Jeg løper aldri hvis ikke jeg må rekke bussen. Idag løp jeg så fort at sønnen min måtte be meg bremse. Jeg løp av glede, av overskudd (jeg rent har glemt hvordan føltes) og fordi jeg følte kontroll pga styrken jeg følte i beina. Det har gått bare en uke med trening og allerede nå merker jeg forskjell.
Igår var jeg på klassisk ballett, og selv om jeg også spaserte 105 minutter, hvorav de fleste var på kvelden, var jeg lett som en fjær imorges. Jeg synes yoga gir energi. Mon tro om ballett gir enda mer (og ikke bare denne gangen)?Mulig det bare er lykken over å kunne gå på ballett som gjør meg så ivrig. Idag la jeg merke til at jeg ville stenge ute enhver kritisk tanke og bekymring om hva andre muligens måtte tenke om meg og bare fokusere på det jeg ville, og som gjorde meg glad. Jeg stengte altså ute det ytre kritiske blikket på meg selv og kan da fokusere bedre og beholde kraften min. Jeg har ikke tenkt på at jeg mister så mye kraft og blir nedtrykt av det ytre blikkets vurderinger hele tiden. Jeg føler meg fri til å velge å ikke ta hensyn til den ytre vurderingen av meg selv nå. Seriøst så er den bestandig idiotisk. Det er kun det som kommer fra innsiden som er verdt å høre på. Det andre er innbildning bare, spekulasjoner og overfladisk crap.
Jeg har trodd min mangel på energi skyldtes lite søvn, for lite mat og kronisk forkjølelse pga dårlig immunforsvar, men nå ser jeg at det er hovedsakelig psykisk jeg har tappet meg for krefter. Og når jeg ikke hadde fysiske krefter pga nedtrykthet og lite psykisk energi fikk jeg ikke trent meg sterk nok til å få bedre fysisk forsvar, som igjen skaper psykisk forsvar/styrke. Jeg har tenkt det noen ganger, at om jeg føler meg sterk fysisk vil jeg føle meg sterk psykisk også, men jeg har ikke ønsket å føle meg sterk. Det er helt sant. Jeg har ønsket å føle meg gjennomsiktig, luftig, mottakelig. Så ikke rart jeg ikke har følt at jeg har hatt et forsvar og ikke rart det har gitt et fysisk dårlig forsvar også.
Jeg er glad fysioterapeuten gav meg et spark bak til å begynne å trene så jeg fikk kontakt med kroppen igjen, kontroll over den på en ny, god og konstruktiv måte. Han var et fobilde for meg, sunn, bekymringsløs, treningsglad, glad i mennesker, og nær. Nå har jeg blitt som han!
Nå som jeg føler meg sterkere digger jeg det. Men noe skjedde inni meg først, som det står om i tidligere innlegg. Jeg synes ikke lenger at jeg ikke fortjener å ha et godt liv selv om jeg ikke jobber. ("Kun den som jobber fortjener mat"). Jeg vil ikke avvise meg selv til skyggene selv om pappa ikke ønsker meg og være redd avvisning fra andre som om den avvisningen fra pappa hadde med meg å gjøre. Jeg vil ikke ta skylden for de seksuelle overgrepene jeg har opplevd. Jeg vil ikke la religiøse bud forhindre meg i å utfolde meg pga redsel for å gjøre noe kritikkverdig ufullkomment. (Denne redselen er grunnleggende basert på erfaringer med mamma, ikke religion. Kardemommeloven holder i lange baner.) Jeg vil ikke lenger være opptatt av utseendet (mammas kritiske blikk). Jeg vil ikke ta livet så alvorlig mer.
Dette siste er det som har absorbert meg mest og som har vært vanskeligst å komme bort fra. Å bli easygoing for en melankoliker er ikke lett. Men når tragedier kan legges bort og sjokk er overkommet kan det bli mulig å se lyst på livet. Jeg tok noen dager "star of betlehem" ( bachs blomstermedisin)som skal helbrede sjokk, og det funka. Jeg fikk nemlig bekjed fra oven at jeg fortsatt satt fast i en sjokk-tilstand, i stivnet redsel, og at jeg måtte ut av den tilstanden for å bli "easygoing".
I det siste har jeg lagt merke til og undret meg over hva det kommer av at de fleste mennesker ser hverandre inn i øynene uten å se distrahert ut av negative (bekymrings) tanker. At de ikke ser ned, men er nær hverandre i glede. Jeg har siden tenårene hatt en distanse og hatt rom for frykt og tanker istedet for den jeg prater med. Det er å hemme seg selv, jeg vet, men kontroll har vært viktig for meg. Jeg overtok mammas kontroll over meg i hennes fravær. Hun som kom med bemerkninger; kritiske og negative kommentarer konstant, og som omfattet kun det mest overfladiske, det hun kunne sanse.
Jeg liker å trene og få en kropp som funker. Trening er min lidenskap. Det er ikke negativt nå som det ikke er tvunget med tanke på kalorier. Nå gjør jeg det fordi det gir meg glede, noe positivt å gjøre og gleden over en kropp som funker. Det føles som når jeg var 12 og levde og åndet for ballett og utfordret meg selv fysisk dagen lang. En kropp som funker gir meg frihet til å bevege meg som jeg vil, gjør meg tryggere i forhold til menns fysiske styrke, gir meg positivt selvbilde, bedre selvtillit og selvfølelse, overskudd, bedre konsentrasjon og mer sosial omgang. Jeg er helt klart inne i en ny og god sirkel med komponenter som forsterker hverandres effekt.
I mange treningsblogger er det mye fokus på utseende når det er snakk om trening, og det er kjempesynd synes jeg. For trener man med noe så overfladisk som å få et bedre utseende som mål er ikke treningen sunn for sjela. For man skal trene av glede, akkurat som man gjør andre ting fordi man vil gjøre de. Jeg vet at dette skiftet mitt er stort, det er en total omvendelse, og jeg kan bare håpe dette skiftet også skal skje de andre som er der jeg var og ser i feil retning (ned).
Igår var jeg på klassisk ballett, og selv om jeg også spaserte 105 minutter, hvorav de fleste var på kvelden, var jeg lett som en fjær imorges. Jeg synes yoga gir energi. Mon tro om ballett gir enda mer (og ikke bare denne gangen)?Mulig det bare er lykken over å kunne gå på ballett som gjør meg så ivrig. Idag la jeg merke til at jeg ville stenge ute enhver kritisk tanke og bekymring om hva andre muligens måtte tenke om meg og bare fokusere på det jeg ville, og som gjorde meg glad. Jeg stengte altså ute det ytre kritiske blikket på meg selv og kan da fokusere bedre og beholde kraften min. Jeg har ikke tenkt på at jeg mister så mye kraft og blir nedtrykt av det ytre blikkets vurderinger hele tiden. Jeg føler meg fri til å velge å ikke ta hensyn til den ytre vurderingen av meg selv nå. Seriøst så er den bestandig idiotisk. Det er kun det som kommer fra innsiden som er verdt å høre på. Det andre er innbildning bare, spekulasjoner og overfladisk crap.
Jeg har trodd min mangel på energi skyldtes lite søvn, for lite mat og kronisk forkjølelse pga dårlig immunforsvar, men nå ser jeg at det er hovedsakelig psykisk jeg har tappet meg for krefter. Og når jeg ikke hadde fysiske krefter pga nedtrykthet og lite psykisk energi fikk jeg ikke trent meg sterk nok til å få bedre fysisk forsvar, som igjen skaper psykisk forsvar/styrke. Jeg har tenkt det noen ganger, at om jeg føler meg sterk fysisk vil jeg føle meg sterk psykisk også, men jeg har ikke ønsket å føle meg sterk. Det er helt sant. Jeg har ønsket å føle meg gjennomsiktig, luftig, mottakelig. Så ikke rart jeg ikke har følt at jeg har hatt et forsvar og ikke rart det har gitt et fysisk dårlig forsvar også.
Jeg er glad fysioterapeuten gav meg et spark bak til å begynne å trene så jeg fikk kontakt med kroppen igjen, kontroll over den på en ny, god og konstruktiv måte. Han var et fobilde for meg, sunn, bekymringsløs, treningsglad, glad i mennesker, og nær. Nå har jeg blitt som han!
Nå som jeg føler meg sterkere digger jeg det. Men noe skjedde inni meg først, som det står om i tidligere innlegg. Jeg synes ikke lenger at jeg ikke fortjener å ha et godt liv selv om jeg ikke jobber. ("Kun den som jobber fortjener mat"). Jeg vil ikke avvise meg selv til skyggene selv om pappa ikke ønsker meg og være redd avvisning fra andre som om den avvisningen fra pappa hadde med meg å gjøre. Jeg vil ikke ta skylden for de seksuelle overgrepene jeg har opplevd. Jeg vil ikke la religiøse bud forhindre meg i å utfolde meg pga redsel for å gjøre noe kritikkverdig ufullkomment. (Denne redselen er grunnleggende basert på erfaringer med mamma, ikke religion. Kardemommeloven holder i lange baner.) Jeg vil ikke lenger være opptatt av utseendet (mammas kritiske blikk). Jeg vil ikke ta livet så alvorlig mer.
Dette siste er det som har absorbert meg mest og som har vært vanskeligst å komme bort fra. Å bli easygoing for en melankoliker er ikke lett. Men når tragedier kan legges bort og sjokk er overkommet kan det bli mulig å se lyst på livet. Jeg tok noen dager "star of betlehem" ( bachs blomstermedisin)som skal helbrede sjokk, og det funka. Jeg fikk nemlig bekjed fra oven at jeg fortsatt satt fast i en sjokk-tilstand, i stivnet redsel, og at jeg måtte ut av den tilstanden for å bli "easygoing".
I det siste har jeg lagt merke til og undret meg over hva det kommer av at de fleste mennesker ser hverandre inn i øynene uten å se distrahert ut av negative (bekymrings) tanker. At de ikke ser ned, men er nær hverandre i glede. Jeg har siden tenårene hatt en distanse og hatt rom for frykt og tanker istedet for den jeg prater med. Det er å hemme seg selv, jeg vet, men kontroll har vært viktig for meg. Jeg overtok mammas kontroll over meg i hennes fravær. Hun som kom med bemerkninger; kritiske og negative kommentarer konstant, og som omfattet kun det mest overfladiske, det hun kunne sanse.
Jeg liker å trene og få en kropp som funker. Trening er min lidenskap. Det er ikke negativt nå som det ikke er tvunget med tanke på kalorier. Nå gjør jeg det fordi det gir meg glede, noe positivt å gjøre og gleden over en kropp som funker. Det føles som når jeg var 12 og levde og åndet for ballett og utfordret meg selv fysisk dagen lang. En kropp som funker gir meg frihet til å bevege meg som jeg vil, gjør meg tryggere i forhold til menns fysiske styrke, gir meg positivt selvbilde, bedre selvtillit og selvfølelse, overskudd, bedre konsentrasjon og mer sosial omgang. Jeg er helt klart inne i en ny og god sirkel med komponenter som forsterker hverandres effekt.
I mange treningsblogger er det mye fokus på utseende når det er snakk om trening, og det er kjempesynd synes jeg. For trener man med noe så overfladisk som å få et bedre utseende som mål er ikke treningen sunn for sjela. For man skal trene av glede, akkurat som man gjør andre ting fordi man vil gjøre de. Jeg vet at dette skiftet mitt er stort, det er en total omvendelse, og jeg kan bare håpe dette skiftet også skal skje de andre som er der jeg var og ser i feil retning (ned).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar