Now you can see.

Now that I'm thin
you can see under my skin.

negative tanker som preger, hvordan bli kvitt dem?

Noen tanker er prentet inn og preger følelsesliv og handlingsmønstre. De gjentar seg fordi de er som limt fast. For å løsrive seg fra de er man nødt til å erstatte de med et sett nye man vet er sanne, i motsetning til hva de man vil få like mye avstand til følelsesmessig som man har i ånden er.

Det en tanke som sitter dypt i den norske kultur, som også sitter dypt i meg. Det er det gamle: "man må yte for å nyte". (En felle for anorektikere, right? Har hun ikke energi til å jobbe fortjener hun heller ikke mat så hun får det.) 

Jeg vet jo med hodet at man er verdifull uansett hvor mye man kan jobbe, og at syke fortjener mat. Likevel sitter tanken som støpt og forgifter meg sammen med dens kone som sier : du er ikke noe verdt. Sammen sier de at du ikke er noe verdt så lenge du ikke jobber og bidrar. 

For å erstatte dette tankesettet må en spørre seg hva som er av verdi. Når Bahaullah sier at treet som ikke bærer frukt skal kastes på bålet, tenker han da på frukt som handlinger? Nei. Bahaullah tenker på frukt som åndelige egenskaper (derav ordet ånds-frukt) som viser tegnene på det guddommelige i mennesker for verden. For det er dette verden trenger. Jeg må ikke falle i materialist-fella og innbille meg at verden trenger effektive menneskemaskiner. 

Altså trenger verden åndelige egenskaper som kommer til syne, i handling. Det er en fryd å kunne gjøre det. Og det å fokusere på det er mye mer konstruktivt enn å tenke at man må jobbe som en maskin for å være verdifull. En maskin er ikke verdifull. Det eneste som er verdifullt er det guddommelige. Man må velge hvem man vil tjene: Gud eller Mammon.

For litt siden skrev jeg at årsaken til mindreverdighetsfølelse er dårlig behandling. Vel, nå kom det altså en annen årsak i tillegg.

Yte for å nyte

Ikke lett å tilpasse seg både den gamle regelen: "du må yte for å nyte" og den nye "tynn må du være" samtidig. Hvordan yte uten energi? Hvordan unne seg mat når en ikke har fortjent det?

Ubehersket og kontrollerende.

I natt gikk det opp for meg at mitt kontrollbehov antakeligvis skyldes det faktum at jeg har liten eller ingen kontroll over følelsene mine, på hvordan jeg reagerer. Dette er skremmende når jeg har et ideal milevis fra å oppføre seg "naturlig" og ubehersket som et dyr. Jeg har ytterpunktene; kontrollerende og ubehersket. Jeg har kontroll over det ytre, men ikke det indre. Kontroll på hva som kommer inn, men ikke hva som kommer ut.

Noen blir imponert over min selvdisiplin og prinsippfasthet,
men jeg glemmer ikke at jeg mangler spontanitet
fordi jeg drar kontrollen for langt.

Verdien vår.

Jeg har tenkt litt på hva det kommer av at jeg og andre med spiseforstyrrelser har en følelse av liten verdi, slik jeg nevnte i forrige innlegg, og svaret kom raskt: Etter å ha blitt behandlet som et objekt, ved andres egoisme. Liten verdi i andres øyne, altså. Blir man derimot elsket blir man bekreftet og ser sin fullstendighet. I en slik tilstand vil man ikke nekte seg selv mat eller være destruktiv på andre måter. Men Bahaullah sier fra Gud at vi skal se med vårt eget øye, ikke andres. Og med Guds øyne, ikke de dømmende øynene. God onsdag!

Uten støtte

Det har forundret meg at noen mennesker trenger andre til å motivere seg til å trene og/eller spise riktigere for å gå ned i vekt. Men jeg har det slik at jeg trenger en mann til å motivere meg til å gå opp i vekt. Til å spise litt mer så jeg kan få mer muskelmasse. Spise mer så jeg ikke hele tiden er syk og svak og ikke i stand til å trene. Jeg klarer det ikke alene. Jeg får angst straks jeg har inntatt over 1600 kcal og fyker da ut på lange gåturer for å kompensere for de ekstra kaloriene. Jeg synes det er sprøtt at noen er avhengig av andre til å ta bedre vare på kroppen sin! Jeg trenger andres bekreftelse på at jeg er verdig å få en større kropp. At jeg som har et spiseforstyrrelses sinn er usikker og trenger støtte er kanskje ikke så rart oguvanlig, men hva med de som ikke klarer å spise riktig og trene uten drahjelp da? Noe må det jo være i veien med dem også. Så hva er det? Mindreverdighetsfølelse?

Før så jeg ned på dem, fordi jeg trodde de manglet viljestyrke. Nå synes jeg synd på dem fordi jeg tror årsaken er at de føler seg lite verdt. Jeg har det akkurat likt, bare på motsatt måte, og kan derfor ikke hjelpe. Jeg har nemlig vurdert å bli personlig trener eller instruktør, men jeg mangler den kjærlighet de trenger for å støtte dem på veien; den trygge favnen. Jeg har ikke fått den av foreldrene mine selv og har den ikke til meg selv eller andre. Jeg føler jeg har noe av den til sønnen min, heldigvis, men det jeg sier til sønnen min, og min holdning til mat når det er han det gjelder, er ikke det samme jeg selv lever etter. Jeg har stålkontroll på eget inntak og energiforbruk for å påse at jeg ikke spiser meg i overskudd.

45 kg

Idag veide jeg 45. Vekten pleier å gå mellom tre tall, altså variere med 2 kg i en månedsyklus. Vekten varierte mellom 46, 47 og 48 før, og jeg sa da at jeg veide 47. Nå veier jeg altså en kilo mindre enn det minste. Jeg trodde jeg kom til å holde vekten eller gå opp, jeg. Der tok jeg feil. Jeg er litt glad for å veie 46, men jeg vil fortsatt ikke ned til 43, altså, men å stoppe vektnedgangen og risikere å gå opp er ikke noe jeg vil heller. Jeg bare fortsetter som før. 

Notater fra et gammelt simkort.

Jeg gjør meg så liten som du ser meg, men jeg kan ikke bli liten nok da.
Skjelettet blir også for stort, for du betrakter kun en overflate.
Sinnet denne overfladiskheten skaper inni meg slår sprekker i den.
Det er da du og jeg ser meg stor og stygg.

------

Prøver du å kvitte deg med fett
eller deg selv ved å bli så lett?

Du blir ikke mindre kroppslig
av å gjøre kroppen mindre.
Om du vil løsrive deg fra den
må du kjenne på følelsene i den.

Noen forholder seg kun til utsiden.
Ikke heng deg opp i den du.

Devotion

If you don't want to feed
and protect me
I don't need you

as a buddy
when I can't go to mummy or daddy.
I need you to wrap yourself around me
so I can unwrap myself

and lose face
when the world is a fist in mine
and I'm lost
and all i want to do
is get into you.

http://youtu.be/zF2_VqzyzWw

Blomstermedisin

Her er en link om essenser for angst og spenninger. Vil i tillegg nevne epleblomst mot følelsen av å være skitten. Det funker som bare det etter 4 ukers tids bruk.http://www.flowersociety.org/angeli_panicattacks.htm

Lavkarboboller med mandelmel og cottage cheese i to vaianterVariant 2.

Sett ovnen på 180 grader.
Smelt 76 g smør (setersmør)
Visp bare raskt sammen 4 medium store egg (225g),
deretter 1 ts strøken måleskje stevia, litt salt, 1 ts ekte vaniljepulver( du finner det på ebay.com og iherb.com, eller bruk essens, men ikke vaniljesukker)
og 235 g cottage cheese, mager, og visp litt til.

Hell oppi smøret og så 327 g avfettet mandelmel (fra funksjonell mat)
(Nå finner du avfettet mandelmel i de fleste matbutikker + helsekost.)
Visp sammen og trill ut 10 boller og sett på et bakepapir på et stekebrett.

Jeg bruker rare tall fordi jeg vil gi nøyaktig antall kalorier, som er 209,7 pr bolle, fordi hele deigen er 2097 kalorier.

Stekes i 10 til 20 minutter.
De er kjempegode!

Før brukte jeg proteinpulver i, men det fikk jeg luft i magen av. Om du ikke får det kan du erstatte 40 g av mandelmelet med whey proteinpulver. Mulig du vil redusere noe på steviamengden om pulveret er søtt.

Variant nr 2 er magrere men lages som over.

335 mandelmel avfettet
207 g egg
33 g eggehvite
49 g setersmør eller smør
223 g cottage cheese mager
1 ts ren vanilje (ikke vaniljesukker men den sorte)
1 ts ren stevia (strøken måleskje)
litt salt

12 stk små boller gir 159 kalorier pr stk og svært lite karbohydrater.
Hele deigen inneholder 1912 kalorier.

Burdon

Don't you see?
She's just got too much on her plate!
Help her, please, like Jesus said:
Carry each others burdon.
She's got a lot to get off her chest
before the food can go down.

Be a doll, dear!

if you are not superficial you are not worth respect. Beauty is all that matters. If you are a lady you should not have too big nose, not too big hips, not too big mouth! Literary and not. Be not too nosy, do not speak your mind out too freely or eat too large bites of food. Do not have too big stomach or too much emotions. Daddy says: shrink woman! Mommy says: be a beautiful bending doll, dear!

http://www.xojane.com/issues/weight-discrimination-at-work

But how?

To get well from anorexia I am certain we has to start follow realistic, not our supernatural, ideals and demands. We have to find the unrealistic ones and reduce them. One of my ideals is to serve others, work all the time, only thinking about others needs and not my own, and do that with no thought or need for food or sleep.

When I was little my dad thought I might be a genious, almost. Very intelligent. He asked the school if i could skip a grade or two when i was 5 because I could do the things my sister did at school better than her (she is 3,5 years older). The school said it was ok, but that it would not be the wisest thing to do because of social reasons. I am glad they followed that advice because I felt childish in comparison to the others in my class.

Point is: how my parents thought of me had much influence on my expectations to myself. I remember I got a panick attack when I was 12 because I found out i was not as well prepared to a test as i wanted to be (to do it perfectly). I remember I rushed home from my friends to read.They never asked how school was and expected I did the best and didn't need any help.

After I felt rejected first by my father, then my mother, then a boy i was interested in and finally a man who treated me badly, I started dieting, as I remembered my parents ideals for how a body should look like.

But how to let go of unrealistic demands to ourselves i don't know, but I think the first step is to find out where it comes from, and reject the demands because they are stupid.

Great article about hypersensitivity.

http://www.huffingtonpost.com/2014/02/26/highly-sensitive-people-signs-habits_n_4810794.html?ncid=fcbklnkushpmg00000063

I don't like the truth.

https://gokaleo.com/2013/01/25/adrenal-fatigue-as-a-cover-for-starvation/

I am reading the article above because I was searching the web to see if calorie-restriction is the main cause for getting the flu and cold all the time. It even said that when you starve you are more sensitive to cold weather, and it is when it is cold outsie I get the cold and flu more often. I have wanted to find another reason, like lack of vitamins, so I do not have to gain weight to get my health back. I have actually asked God why i get ill all the time, because I have suppressed the fact that i eat a bit too little. The article above is a bit upsetting and I do not want it to be the truth. I will take supplemenst, but a thought says I have done that before and it did not help.

I really don't like this. i do not want to gain weight. On the other hand I am really tired of being tired all the time and not have energy to be happy, for yoga, a life! I am sad now. It is so scary to think about being large and to have fat on the hips. I am afraid I will drown in my own fatty body. Now that I am thin I feel I stand out, clean from excess fat. Oh God.

Another thing taht is even worse is that I am always feeling bad because I do not serve others (work).
Oh my God, i have thought I am well from anorexia lately because I am pretty happy with my weight and and have no feeling of starvation.

I eat round 1500 a day, but remember i am not active like most people (because i don't have the energy). I only walk 70 minutes a day and try to do yoga 3-4 times a week.

Oh, God, it scares me to see the facts.

What i do, though, is to sleep when I need to sleep. I mean at daytime, when i am ill or in lack of sleep because i never get enough at night. So i think I take care of my self pretty good. I try not to think that i burn less calories that way, but I do, but I do not let that stop me from sleeping.

Lately i have had fever and probably should stay home and relax, but I don't want to gain weight so I take my walks even though my energy-level is very low. I more slowly the more ill I am. I know fighting virus burn some calories. Thank God for that!

A little part of me want to get well. For me that means to eat without worrying about calories and how healthy it is and without forcing myself to exercise and not study my body and freak out when I see fat. Then I will feel mature, but when I picture this I can't see my face, it is another persons face. I really can't see myself like big. I have a plan that I will do this sometime when I get old enough. I still look very young. People take me for more than 10 years younger than i am. (Always eating healthy and taking supplements, never much in the sun-exposure, no alchohol, drugs, medicine or tobacco.) But that may partly be because I am thin:(.

What a relief it must be to eat much and not be scared afterwards!

I am scared the day I should let go totally is sooner than I would like it to be. Perhaps i should decide exsactly the day for it now so that I don't always think: "I will eat normal in the future some day". I suggest the age 45. Then I am in the middle of mye life and should be mature and not look like an anorexic or Hollywood-wife kind of vain. I have never thought Kate Winslet has an ugly body, but was shocked when I saw her nude in the movie "Holy smoke!". It was very facinating to see her naked, and I think she is brave letting her body be natural, and I think I may be that size when i am well from anorexia. I should have a picture of her naked body on the wall in stead of looking at skinny models, right? I must start trying to picture myself with a larger body. If it comes like shock, like last time I tried to gain, it will not work. It looks like I must gain 20 kilos to look like her here:

Verdien av å kaste opp.

I perioder har jeg likt å kaste opp for avspenningen av solar plexus skyld. Ved å kaste opp forløses spenning så man kan lettere få kontakt med følelsene sine etterpå. Det er som om man kaster opp mat og følelser samtidig. Det er som en ytre og indre renselse. I tillegg blir man kvitt dårlig samvittighet for det en har tatt til seg av mat. Da jeg var helt avhengig av å kaste opp hadde jeg mange dårlige inntrykk som jeg hadde tatt inn over meg å bli kvitt. Inntrykk jeg ikke hadde bearbeidet og blitt ferdig med. Å kaste opp hjalp på et vis å bli kvitt de vonde følelsene knyttet til inntrykkene. Jeg hadde også rett og slett blitt kvalm av visse inntrykk / opplevelser av råtten oppførsel.  Nå gjør jeg yoga, meditasjon eller rosen-metoden for å forløse innestengte følelser. 

Artikkel om viktigheten av å lytte - ha kontakt med naturen.

http://harvest.as/artikkel/skal-jeg-bli-frisk-ma-jeg-ut

Fork in me.

They have a fork in me and say: Eat!

If i could write a letter to myself as a teenager this would be it.

If someone don't care, to rebel do not help, because you can't change someone who don't see and don't have the ability. Remember the word envy when someone are cruel so you don't fall in their trap. Do not take other peoples responsibility and remember that the one calling you selfish probably are more selfish than you are. To say no is not a mean thing to do. People will not like you less if you follow your own will, they will just not be able to use you selfishly. I can't see how you could have done anything differently, though, because what you did fit perfectly to the circumstances and there are no other options in sight. So I just wish you did not feel ashamed or down because of the bad behaviour done against you. I wish that darkness did' nt overshadow you and made the light so rarely get through to you.

Irriterende artikkel

Ble sur da jeg så denne artikkelen på facebook idag. http://www.nrk.no/vestfold/en-okning-i-spiseforstyrrelser-1.11976706 med første setning som skjærer i ørene: Jakten på det perfekte liv får skylden for at stadig flere unge jenter utvikler spiseforstyrrelser, ifølge fagfolk. Jeg måtte derfor kommentere: 

 Jeg synes den første setningen er upassende og feilaktig. En annen ting er at jeg ofte leser at de med s.f. mangler verktøy: Hvilke verktøy sunne mennesker bruker nevnes ikke. Hvis de med s.f. tar feil verktøy, hvorfor ikke bare si hva de burde gjøre i stedet? Men det er ikke slik at de tar feil, det er heller ikke det at de ikke har verktøyene, men det at de ikke har mulighet til å bruke de! F.eks kan mange snakke om det som er vanskelig med noen. Ikke alle har den muligheten. Kanskje fordi de har mistet tillit til andres kjærlighet, eller at de ikke tror noen kommer til å bry seg om dem fordi de ikke er vant til det. Å sulte seg er et skrik om kjærlighet til en verden som ikke bryr seg. Om noen hadde vært der og gitt støtte ville det ikke ha vært behov for s.f til å begynne med. Å skylde på "jakten på det perfekte liv" blir helt feil.

En artikkel om akkurat det jeg tenkte skrive om.

Ikke så kuult å slanke seg når mange andre også gjør det. Tidligere var jeg en av få som drev med det mer enn et par uker, og definerte meg selv, skilte meg fra massen ved å gjøre det. Nå er det så mange som slanker seg og trener for utseendets skyld og har det som livsstil, i tillegg til et økende antall av de med spiseforstyrrelse som også slanker seg. Å ha "anorektiker" som identitet er lite kuult. Man er da en mislykket slanker fordi man ikke klarer å være passe slank, glad, sterk og livlig. Man er ikke naturlig slank, og trener ikke fordi det er gøy og gir en noe i livet, men fordi en må det for å holde seg tynn. Det er et mislykket prosjekt anorektikeren driver med, fordi det er unaturlig, mangler balanse, og stripper en for personlig særpreg og kroppsmasse.

At en ikke passer inn og er utenfor er en illusjon. Vi burde ikke definere oss selv basert på noen få personlighetstrekk, fordi vi da blir annerledes enn veldig mange flere enn om vi definerte oss selv med alle våre trekk. Vi burde se på menneskers likheter, ikke forskjellene som adskiller. Vi kan alltids finne noe likt som sammenbinder oss med andre.

http://www.psychologytoday.com/blog/hunger-artist/201408/recovery-anorexia-why-the-rules-do-apply-you

 

Feel so much better!

Jeg løper aldri hvis ikke jeg må rekke bussen. Idag løp jeg så fort at sønnen min måtte be meg bremse. Jeg løp av glede, av overskudd (jeg rent har glemt hvordan føltes) og fordi jeg følte kontroll pga styrken jeg følte i beina. Det har gått bare en uke med trening og allerede nå merker jeg forskjell.

Igår var jeg på klassisk ballett, og selv om jeg også spaserte 105 minutter, hvorav de fleste var på kvelden, var jeg lett som en fjær imorges. Jeg synes yoga gir energi. Mon tro om ballett gir enda mer (og ikke bare denne gangen)?Mulig det bare er lykken over å kunne gå på ballett som gjør meg så ivrig. Idag la jeg merke til at jeg ville stenge ute enhver kritisk tanke og bekymring om hva andre muligens måtte tenke om meg og bare fokusere på det jeg ville, og som gjorde meg glad. Jeg stengte altså ute det ytre kritiske blikket på meg selv og kan da fokusere bedre og beholde kraften min. Jeg har ikke tenkt på at jeg mister så mye kraft og blir nedtrykt av det ytre blikkets vurderinger hele tiden. Jeg føler meg fri til å velge å ikke ta hensyn til den ytre vurderingen av meg selv nå. Seriøst så er den bestandig idiotisk. Det er kun det som kommer fra innsiden som er verdt å høre på. Det andre er innbildning bare, spekulasjoner og overfladisk crap.

Jeg har trodd min mangel på energi skyldtes lite søvn, for lite mat og kronisk forkjølelse pga dårlig immunforsvar, men nå ser jeg at det er hovedsakelig psykisk jeg har tappet meg for krefter. Og når jeg ikke hadde fysiske krefter pga nedtrykthet og lite psykisk energi fikk jeg ikke trent meg sterk nok til å få bedre fysisk forsvar, som igjen skaper psykisk forsvar/styrke. Jeg har tenkt det noen ganger, at om jeg føler meg sterk fysisk vil jeg føle meg sterk psykisk også, men jeg har ikke ønsket å føle meg sterk. Det er helt sant. Jeg har ønsket å føle meg gjennomsiktig, luftig, mottakelig. Så ikke rart jeg ikke har følt at jeg har hatt et forsvar og ikke rart det har gitt et fysisk dårlig forsvar også.

Jeg er glad fysioterapeuten gav meg et spark bak til å begynne å trene så jeg fikk kontakt med kroppen igjen, kontroll over den på en ny, god og konstruktiv måte. Han var et fobilde for meg, sunn, bekymringsløs, treningsglad, glad i mennesker, og nær. Nå har jeg blitt som han!

Nå som jeg føler meg sterkere digger jeg det. Men noe skjedde inni meg først, som det står om i tidligere innlegg.  Jeg synes ikke lenger at jeg ikke fortjener å ha et godt liv selv om jeg ikke jobber. ("Kun den som jobber fortjener mat"). Jeg vil ikke avvise meg selv til skyggene selv om pappa ikke ønsker meg og være redd avvisning fra andre som om den avvisningen fra pappa hadde med meg å gjøre. Jeg vil ikke ta skylden for de seksuelle overgrepene jeg har opplevd. Jeg vil ikke la religiøse bud forhindre meg i å utfolde meg pga redsel for å gjøre noe kritikkverdig ufullkomment. (Denne redselen er grunnleggende basert på erfaringer med mamma, ikke religion. Kardemommeloven holder i lange baner.) Jeg vil ikke lenger være opptatt av utseendet (mammas kritiske blikk). Jeg vil ikke ta livet så alvorlig mer.

Dette siste er det som har absorbert meg mest og som har vært vanskeligst å komme bort fra. Å bli easygoing for en melankoliker er ikke lett. Men når tragedier kan legges bort og sjokk er overkommet kan det bli mulig å se lyst på livet. Jeg tok noen dager "star of betlehem" ( bachs blomstermedisin)som skal helbrede sjokk, og det funka. Jeg fikk nemlig bekjed fra oven at jeg fortsatt satt fast i en sjokk-tilstand, i stivnet redsel, og at jeg måtte ut av den tilstanden for å bli "easygoing".

I det siste har jeg lagt merke til og undret meg over hva det kommer av at de fleste mennesker ser hverandre inn i øynene uten å se distrahert ut av negative (bekymrings) tanker. At de ikke ser ned, men er nær hverandre i glede. Jeg har siden tenårene hatt en distanse og hatt rom for frykt og tanker istedet for den jeg prater med. Det er å hemme seg selv, jeg vet, men kontroll har vært viktig for meg. Jeg overtok mammas kontroll over meg i hennes fravær. Hun som kom med bemerkninger; kritiske og negative kommentarer konstant, og som omfattet kun det mest overfladiske, det hun kunne sanse.

Jeg liker å trene og få en kropp som funker. Trening er min lidenskap. Det er ikke negativt nå som det ikke er tvunget med tanke på kalorier. Nå gjør jeg det fordi det gir meg glede, noe positivt å gjøre og gleden over en kropp som funker. Det føles som når jeg var 12 og levde og åndet for ballett og utfordret meg selv fysisk dagen lang. En kropp som funker gir meg frihet til å bevege meg som jeg vil, gjør meg tryggere i forhold til menns fysiske styrke, gir meg positivt selvbilde, bedre selvtillit og selvfølelse, overskudd, bedre konsentrasjon og mer sosial omgang. Jeg er helt klart inne i en ny og god sirkel med komponenter som forsterker hverandres effekt.

I mange treningsblogger er det mye fokus på utseende når det er snakk om trening, og det er kjempesynd synes jeg. For trener man med noe så overfladisk som å få et bedre utseende som mål er ikke treningen sunn for sjela. For man skal trene av glede, akkurat som man gjør andre ting fordi man vil gjøre de. Jeg vet at dette skiftet mitt er stort, det er en total omvendelse, og jeg kan bare håpe dette skiftet også skal skje de andre som er der jeg var og ser i feil retning (ned).



 

Må man virkelig ha målsetninger i livet for å bli frisk?

Det var det en terapeut mente og hadde som hovedstrategi i behandlingen av jenter med S.F. Jeg skrev om det i et annet innlegg og tenkte da at hvis det er sant er jeg dødsdømt, fordi jeg har ingen mål. Nå tror jeg hun har bommet, og at det er mer presis å hevde at det er et engasjement i livet som er nødvendig, og ikke nødvendigvis et mål. Ihvertfall ikke først og fremst. For hva når målet er nådd og man ikke har flere? Skal man liksom bli syk igjen, da? Livet kan ikke handle om et fremtidig mål, når det er her og nå. Og hva er det en deprimert person mangler om det ikke er engasjement? Det er lidenskap som skaper energi.

 Jeg snakker om min nåværende erfaring her. Nå som jeg er opptatt av trening må frykten vike for plassen til gleden jeg finner ved det. Selvsagt har jeg et mål om å bli sterk, få bedre utholdenhet og sånn, men det er først og fremst gleden jeg føler i hverdagen fordi jeg har noe positivt å fylle det med som er drivkraften.

Jeg skammet meg over å ikke jobbe. Men jeg ville ikke jobbe pga skam, men glede, og siden jeg ikke fant noe å gjøre som gav glede ville jeg ikke utføre noen vanlig jobb heller. Men nå har jeg hivd bort den sorte skyen som hang giftig over meg hvorenn jeg gikk. Jeg trakk den til meg fordi jeg mente jeg fortjente den. Den hadde ingen funksjon annet enn å få meg til å føle meg dårlig. Jeg trente fordi det var sunt, for å få penere kropp og lavere fettprosent. Det var målsetninger slik hun mente var viktig, og de var absolutt ikke gledesbringende. Så nei, det er holdningen til det en gjør som avgjør, og ikke aktiviteten i seg selv. Er grunnen til det man gjør god eller ond? Er det bare forfengelighet er det ondt og gir ikke ekte glede. Er treningen oppbyggende eller destruktiv? Er treningen av tvang og stilner samvittigheten en liten stund, men ikke uroen, eller noe man gleder seg til og finner ro i sinnet av å gjøre?

For meg handler det også om identitet. Å gå fra svak, et offer, deprimert og sykelig til glad og sporty med herredømme over livet o'g kroppen.

Jeg tenkte at da jeg var 12 var jeg bekymringsløs og glad. Da tenkte jeg bare på trening, og følte at jeg hadde herredømme over kroppen min og var snill mot den. Vi jobbet på lag. Jeg tar med meg den erfaringen og lever den ut nå, og det funker. I dag gjorde jeg yoga, imorgen blir det styrketrening og mandag ballett.

Det handler om å finne gleden inni seg.

Det fortjener du. Å frykte at mennesker ikke elsker en er forkastelig når alle innerst inne ikke kan annet enn å elske. Alt annet er staffasje.

TA LIVET MED SINNSRO!

Tre søte sanger fra Sinead.

http://youtu.be/YueCj4QBxRo

http://youtu.be/i_zOAcGTSig

http://youtu.be/a_XoZhEX3kQ

Setningen gav meg motivasjon.

Den beskjeden jeg fikk om natten har som sagt preget meg dypt og som et lys vist meg kjernen av problemene mine. Jeg er så takknemlig for denne hjelpen fra oven. Jeg har ikke sultet meg noe idag. Faktisk sto jeg opp i fire-tida i natt og spiste bittelitt fordi jeg var så sulten at jeg våknet av det. Jeg har inntatt 1550 kalorier idag! Og jeg er stolt og glad for det. Fett på kroppen er ikke farlig. Avvisningen har allerede skjedd. Ok, pappa avviser meg fortsatt, men det har aldri hatt noe med meg å gjøre. Det var aldri noe med meg som var årsaken. Jeg bare ble usynlig for visse (selvopptatte) mennesker. Jeg ble ikke speilet.

Jeg ser nå at grunnen til at jeg blir nervøs sammen med andre om jeg har behov for noe skyldes at mine behov ikke ble sett og tilfredstilt av foreldrene mine. Jeg blir redd for å være til bry. Jeg har lært å ta hensyn til egne behov langt på vei, men er fortsatt nervøs når jeg er sammen med andre og ikke vet om de også vil ta hensyn.

Jeg føler nå motivasjon til å bli frisk. Lyset har kommet inn i meg. Jeg spiste så kroppen gikk opp til  49,5 i vekt for mammas skyld, og det funka ikke i lengden, men nå er det jeg som vil bli normal og sunn. Jeg vil ikke ødelegge kroppen mer. Jeg vil ikke dø pga anorexi. Jeg veier 47 nå, med BMI på 16,4, men vil ha som målsetning å tåle å veie 54 og ha en BMI på 18,47, som er 0,3 poeng under grensen for undervekt. Jeg vil bli sterkere fysisk, få bedre utholdenhet, få bedre humør, ikke være redd for benskjørhet og svekkelse av andre deler av kroppen, få overskudd, kunne trene uten å bli stoppet av sult, energiløshet og forkjølelser og få sterkere hud og kapillærer så jeg ikke så lett får blodblemmer i munnen (noe som har med nivået av kjønnshormonene å gjøre).

Jeg vil ikke raskt opp i vekt og jeg vil ikke gjøre store forandringer fort, men bygge meg opp sakte. Jeg kommer til å fortsette å telle kalorier fordi jeg tør ikke kun følge kroppens signaler og jeg vil ikke bli fet.

Jeg har allerede i noen uker trent litt styrke på ball hjemme fordi fysioteraputen jeg går til hver uke synes det er veldig viktig at jeg blir sterkere. Jeg har kjempelyst til å begynne å trene på Elixia. Der har de balllett, yoga og masse apparater. Men jeg er fortsatt for svak, så jeg vil vente. Når det kommer et godt tilbud slår jeg til. Jeg skulle ønske jeg kunne begynt i dag, men hvordan kroppen taklet den lille gåturen til butikken jeg tok i stad viser at jeg ikke er rede. Jeg har ikke energi og styrke nok ennå. Jeg vil begynne med å øke inntaket med 100 kalorier så det blir 1400, uten å øke gå-mengden. Yoga har jeg ikke gjort på et par uker, fordi jeg har satset på å gjøre styrke-øvelsene daglig. Jeg trenger styrke mer enn fleksibilitet nå.

det er selvsagt ikke meg på bildet

Jeg passer på å ihvertfall gjøre disse to øvelsene:
Øvelse: Ryggløft med nedtrekk av armer, klem skulderbladene sammen. Hva trenes: Ryggstrekkerne samt muskulaturen mellom skulderbladene. Hvordan: Ligg på mage på gulvet eller på en fitness-ball. Hold armene strake over hodet, løft opp overkroppen, og trekk armene ned inn mot ryggsøylen ved å bøye i albuleddet og presse skulderbladene nedover og bakover. Strekk armene ut igjen og senk overkroppen rolig tilbake før du gjentar.

det er selvsagt ikke meg på bildet

og: Diagonal rygghev på fitnessball. Strekk så lang du er, diagonalt, og hold 2-3 sekunder, før du bytter ben/arm.

At jeg følte meg avvist handlet ikke om meg personlig. Kjærlighet helbreder alt. Det får enhver til å bli snill med seg selv og andre, og blomstre.

Anoreksien i et nøtteskall.

Anoreksien består av to komponenter. Kjernen og et skall.

Kjernen: Ignorert. Det er ordet som beskriver hva som forårsaket min følelse av å være utafor, og gav meg selvbilde av å være for stor, siden det tydeligvis ikke var plass til meg.

Det var ikke bare med foreldrene mine jeg fikk denne følelsen og bilde av meg selv, men også i barnehagen, skolen, med søsteren min og med venner. Derfor vil jeg krympe kroppen så selvbildet ser annerledes ut og kanskje jeg kan få innpass og passe inn.

Skallet: Da jeg følte meg helt skvist ut, avvist av alle, begynte spiseforstyrrelsen. Det var da jeg lagde en liten verden for meg selv, med spiseforstyrrelsens regler og kontroll som det støttende stillas.

Kontroll over kroppen var uhyre viktig, fordi jeg hadde sett hva som kunne skje når noen ikke hadde kontroll over sine drifter. Og det skremte meg.

En beskjed midt på natten har preget meg.

Jeg ble vekt midt på natten av en sjel (fra en ukjent voksen mann med innsikt) som kom og sa: ta livet med ro! Ikke i den fysiske betydningen, slik en gammel mann ville ment om han hadde sagt, men med tanke på sinnelaget. Den setningen har jeg grunnet på flere ganger siden jeg fikk den og den har gjort noe med meg. Den har fått meg til å se at det finnes en annen holdning til livet, som ikke er preget av frykt, kritikk, begrensning og stivhet. En holdning som er uredd som om kritikk ikke kan forekomme, som om livet er en lek, hvor ikke alt må taes tungt og alvorlig, hvor behov er for å tilfredstille og begrensning som ikke tilfredstiller behov er utenkelig.

Jeg kom til å tenke på at jeg muligens begrenser mine fysiske behov for å kompensere for visse menn(esker)s manglende begrensning. At jeg som en reaksjon på invasjons-traumet tar ansvaret for den invaderende og begrenser også for han, slik at det til sammen blir for mye, fordi han begrenset seg for lite? For å rette opp i situasjonen. Skape balanse.

Så jeg har lekt med tanken på hva en slik holdning kan innebære for meg og har sett at jeg da kan ha lyst til å trene, ikke for å få riktig kropp, men for å glede meg over hva den kan klare. Og spisingen vil endre seg til at jeg spiser meg passe mett. For utseendet betyr det at jeg ikke har et tvangsmesig behov for at den skal være mager, men at jeg ønsker at den har det bra og føles godt å være i. Hvor mye fett jeg får tak i på magen betyr ikke noe fordi det er ikke farlig med fett og jeg ser ikke på enkeltdeler med kritisk blikk. Jeg trenger ikke det kritiske blikket fordi invasjonen er overkommet eller har aldri funnet sted. Jeg trenger ikke å være redd mer.

Når jeg leker meg med denne holdningen ser jeg hvor redd jeg hele tiden har vært. Jeg har vært redd for å tilfredstille de fysiske behov til fulle i tilfelle noen skulle invadere meg og si jeg er uverdig og forkastelig; som en gris som bare setter pris på livet og ikke er bøyde slaver under pisken som andre nyttige mennesker. Altså, jeg jobber ikke, derfor er jeg ikke verdt å få behov tilfredstilt. Dette ligger i vår kulturarv. Det er ikke noe jeg har funnet på.

Lei.

Jeg så en pære ( kjøpt til sønnen min) i kjøleskapet jeg fikk lyst på, og tenkte som vanlig " nei". Men så ble jeg overrasket at jeg etterpå tenkte at jeg var lei av all restriksjon og skulle ønske jeg bare kunne spise hva jeg ville. Seriøst, jeg har aldri tenkefølt det så dypt og gjennomtrengende før.

I de siste timene har jeg hatt lyst til å bli ekte; slutte å være restriktiv med maten og slutte å tvangstrene, barbere av meg håret og slutte å farge det. Men jeg tar ikke beslutninger uten å overveie det nøye over lang tid først. Særlig ikke når jeg er deprimert og det kan være destruktivt. Men hva er destruktivt egentlig? Noen vil si en er destruktiv med ordene "du lar kroppen forfalle" fordi vedkommende ikke slanker seg og trener, ikke bruker sexy klær, ikke farger håret og ikke sminker seg. Er det tegn på depresjon at man ikke bryr seg om å jåle seg til? Er man deprimert bare fordi man ikke vil ha sex-appell på den vanlige måten? Jeg har fått opp i halsen kvinners jåleri, presset om å se sånn og sånn ut. Er det ikke mer destruktivt å føle press til å klippe og farge håret hver 6 uke, spise en nøye oppmålt matmengde, være aktiv tross sykdom, tretthet og sult, sminke seg selv om en ikke liker sminke?

Jeg har holdt meg strengt til mine 1300 kcal pr dag og har gått bittelitt mer ned. Da jeg så magen min i et speil der jeg får behandling av fysioterapeut ble jeg skuffet over hvor mager jeg var. Jeg syntes jeg så ekkelt tynn ut. Det var ikke noe der. Ikke fett og ikke muskler. Jeg vil være ekte, meg, men det er så himla vanskelig når jeg også må være i et samfunn med tykke, trygge damer og utrygge damer som sammenligner seg med meg og misliker at de er tykkere.

Og jeg er så redd for å begynne å spise mer når jeg ikke har noe å fylle dagene mine med, annet enn at jeg kommer til å orke å trene mer. Jeg har et hult liv, og jeg ønsker ikke at mat skal være en så dominerende del av det. Jeg vil gjøre noe for andre, men vet ikke hva. Og så lenge jeg ikke vet hva og ikke gjør noe, ønsker jeg heller ikke å ha overskudd av mat, for da går det kun til å føle glede, og det fortjener jeg ikke. Jeg skammer meg over å føle glede av mat når det er mer enn et minimum siden jeg ikke skal jobbe etterpå. Glede skal komme av å tjene andre.

Det som er skikkelig dritt er at jeg er like restriktiv til hva jeg vil gjøre for andre som jeg er med maten. Det må være sånn og sånn. Jeg må jobbe med noe unikt og nyttig som gleder andre. Det må også være en glede for meg å både utføre og med tanke på tjeneraspektet ved det. Jeg er en hard nøtt å knekke og jeg har lyst til å knekke det harde nøtteskallet nå!

Muskelsmerter og muskelspenninger?

http://www.slideshare.net/Firheat/the-association-between-back-pain-and-anorexia
Mer om hva TMS er: http://www.tensionmyositissyndrome.org/

Et godt Finn Skårderud-intervju.

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article7685341.ece#.VALnYTJ_v-Y

Kvinne, et objekt

Kvinner fremstilles som offere uansett, synes jeg. Enten er de tykke og stakkarslige trøstespisere, eller anorektiske eller bulimiske syke stakkarer, eller så er de overdrevent opptatt av trening og kosthold (ortorektiske). Det er spiseforstyrrelser over hele linja, mer eller mindre hos alle, virker det som. Ingen går fri. Men er det rart kvinner har et vanskelig forhold til egen kropp og temaet kontroll over kroppen er oppe i dagen hver dag hele året når de fleste opplever at den ikke blir respektert som ens egen eiendel? Er det noen som ikke har blitt seksuelt trakassert, mishandlet, opplevd voldtektsforsøk, voldtatt eller seksuelt misbruk innen de fylte 25?

Vi ønsker at våre kropper blir behandlet pent, men hvordan kroppen ser ut spiller ingen rolle i den sammenheng, selv om vi kanskje ønsker å tro det så vi kan gjøre det som skal til for å unngå å bli dårlig behandlet. Bli vakker og beundret så ingen vil finne på å gjøre en vondt, være så tynn at en ikke vekker begjær hos menn som ikke har styring, være så sexy at man kan velge og vrake menn selv... Ingen av disse strategier virker. Fordi menn som er onde er onde uansett hva vi gjør.

Hva menn, eller kvinner, mener om vårt utseendet betyr ikke noe om vi selv liker hvordan vi ser ut. Om en fyr jeg dater liker tykke damer vil ikke jeg bli usikker på eget tynne utseendet når jeg liker det selv. Så disse kampanjene om å like sin kropp uansett størrelse har lite virkning, fordi man begynner ikke å like eget utseendet bare fordi noen sier du får lov.

Det jeg forsøker å komme fram til er at når kvinner er opptatt av utseendet og er forfengelige også på andre måter for å tilfredstille menn, lever vi under forbannelsen av å være kun et objekt for mannen, og bekrefter dermed selv dette smålige synet!

Visne

Å få anoreksi
er å bli gammel for tidlig:
å visne som et blad et tre ikke vil ha.

Dead girls are skinnier.

Pannekake med 40 kalorier

Det er mulig å få til. Jeg har pleid å bruke eggehvite + proteinpulver, men jeg får luft i magen av pulveret, så jeg testet uten, og det funka. 3 medium eggs hviter gir 40 kalorier. Visp det hvitt sammen med litt salt og søtningsmiddel og stek i panne. Jeg fikk to små i min lille teflonpanne som jeg tok pålegg inni (kyllingfilet, agurk, avokado).

Det går supert.

Forrige uke ( nr 30) var gjennomsnitts kalori-inntak 1320. Denne uka ( 31) var det 1306. Jeg føler meg mindre (fet) og det er en lettelse. Jeg har ikke vært så flittig til å gjøre yoga som jeg planla, men gått turer som planlagt har jeg gjort hver dag.

Håper ikke mamma ser og kommenterer noe på vektnedgangen nå eller i fremtiden. Om hun sier noe vil jeg si at jeg ikke har tenkt til å havne på 43,5 igjen og at hun ikke trenger å bekymre seg.

47 i dag!

Så glad! 47 kg blank.

1300

Jeg var visst litt kjapp da jeg sa jeg var kvitt mensen. Den kom idag, etter 38 dager! Kan det være ekte mens da, mon tro? Det var mange-og tredve dager mellom de andre gangene også. Hm. Ja, ja, who cares?

Nå har jeg nedjustert kalori-inntaket gradvis de siste tre dagene: 1532, 1428, 1376 og vil snart ligge på målet; 1300 kcal. Det er deilig å ha en målsetning igjen, i fravær av et mer fornuftig et.

Anoreksi - onani.

Å sulte seg / ha anoreksi er å dvele ved følelsen av mindreverd.
Det er som å onanere. Du dveler på følelsen, blir mer og mer ivrig,
til du når den "lille" død.

Yoga igjen.

Endelig har jeg begynt med yoga igjen. Det er den første gangen som er vanskeligst å gjøre. Etter den ene er man i gang og da går det lettere. Det er nesten som å sykle. Har man først satt seg på og tråkket de første tråkkene er det lettere å fortsette. Jeg gjør det hjemme.  Mulig jeg vil gjøre det på Elixia når jeg har blitt sterk og myk igjen. Idag var 2. gang og jeg var kjempemotivert og hadde energi og styrke til å ta i litt også, forbausende nok. Av erfaring gjennomfører jeg med glede når jeg gjør det annenhver dag. Hver dag blir jeg litt stressa av, og da dropper jeg det etter en viss tid.

Jeg har spasert 60 min. og inntatt 1550 kcal dgl i 3 uker nå. Jeg har ikke gått hverken opp eller ned i løpet den tiden. Jeg tror jeg må sulte for å gå ned. Jeg sulter ikke nå. Jeg svitsjer for det meste mellom 49,2 og 49,8. Det er jo en vekt jeg egentlig bør ligge på for å ikke være for undervektig. Jeg bør jo ikke sulte, men heller ha energi til å trene litt og annet, men Herr Ano er godt integrert og høres ut som min vilje, så jeg kan ikke la være å bry meg om tanken om å gå ned. Forskjellen nå fra før er at jeg ikke er redd og tvinger meg selv til sult og mer aktivitet for å gå ned. Det er ikke så motiverende å gå ned heller, fordi jeg vet jeg blir enda svakere av det, og jeg har ikke bygd opp styrken ennå så å miste mer muskelmasse har jeg ikke "råd" til. Og hva er vitsen med å bli mager? Jeg tenker nesten like mye på at jeg har lyst til å bli veltrent, men det er umulig når jeg går ned i vekt eller er sliten av underskudd.

Yoga har god virkning på vekta mi. Det vet jeg av erfaring, så om jeg er heldig går jeg ned litt hvis jeg klarer å fortsette lenge. Jeg har egentlig penere kropp nå som det er litt kjøtt og flesk på den, men jeg blir jo ikke noe glad av å være tiltalende for menn sånn. Noen ganger er det betryggende å se at jeg ser normal ut. Andre ganger får jeg litt hetta. Og ute blandt folk føler jeg meg trygg for kommentarer, men usynlig normal. Identitetsløs som en grå mus, liksom. Ikke kuult.

Jeg håper yogaen gir energi til å ta i litt så jeg bygger opp styrken med den, og jeg synes dete r gøy å være myk og jobbe meg til å gå i spagat. Jeg var bare få cm unna sist periode jeg trente. Om jeg bare kunne trene det sammenhengende et år tilsammen så hadde jeg blitt sterk og myk, og det hadde hjulpet ganske mye på min selvtilfredshet eller hva jeg skal kalle det.

Det er ikke tynnhet som tiltrekker menn (og kvinner).

Det er (selv) tillit. http://jamiecatto.wordpress.com/2012/10/24/how-to-attract-men/

Think to yourself ‘how would a totally confident woman sit in this chair? – how would she walk down this street? How would she enter this room?’ – practice these kinds of questions and experiments and I promise you you will be amazed at the difference. You will receive compliments from men and women all over the place, often mistaking your new radiance for weight loss!

Utgangen til den onde sirkel.

Jeg tenkte nå at jeg burde fokusere på å ha en ny hensikt med det jeg skriver her, at jeg bør ha som hensikt å skrive for andres fordel, ikke min egen. At jeg slutter helt å skrive det jeg føler for i mitt lavere selv, og kun skriver hva andre kan ha nytte av. At jeg skriver positivt, inspirerende og lærerikt.

Jeg har brukt denne bloggen selvisk, men hva om jeg endrer innstilling? Da kommer frykten straks og jeg kjenner behovet for å være tynn. Hvorfor spør jeg da. Fordi jeg er så utsultet på bekreftelse av verdi.

Men det behovet er ikke en god grunn til å sulte seg eller være selvisk. Om jeg skriver for andres skyld vil jeg føle meg mer verdifull og da får jeg bekreftelse slik jeg trenger.

Jeg har ikke behov for å bli sett for den stakkarslige, den pene, den spesielle eller den kloke. Jeg har behov for å bli sett for den kjærlig-kloke personen jeg kan være. Jeg har gått i en ond sirkel ved navn selviskhet. Når jeg tenker etter føler jeg aldri behov for å være tynn eller usynlig når jeg har overskudd til å bry meg om andre og setter de foran meg selv.

hans og grete, slutten

Utgangen til den onde sirkel er hjertet.

¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤

Passende sitat fra Bahai-skriftene:

Key to Self Mastery

"Today the confirmations of the Kingdom of Abha are with those who renounce themselves, forget their own opinions, cast aside personalities and are thinking of the welfare of others... Whosoever is occupied with himself is wandering in the desert of heedlessness and regret. The 'Master Key' to self-mastery is self-forgetting. The road to the palace of life is through the path of renunciation."

(Abdu'l-Bahá: Star of the West, Vol. XVII, p. 348)

Anoreksi, mitt stillas.

Jeg skjønte forrige natt mer presist hva årsaken til anoreksien var og fortsatt er da jeg var i bønn. Anoreksien er et illusorisk støttesystem, et tankebygg uten sidestykke, jeg bygde da jeg ikke hadde noen mennesker rundt meg mer som jeg kunne støtte meg til. De voksne hadde sviktet, og jevnaldrende var for unge til å takle byrden av min tunge sorg.

Så jeg bygde et stillas omkring meg = mitt hus. Stillaset ble min form for nettverk. Jeg kan klatre omkring på det og se hva som må forandres. Det er bestandig der fordi jeg vil alltid endre noe. Jeg blir aldri fornøyd. Det er selvets fengsel som står mellom meg og andre. Jeg står på vakt på stillaset og er alltid på jobb så jeg trenger ikke tenke på å bli nære venner med noen ved å slippe noen innpå meg. Jeg er alltid på jobb, der jeg ser etter feil på huset, så jeg kan ikke ha noen annen.

Det beste støttesystem er sikkert Gud, men jeg tror et menneske trenger mennesker også. Jeg håper ikke Gud forventer at vi skal klare oss kun med Ham, men elske hverandre med Hans kjærlighet.

At jeg har en far som ikke bryr seg om meg er noe jeg tenker på hver dag. Det er umulig å bli helt lykkelig når det er et faktum, uansett om jeg vet at han ikke har et åpent hjerte og er traumatisert og ikke kan bedre. Jeg har unnskyldt han med det hele tiden, men selv om han ikke føler for å ta seg av meg, så skulle det vel være mulig å gjøre det han med hodet vet er rett? Til meg har han sagt hva han tenker. Han unnskylder seg med at han ikke klarer å være en far og at han håpet og trodde jeg skulle få en farserstatning ved at mamma giftet seg på ny. Hvorfor sa han da til mamma at han ønsket seg barn? Hun på sin side gav han barn fordi han hadde sagt han ønsket det mange ganger. Hun ble overbevist om at han sa det for å fange henne da hun så han tydeligvis ikke ønsket barn da jeg kom.

Influensa

Hmrf, med influensa tør jeg ikke gå mer enn en time om dagen. Jeg får ekstremt vondt i hodet på kvelden og tåler ikke at det blir enda vondere. Smertestillende piller hjelper ikke. Jeg burde bare hvilt, men klarer ikke å bare være inne hele dagen.

Jeg veide 49,2 idag. Har ikke tørt å veie meg på mange dager. Jeg har inntatt gjennomsnittlig 1550 kcal den siste uka. Jeg tror ikke det vil vises på vekta fordi jeg har sovet mye og ikke gått 80 min. Jeg har hatt stort søvnbehov i lang tid nå. Mulige årsaker: Har hatt en del søvn å ta igjen, inntatt for lite mat eller vært forkjøla/ hatt influensa.

Jeg regner med at det tar minst dobbelt så lang tid å gå ned som det tok å gå opp, hvis jeg kjenner kroppen min rett. Og jeg har ikke startet ordentlig en gang!

K.T. Smail

 

Ikke ta det negative på alvor.

Ikke legg mest merke til det negative. Det er ikke budskapet.
Det er bare skyggen av det reelle, så ikke legg vekt på det.

Ikke forveksle.

Ikke forveksle energiløshet (pga matrestriksjon) med latskap.
Ikke forveksle søvnmangel med fysisk dårlig form / kondis.
Ikke forveksle rastløshet pga sult med behov for aktivitet.
Ikke forveksle rastløshet pga emosjonell opphisselse med fysisk energi.
Ikke forveksle søvnbehov med depresjon.
Ikke forveksle behovet for å samle deg med behov for å samle mat.
Ikke forveksle søvnbehov med sult.
Ikke forveksle væskebehov med sult.
Ikke forveksle en godt innarbeidet vane med avhengighet.
Ikke forveksle rask vannvektøkning pga hormonelle endringer med å ha blitt fetere.
Ikke forveksle din gjemsel for å unngå konfrontasjoner med behov for å være alene.

Jeg vil litt ned.

Jeg føler meg ganske verdiløs uten jobb og inspirasjon til å formidle noe skikkelig interessant. Tror det er derfor jeg har begynte å redusere kalori/karbohydrat-inntaket noe ved å kutte ut den vanlige posjonen med frukt og jordbær (150 kcal). Jeg vil ligge på 1500 kcal og vil trappe opp fra 60 til 80 min gange dgl. Det kan hende det blir 1550 i en overgangsfase. Jeg vil ikke være for streng "denne gangen" og tvinge meg til å gå mer enn en time om jeg er småsyk og slapp eller har sterke magesmerter, men gå når jeg ikke finner det anstrengende. Jeg er også redd for å gå opp mer i vekt. jeg har ikke tørt å veie meg i det siste i tilfelle jeg skulle se en vekt høyere enn 50 kg. Jeg har jo svingt mellom 48 og 50, men nå tåler jeg ikke å se 50-tallet. Jeg føler meg littegrann for fet og vil gjøre noe med det:) Skal jeg ha et mål? Ja, jeg kan godt ha 48 som mål i første omgang, og ha 47 som neste. Noe særlig lavere enn det bør jeg ikke gå. Jeg må ha en grense, og den er trygg på 45. Da kan jeg svinge mellom 44 og 46. Når jeg er nede i 44 og svinger mellom 43 og 45 snur jeg meg liksom og ser ned i graven, og da er det vanskelig å snu seg tilbake igjen. Jeg synes det er greit å slippe mensen også, selv om jeg har hatt den uten smerter og kun 2 dager de 3 gangene jeg har hatt den i det siste.

Jeg har skjønt at min frykt for å bli tvangsinnlagt / tvangsforet var sterkt overdrevet. Vel, det spørs hvem man har med å gjøre. Hvor sprø de er i hodet. De som lytter til meg vil ikke innlegge meg. De som tror jeg har en underernært hjerne kan sette igang det de mener er nødvendig.

Om noen skulle stille spørsmål om vekta mi vil jeg si at det ikke er anoreksi, men at jeg har hatt det, og at jeg nå bare liker å spise sunt og være slank. Det er jo moderne å væ're size zero, så la meg i fred, liksom. Det er så underlig å ha energi, men ikke noe fornuftig å bruke den til. Eller rettere sagt, jeg har fett, men ikke overskudd til å gjøre mye fornuftig. Jeg har ikke motivasjon til det engang. Det er stusselig.

Du slipper å begrunne dine valg.

http://www.realfarmacy.com/15-things-you-dont-owe-anyone-at-all-though-you-think-you-do/

Mål og mening for å bli frisk.

Jeg fant det samme poenget som i bildet i en youtube-video. At det ble lagt vekt på å ha målsetninger i livet så det var noe å fokusere på annet enn spiseforstyrrelsen. Jeg tror det er viktig å ha noe å jobbe mot for å bli frisk, for å ville leve. Ser helt klart at jeg mangler det selv, men det er ikke lett å bare finne noe, synes jeg. Jeg ser at jeg har to viktige funksjoner jeg ønsker å fylle på jorda, men jeg har ikke noe mål i fremtiden. Her er videoen hvis ble nysgjerrige:http://youtu.be/yuR_0oRaS1U

Stabilt.

Jeg har hatt en stabil vekt på 49,5 ganske lenge nå. Altså opp 6 kg. I begynnelsen var det vanskelig å ikke føle seg tykk. Nå synes jeg ikke at jeg er tykk. Jeg synes faktisk det er rart at jeg har gått opp så mye og likevel se tynn ut. Jeg fikk mensen for 3dje gang igår, så jeg har funnet en vekt både kroppen og jeg selv kan akseptere. Jeg er fornøyd med det. Jeg veier maten og går mine 60 min dgl for å påse at jeg ikke går opp i vekt. Jeg er ofte trøtt og sover to ganger om dagen, men ikke så lenge hver gang. Til sammen får jeg ikke mer enn 8 timers søvn i døgnet.

Igår sa mamma med glede at jeg så sunn ut. Sunn og slank. Jeg har ofte hørt anorektikere hate å få høre det, men jeg er glad at jeg ikke ser syk ut mer, og da er det ikke tynnheten jeg tenker på først og fremst, men ansiktet og utstrålingen. Vanskelig å definere sunnhet basert på utseendet, men sunnhet kan ikke defineres utfra antall kilo alene. Fargen på huden er nok en viktig faktor, og ikke minst holdningen.

En liten befrielse.

Jeg ble kontaktet av en gammel venn. Jeg delte alt med han den gangen vi var mye sammen, men jeg holdt matkontroll-saken for meg selv. Nå inviterte han meg til byen han bor i for at jeg kunne bli der noen dager. Øyeblikkelig tenkte jeg som vanlig nei. Jeg kan ikke siden jeg må spise på min måte, veie maten, skrive inn maten på dataen og ha egen mat i kjøleskapet. Så ringte han dagen etter og etter å ha pratet med han noen timer innså jeg at det som var i veien for å komme opp til han egentlig ikke var noe problem i det hele tatt. Jeg kunne bare fortelle om min særhet fordi han var en tolerant fyr som ikke ville betrakte det som noe problem eller negativt for han på noen måte det var verdt å bli skuffa over. Så jeg fortalte det. Han reagerte enda bedre enn jeg hadde ventet. Han sa det var vanlig for mange å telle kalorier, så det var ikke noe å tenke på. Jeg fikk fortalt en del om anoreksi, fortid, nåtid og framtid og det var så deilig etterpå. Å ha en man kan si hva som helst til er så verdifullt. En venn som tåler alt ved en, og som til og med setter pris på ærlighet selv om den går på stoltheten løs.

Angående fremtiden sa jeg at jeg tror jeg kommer til å slutte å kontrollere matinntaket når jeg blir eldre. Er du sikker på det? spør han. Og jeg kommer på at jeg en gang kjente en dame, som sikkert er død nå, som da hun var så gammel at hun skulle på eldrehjem sammenlignet seg med de samme tynne og unge modellene jeg sammenlignet meg med. Men jeg syntes jo det var hårreisende og ønsket ikke å gjøre det samme. Idag fikk jeg et hint angående det da jeg så en spinkel gammel dame i flagrende tynn kjole i et stoff ulikt noe en vanlig gammel dame ville tatt på seg. Det var like tynt som stoffet jeg hadde på og i samme lyse farger, rødt og hvitt. Mange meter fra meg begynte hun å se nøye på meg med en hånd som skjerm for sola. Da hun gikk forbi så hun fortsatt på meg og smilte glad. Hun var som tatt ut av en drøm som ville si meg noe, og det var vel det at uansett alder er man den samme. Hun var like glad i å være tynn som meg, og like glad i å se fin ut. Like glad i vakre stoffer, og tynne stoffer i sommersola. Like glad for se best mulig ut. Så nå tror jeg ikke lenger på at jeg kommer til å endre meg så mye i fremtiden. For som han vennen min sa: jeg føler meg fortsatt som den samme inni. Jeg føler meg fortsatt like ung.

Da jeg idag fortalte mamma om befrielsen skjønte jeg på responsen hennes hvor frykten min oppsto. Hun hadde langt fra de samme tankene som han angående min matkontroll. Hun sa: "men han forventer kanskje at du lager middag til han", og " da må han lage sin egen mat da?" Så nå ser jeg hvor teit hun er, jeg var og hvor mye riktigere det er å tåle min svakhet og ikke ha forventninger og krav til partner / venn.

Som oppdatering har jeg fortsatt et ønske om å gå ned i vekt. Det vil vel alltid følge meg. Men jeg tar det ikke så alvorlig at jeg gjør noe for å gå ned. Jeg spiser når jeg er sulten selv om Ano hvisker "la være, så blir du tynnere", og jeg går ikke mer enn 60 minutter daglig fortsatt. Så vekta har vært stabil i lang tid nå. Jeg svinger mellom 48, 4 og 50. Og jeg er ganske fornøyd med utseendet. Har en smule fett på hofta og magen, noe jeg faktisk liker.

Anoreksi, en vei for selvutvikling.

De eventyr du husker best, som har satt sterkest inntrykk, beskiver ditt livs hovedtema. Dette lærte jeg av Benedicte Thiis som har skrevet bøker om drømme- og eventyrsymbolikk. Det er to eventyr som utmerker seg for meg. Det ene er Hans og Grete, det andre er den stygge andungen.

Grete spiser frekt og grådig av "forbuden frukt". Av den søte overflaten uten å spørre først.

Hun skyver "fristeren" heksa i ovnen. Dette betyr at hun renser det onde i seg selv, som var bl.a var det grådige og selviske. Hun kunne ikke brødfø hverken seg selv eller andre i familien og stjal, men etter at heksa ble brent forvandlet heksa seg til mynter som spratt opp fra pipa. Alkymi har skjedd. I en annen versjon ble stenene til edelstener. Edelstener er symbol på dyder. Så lave og smålige egenskaper ble erstattet av gode og storslåtte. Ild er lys som hun kunne se hva som var i sitt indre / underbevissthet (ovnen) med. Når hun erkjenner det onde blir hun fri fra det.

En anorektiker vil fri seg fra grådighet og selviskhet, akkurat som Grete. Hun kjemper kanskje med sin mor når hun projiserer sin egen ondskap på henne, så moren oppfattes som en heks. Men om hun skylder på sin mor for å drive henne til uselviske og grådige handlinger, eller mangler kontroll over andre aspekter av sin dyriske natur, så viser det at hun ikke har kontroll over sine tilbøyeligheter ennå. Når hun har fått kontroll over dette, og handler etter egen vilje istedenfor etter sitt lavere selvs vilje, er hun også fri fra heksa inne i seg og moren utenfor seg. Heksa kan være symbol på egoet og det destruktive. Som slangen i fortellingen om Adam og Eva og i fortellingen om Jesus i ørkenen.

Mange anorektikere kommer aldri så langt som Grete at de kan brødfø sin familie. De forblir i en tilstand der de ikke har noe å gi. Kanskje hun feilaktig identifiserer seg med de dårlige sidene hun finner inni seg? Om hun kunne skille mellom det høye og det lave og holde fast ved de høye og la de lave ende i skjærsilden der de hører hjemme ville hun behandlet seg selv bedre. Og når hun gjorde det ville hun hatt noe til overs også for andre. Hun ville tatt imot fra livet det hun trengte og dermed følt et behov for å dele med andre, berike andre. Ved da å bli satt pris på ville hun få bekreftet sin verdi i verden, og hun ville følt en mening med å være her, og slutte å sulte seg bort herfra.

Ille berørt.

Bokstavelig talt har mange med anoreksi blitt ille berørt; seksuelt misbruk.
Den følelsen, på huden, under huden der fettet er, og følelsene under der igjen,
er løsrevet fra minnene. Bare følelsen og kroppen er igjen, og en føler seg ille berørt
ved erkjennelsen av kroppen. Sulte bort fett som hender grafset, sulte bort musklene som bærer følelsene. Stå igjen kald, nærmere frigid for ikke å sende feil signaler, og skarp og hard med skjelettet som beskyttelse mot begjær og hender. Menns øyne renner av romper som ikke eksisterer.

Når følelsen er overveldende er man så i kroppen at den føles som et fengsel. Kroppen får skylda for misbrukerens overgrep.
Pinlig berørt.

Stillstand og en tanke.

Det er ikke noe nytt som skjer på dette området. Jeg har ligget på 1650 kcal siden sist jeg skrev, men ikke økt aktivitetsnivået. Tanken jeg ville dele var at når jeg holder matinntaket under kontroll, som om jeg var en liten hund som ikke kunne styre seg, så er jeg ikke så glad og har lite overskudd. Om jeg spiser så mye "hunden" vil blir jeg glad hele dagen. Ikke bare fordi jeg har overskudd til å nære humøret, men også fordi jeg gleder meg over maten. Og det er det jeg skammer meg over. Jeg føler meg sykere når jeg ikke begrenser meg fordi da tenker jeg bare på mat og gleder meg til å spise. Jeg tenker da masse på mat. Det gjør jeg ikke nå fordi jeg vet hva og hvor mye jeg skal spise til hvert måltid. Så hvordan kan jeg bli frisk? Umulig!

Jeg blir lei meg ved tanken på hvor teit opptatt jeg blir av mat når jeg kan spise uhemmet. Som en matavhengig, matslave. Men, hallo? En normal person, en frisk en, vil også begrense seg? Alle gjør det for å være sunne, vel? Så man kan ikke kalle det å bli frisk å begynne å spise uhemmet! Det er sykere enn sykt det! Det er å la dyret bestemme, la dyret kontrollere. Begjæret bestemme. Det er galskap det! Det er å gå tilbake i utvikling. Og hvem hadde ikke blitt glad av det forresten? Det er mange som gjør det når de er gravide. Tar seg friheten med unnskylningen "jeg spiser for to". Så angrer de selvsagt etterpå når de sliter med å gå ned igjen. Akkurat som jeg nå. Går ikke ned selv om jeg spiser mindre. Det tar kjempelang tid å gå ned for meg. Men det er ikke så farlig, fordi jeg føler meg ikke tykk unntatt når jeg har vannansamling før mensen. Vel, altså er det rart å spise normalt. Det er å styre seg, men spise etter kroppens behov. Ikke etter begjæret. Heller ikke etter sinnets syn på hva som er riktig mengde. Men kroppens behov, sulten, kan endre seg. Spiser man lite blir man ikke så sulten som når man er vant til å spise mye. Og karbohydrater stimulerer apetitten. Så når man kjenner til mange faktorer som spiller inn på vekta, hvor naturlig kan man bli på dette området egentlig?

Jeg vet ikke om det skyldes litt for lavt inntak av mat at jeg føler meg svak i beina, men det gjør jeg ihvertfall.