg forsvant inn i drømmeland og demonstrerte det jeg var opptatt av i tankene. Jeg var opptatt av å finne ut om den delen av meg som trodde den visste best om kroppens behov var en sunn eller anorektisk/ortorektisk del av meg jeg skulle følge eller ikke. Den tenker perfeksjonistisk at kroppen skulle få fisk hver dag selv om jeg ikke liker det noe særlig, ikke annet kjøtt, ikke mat jeg blir tung av, ikke mat jeg vil nyte eller bli mett av, men friske grønnsaker, fisk 2 ganger om dagen, ett egg 2-3 ganger i uka, litt ost bare 2 ganger i uka, litt bær 1-2 ganger i uka, nøtter 3 ganger i uka. Det gir ikke nok mat til å unngå sult, men det er visst greit. Å sulte og være lett er bedre enn å nyte, bli mett og være tung. Jeg måtte skrive dette ned fordi jeg først da finner ut av det. Og jeg ser jo nå dessverre at det ser sykt ut å følge perfeksjonisten slavisk, som tror den intuitivt leser kroppens behov og bør lyttes til mer enn kroppen gjør på et råere plan. Men å følge kroppen bare tør jeg ikke. Så mellom de står jeg i villrede.

Jeg har disse ideene om "sunnhet" (les: renhet) som jeg ikke liker at jeg ikke følger, men som jeg ikke følger fordi de ikke er mulig å følge i lengden uten å daue. Jeg har prøvd å finne et kompromiss mellom kroppens behov og Ano/ortorektikeren fordi kampen mellom Ano og kroppen burde ikke eksistere. Det holder ikke for Ano at jeg spiser ganske sunt eller passe mett. Jeg spiser for mye og forbudte ting som suketter, sukrin, proteinpulver, soyamelk, svart te, kaffe, ost, tahini, for mye proteiner, kylling, finnbiff, salt og ikke noe bær og for lite nøtter. For ikke å bli så mett som jeg trenger (for dermed å tilfredstille Anos krav om letthet og fravær av tegn på grådighet) spiser jeg heller masse tyggis og drikker masse te med soyamelk med suketter. Men tyggis og soyamelk er heller ikke akseptabelt, bare fire hakk bedre.

Men alle har dette problemet. Alle sier de vil bli sunnere og spise mindre, men også nyte og spise seg mette. Ikke spise mat de ikke liker bare fordi den er sunn og gå og sulte og føle seg ujorda dagen lang. Jeg skulle fulgt Anos ide om det perfekte kostholdet hadde det føltes slik jeg forestiller meg det, og jeg har jo gjort det tidligere, men Ano, som er en personifisert ide', lever ikke i en fysisk verden, men i en ide'verden, og tar ikke kroppens behov med i betraktningen. Sult er ,jeg har ikke ord for det, ugyldig eller noe. Så jeg må balansere kropp og ideal. Jeg må avpersonifisere idealet, sette lista i riktig høyde og ta hensyn til kroppen.

Idealet Ano vil se utført i praksis er en diett med minimalt med mat, uten tyggis, kunstig søtning, tilsetningsstoffer, ferdigmat, soyamelk og ost, men med en del grønnsaker og fisk. Siden denne delen av meg maser så fælt må jeg justere kostholdet. Jeg har levd på ekstremt kaloriunderskudd tidligere og opplevd en slags eufori. Og det er nettop eufori Ano ønsker å frembringe med kaloriunderskudd og lett mat, for å heve meg til ide'verdenen og løsrive meg fra verden. Et annet problem som følge av det er at da blir jeg ujorda og kan ikke utføre det himmelske på jorda. Dessuten blir jeg nervøs av det.

Nå har jeg lagd en dagsmeny og en alternativ dagsmeny som skal tilfredstille idealet, kroppen og fornuften.
Det blir da et fiskemåltid med salat, olivenolje, egg og avokado hver dag. Et kjøttmåltid som som oftest vil bestå av kyllingfilet og innimellom finnbiff eller karbonadedeig istedet (helst 2 ganger i uka dagsmeny 2), synnøve så lett gulost, tahini og salat. Siste måltid blir annerledes enn jeg er vant til men skaper den nødvendige variasjon jeg trenger, nemlig cottage cheese, lavkarbobær, sukrin,  2 biter hjemmelaget mørk sjokoladebar og nøtter. Soyamelk får jeg fortsette med, men tyggis blir redusert til 5 i antall. Hvis jeg klarer å følge menyene slavisk slipper jeg å taste inn på diett.no hele tida. Dagsmenyene gir 80/92 g fett, 45/42 g karb.,140/127 g prot. og 1481/1521 kcal.

Denne skrivingen gjorde meg klar over hva som er hva og dermed hva jeg kan gjøre. Jeg er glad jeg fikk oppklart hva Ano er og at jeg må ta hensyn til både ideal og kropp.


    
  

Drøm ved innsoving, eller ikke i mammas fotspor.

24.11,2012

I drømmen sto jeg i gangen og skulle si farvel til ei ung dame innpakket i like mye tykt yttertøy som jeg pleier å ha på. Dessuten kan det hende hun var litt lubben under kåpen. Er ikke sikker. Mamma og en person til hadde allerede gått ut av døra. Jeg så ryggene deres fire meter fra døra ca. Jeg ble overrasket da den ukjente unge damen begynte å mase iherdig på at jeg skulle slå følge med dem. Jeg kjente jeg følte sterk motstand. Jeg ville absolutt ikke følge etter mamma! Hun maste og dro i meg og da våknet jeg fra drømmen fordi jeg ble redd hun skulle klare å få dratt meg med. Jeg kjente etter om det var den minste ettergivenhet til å følge henne og det var det, og jeg var i sterk villrede om hvilket valg som var det beste. Jeg ble lei meg og kvalm da jeg tenkte på det dagen etter.

Å følge i mamma fotspor, liksom. Å ja, nå husker jeg at jeg tenkte om drømmen at min anorektiske oppførsel var en protest mot henne som en måte å rive meg løs fra henne, fordi hun invaderte meg og sammenlignet seg med meg og kjempet mot at jeg skulle være et selvstendig individ. Dette har jeg aldri innsett tidligere. Jeg har bare sett anoreksi som et rop om hjelp og dermed betraktet meg som ganske frisk siden jeg ikke prøver å oppnå noe fra andre med det lenger. Når jeg tenker på muligheten til å bli helt frisk, dvs. føle meg fri i forhold til spising, må jeg flytte fra mamma. Men egentlig hjelper det ikke så lenge hun lever, og det vil hun jo gjøre i all evighet, så jeg tror ikke jeg klarer det noen gang. Å bli lubben er farlig med hensyn til menn, siden de er farlige når de begjærer kroppens bulker. Jeg hater bulker. Jeg liker ikke hoftebulkene av bein heller. Jeg vil være en strek og være sikker på at jeg ikke er attraktiv. Jeg blir fri når jeg er fri fra denne verden og spising ikke er noen sak lenger.

Hvorfor ville hun damen dra meg med? Så jeg kunne bli en del av mengden/gruppen? Å miste min egenart, mine grenser ville det betydd. Miste bevisstheten og tilpasse meg mengden. Ikke pokker om jeg vil. Jeg mister meg selv fordi jeg føler at det ikke er plass til mine følelser og at mine behov ikke passer inn. Jeg passer ikke inn. Jeg vil ikke tilpasse meg heller fordi da gjør jeg ting jeg ikke vil. Det var ikke en ørliten vilje i meg som ville følge gruppen, men det var et ørlite øyeblikk uten at jeg hadde motstand pga. manglende oppvakthet, hvor det var en mulighet for at hun kunne klare å dra meg med fysisk. Det var da jeg våknet fra drømmen. Redd utslettelse/nedsettelse/bevissthetstap.

Å bli frisk er ikke å gå tilbake til noe som en gang var; uten egenart, forsvinne i mengden med undertrykkelse. Å bli frisk er å fortsette å stå opp for meg selv og å få rom for den jeg er.

Er nytelse en galskap?

25.10.2012

Det er ikke mulig å nyte for mye. Om man spiser for mye, nyter man ikke bitene idet magen har blitt full. Misbruker man mat for å fylle et behov for omsorg eller "det daglige brød" smaker maten ødeleggende og godt på en gang. Bitter-sweet er en kjent betegnelse. Maten metter ikke sjelens behov, for kjærlighet finnes ikke i mat, ihvertfall ikke i fabrikklagd mat:) og det er ikke noe man har så lett kontroll over at man bare går og handler det i butikken. "Guds ånd på tilbud. Kun 9.90 pr hekto". Man kan ikke ta det guddommelige. Man kan ikke gjøre seg fortjent til det, ofre energi eller penger. Man må gi seg selv for å få smake noe som helst av det.

Om man "spiser for å leve" er ikke matfokuset problemet, men at livet er tomt. Det blir tomt om man er for redd for å elske. For redd for å sette kjærligheten foran seg selv slik at den skinner og gjennomskuer en selv til fulle for en selv og andre. Til fulle, fordi kjærligheten kjenner ikke til annet enn enhet. Kjærligheten trekker til seg. Har man kjærlighet har man alt mulig, og har man det ikke har man ikke noe.

Symbolsk tale.

14.10.2012

Det er ikke rart anorektikere uttrykker seg symbolsk. Visse ting sier man ikke med ord, som for eksempel: vil du ikke elske meg?!
Ikke rart anorektikeren vil bli kantete når hennes grenser ikke blir sett /respektert.
Ikke rart hun føler seg motbydelig og skitten når foreldrene har driti så mye i henne. Hun vil heller være et spøkelse enn å være en drittsekk. En sekk andre fyller med gammel bitterhet og skam.

Kroppen påvirker vår oppførsel.

16.09.2012

Om vi alltid skulle oppleve hver situasjon helt friskt og med nye taner og og handlinger tror jeg vi fort hadde blitt utslitt. Det er ikke noe galt å være robotaktig ved visse gjøremål.  Jeg kan ikke annet enn å øve meg der det trengs mest (der jeg ser det jeg gjør ikke funker godt nok) for å bli mer utholdende i å være mest mulig bevisst men først og fremst for å gjøre forbedringer. Vi skulle ikke være for strenge med oss selv i dette arbeidet. Mye er uforskyldt som hindrer oss i å klare å være bevisste og se ting med barnesinn. Som tidsnød, eller annet press, søvnmangel, smerter eller annet som tar ens oppmerksomhet.

Etter å ha eksperimentert med urter og narkotika har jeg blitt forundret over hvor mye slike fysiske substanser påvirker ens sinn. Og da innser man hvor lite man er skyld i. Hvor lite makt vi har over oss selv. At vi bare er nødt til å lære å godta oss selv på godt og vondt. Å være miljøskadet er et kuult uttrykk. Ikke all skyld skulle pålegges en selv.

Også hormonell ubalanse og næringsmangel (f.eks kobber over - eller underskudd i kroppen kan gjøre folk mer aggressive) har mye å si for oppførsel. Så viljen er viktigere å bedømme, og derfor er det bare Gud som kan dømme, Han som ser innsiden vår til fulle. Vi skal ikke dømme andre, det er vi klar over, men heller ikke oss selv, fordi vi har ikke det fulle bildet over årsakene til egen oppførsel.

Leser dere denne så ser dere hvor anorektisk man blir av å sulte selv om man ikke er anorektisk i utgangspunktet:http://dinosau.blogg.no/1285763235_29sep2010.html

Poems in English.

I don't want to be superfluous like fat.

That is why I hate it so much.

¤

Why don't you interact with me?

I'll give you some space.

Take away some fat so you can fit in 

right under my skin.

¤

Dad, how can I dare to eat

when you make fun of everybody?

Mum, how can I eat

with your head over my plate?

I'm not afraid of food, but the contempt

you feed me with, mum

and the joke you see with me, dad.

The bitter one munch on her heart, mum
and the one who make a fool of others are a fool, dad.

You both and I have no control over our tongues
and someone has to weigh up for that.
Weigh every bit thoroughly.

¤

I am the spoon you eat with

My skeleton is a handle with hips upon.
My mum crushed my ribs between her teeth
and dad pulled my arms out when he left
because I wouldn't let go of him.

Men wants to slurp the soup under my navel.
I expect someone will come and take me,
but what is left doesn't crush and I am hard to bend.

¤

The times I starved most severely
was when the people around me
didn't care,
as if I was air.

¤

Why don't you interact with me?
I'll give you space.
I'll take away some fat
so you can fit in right under my skin.

¤

Frozen

The girl with anorexia may look cool

in her clothes. In fact she is freezing

while she's covered in wool.

Sunny friends must stay away

from a heart and mind that's frozen

into the same routine every day.

No crack let the sun through the guard

cause there's no room for melted ice

in a ground that hard.

¤

How can she eat
while someone's eating her?

Now do you see why she can't sit still, 

but have to flee from her enemy?

¤

After the devil left my womb
I feel like the devil's child.

No longer suppressing sexuality
or the volum of my voice and laughter 

that bothered mum intensely.

I am the opposite now: Sensual, sexual 
and I laugh instead of cry, instead of asking why.

I am the immature me finally, free.
This is where I have longed to be.

Anorexia stopped me from developing, maybe.
I feel like 12 again, but this time without anxiety.

¤

I found my heart has also room for me.
I will no longer hide 

behind a "skinny body" identity
or behind thick clothes too baggy.

I can be a good person finally
because in a heart with love 

there is no room for fear or hostility.

If I gain weight or not the heart doesn't care.

¤

When anorexia had got a hold of me

I was in a prison cell 

where the only ideals I could see 

was the ones it was showing me 

and under my recovery

the disease hung on like an iron ball.

¤

I am in a large elevator shaped like a storehouse

with dark grey, damp and rough walls.

It is quite far down and if I look up I see no end to it.

I can't see if it is a roof or a sky up there.

The elevator goes further and further down

and I neither know how to stop it nor get it up again.

I haven't looked for buttons. I avoid the walls,

but it isn't me who is in charge of it.

Suddenly the floor goes down.

It is empty except some cardboard boxes in a corner.

It is utensils to eat with, but I don't care about the content

because I am just waiting in this room 

until I can come to heaven up there.

¤

You call me a concentration camp inmate, 

but you are my captor, snake

who consume me with your corrosive spit

from your large sizzling bitter pit.

¤

Deprivation

I want to be skinny to be free, 

forget the world in euphoria,

but I can't manage the needs of my body 

and as I hold it in my grip

I imprison myself in the world 

I try to overcome.

¤

She denies herself the slightest hint of food and life expression.

If only a fold of skin is detected it needs to tighten up.

¤

There were no room for me
so I thought I'd shrink my body
so I could get more space
to express myself in.

It wasn't my body that needed to change.
It was my company.
It wasn't my body that was too full of itself.

I had an issue and needed to meditate.
Get rid of stupid thoughts, not body tissue.
So I could release emotions in my body.

Perhaps living on the edge of death
would make me feel brave
and act freely?

That didn't work, unfortunately.
Me and my body was connected, obviously
I couldn't starve it and expect to move energetically.

¤

Why don't you interact with me
I'll give you space.
I'll take away some fat
so you can fit in
right under my skin.

¤

The times I starved severely
was when people around me
didn't care as if I was air.

¤

ED is death
not breathing down your neck
but at you with lots of black, toxic breath
that surrounds, fills and always stays with you.

You can't see clearly.
Everything seems scary.
You only hear negativity from ED.
You wish you could be a little fairy
cause life is dreary, but you have to bury
your skeleton body
as you look for ghosts at the cematary.

¤

I've stopped fighting my body.
I have found peace.
What a relief and how cozy
to be one with my body.

My life may seem boring,
but this is actually a core thing.
It is about accepting and loving.

My mum may have betrayed me.
My dad rejected and left me.
So I will love myself even more.
Much more than I ever expected.

¤

I embodied the evil
I couldn't win over on my side
and fought with my body
as if it was against me somehow,

but fact is it loves me, lives for me
this servant of mine
and I will stop fighting it
I will just love it from now.

¤

You throw my thought back to me
and freeze my emotions to my body. 

I need you, but you don't feed me.
Just let me down to my sickbed
with words cold and heavy.

Unless they are like yours 
you tolerate no move,
but out of sight you don't care what I do.

Happiness is strangled
in these dark rooms.
Craziness can fill the sphere,
but nothing can bloom.

I have to shake it off to God
who burns it with His wisdom.
The crazy thoughts, the dirt from mum,
dark, dumb criticism.

¤

You give me no room for thoughts,
no room for emotions,
no space for my body.

You invade it all so I crawl
into the realm of the spirit
where all I am is free.

¤

Stay strong. Starve on.
Become weak instead of meek.
Rigid and frigid.

You cried from your core.
Before you were satisfied
you died.

¤

FACE ME!
FANCY ME!
FEEL ME!

FILL ME!
FUCK ME!
FEED ME!

FREE ME!

¤

Mum rebuked.
I puked.

¤

Everybody is free.

I don't need to be controlling.
There is nothing here to fear.
There's no death, no enemy.
No one is controlling me.

¤

I found my heart has also room for me.
I'm no longer trapped in an identity as " skinny body" 

I hid behind thick clothes all too baggy.

Now I can be "a good girl" finally
cause in the heart there is no room for fear.
If I gain weight or not it doesn't care.

¤

There is nothing wrong.

I tried eliminating greed,
desire, anger and blindness,
by shrinking the body, their container,
but desire was kept for thinness,
also greed for more skinniness.

Oh, I felt like a failure,
unable to stop my anger
the years I was fragile from hunger
and my fear of gaining was blinding.

But there is nothing wrong with anger
that told me: Eat more to be stronger.
It reappeared because I thought
to eat more was wrong.

¤

I found love in God,
but still I was sad
because my dad was bad.
He’s like a seed
afraid to grow up,
be stabbed on and bleed.

¤

No Body

Your view is important to me
so I melt away when you see me as nobody.

I try to make you aware of your scary view
by appearing as no body.
Cause how can I have matter
when my view don't matter to you?

If you don't see my point then
I hope my bones get edgy enough to make a hole
through the wall you have put up towards me.

I feel divided in two;
a mind with no body to rest upon,
and a body that feels very much alone.

¤

If you want to stand out
you will be exposed
like a drawer from a chest
everyone can look into

¤

My father, my lost love,
an unborn God,
I lost and found again
when I saw his love
just in one moment
as deep joy.

My father at earth
and the Father in heaven
is now the same.
They linger together.
They cling to each other.
Gone is my blame.

Dad wanted me only
as independent as him.
A grown up, not yet grown.
But God saved me
by His words:
I should become like a child again.

I'm one with them now
as they are one.

¤

I'm a deep red rose.
Admired for beauty.
Despised for the thorns.

I don’t stand here for you to pick me.
so why get mad when my thorns stick thee?

The thorns are my darkness sticking out.
When you get to close you get caught in them
and they shine like a mirror, reflecting what you’ve hidden.
You see the unknown that scares you
and what’s your own, and blame me.

You try to take me, but then you break me.
I need my thorns for my fragile stem
from the desire that will pick me
and the rage that will take me.

When you take me out of the ground
I get hysterical,
you step on me and leave.

If you loved me you would see
and heeded the thorns outside of me.

¤

No understanding.

When I talk
you talk what I say away.

When I open up
you put up a wall.

When I'm optimistic
you're skeptical.

You are no friend of mine.
I'm never gonna tell you what's on my heart again.
Because you don't want to understand.
You want to stand above me.

You never even try.
You never ask my why and how.
You never ask me why I'm shy.

You want to see my body only.
Feel it and put your self in it.
Hide in me as if I'm empty,
so you don't have to see any.

¤

Into the world.

This girl looses herself.
She's loosing weight as well.
Tightly she holds on to her will,
she doesn't dear to tell.

She has a heavy mind,
filled with gems and pearls from the sea
but looses brain-fat to get light-headed.
Not many will fertilize heavenly seed.

She needs a heart's endlessness in the world
to fulfill herself,
her will to fill the world with treasures
from her wishing well.

Why do some say she should be bigger
when they no room have to feel what's in her?
It's not that she mind eating. It's words unkind she mind.

She wants to show her bones
so it's obvious to see where her boundaries are.
It's hard for others, though, to agree when they hit her hips so sharply.

Why don't anybody ask what's eating her?
Instead of complaining until she's downy
that she's skinny and needs a cure?

The hungerstrike's purpose fails
when the pail corpse falls before anybody cares
to pull up her chin, not push her to sin.

But it's easy to support her, really,
because the cross she carries
and the purpose she holds out.

If there is openness she need not shout
with her eyes, wide, the storm inside.

¤

I found my heart has also room for me.
I will no longer hide 

behind a "skinny body" identity
or behind thick clothes too baggy.

Now I can be "a good girl" finally
cause in the heart there is no room for fear.
If I gain weight or not it doesn't care.

¤

How can she eat
when someone's eating her?
Eating her meat
so she must grow fur.

Now do you see
why she can't sit on a seat
but have to flee
from her enemy?

¤

Devotion

If you don't want to feed and protect me

I don't need you, buddy.

I can't go to mummy or daddy.
I need you to wrap yourself around me
so I can unwrap myself

and lose face
when the world is a fist in mine
and I'm lost
and all I want to do is to get into you.

¤

Now that I'm thin

can you see what's wrong

under my skin?

¤

The man looking through the garbage

looked hungry at me.

¤

Mum rebuked.
I puked.

I want to throw my whole body up 

in the toilet.

When no one fills your heart
the whole body is empty.
What's the point of having one then?

¤

We starve instead

of quickly killing ourselves

hoping love will catch us

before we fall in the grave.

¤

I never eat until I'm full.

I am afraid I will explode

because I am a ticking bomb.

¤

Only an anorexic girl like me

would worry about coming to heaven

with too little energy

to serve God as much as other women.

¤

Anorexia recovery is like moving to a new place

and breathing in a lot of oxygen 

after spending a long time unwilling to breathe 

in a poisonous environment.

¤

No Body

Your view is important to me
so I melt away when you see me as nobody.

I try to make you aware of your scary view
by appearing as no body.
Cause how can I have matter
when my view don't matter to you?

If you don't see my point then
I hope my bones get edgy enough to make a hole
through the wall you have put up towards me.

I feel divided in two;
a mind with no body to rest upon,
and a body that feels very much alone.

¤

When you don't love me 

I feel so deprived

I can't eat

and the feeling get intensified.

Take care, friends say,

but why should I

when you don't?

Doc tells me I have anorexia,

but I don't have anything

when I don't have your love.

¤

People with an ED do not accept reality.

It is just too hard not to be loved by anybody.

They feel rejected, powerless and disappointed. 

They take a look down on themselves,

spot something they can change and feel some power again.

Now the disappointment is placed on the body instead.