Må man virkelig ha målsetninger i livet for å bli frisk?

Det var det en terapeut mente og hadde som hovedstrategi i behandlingen av jenter med S.F. Jeg skrev om det i et annet innlegg og tenkte da at hvis det er sant er jeg dødsdømt, fordi jeg har ingen mål. Nå tror jeg hun har bommet, og at det er mer presis å hevde at det er et engasjement i livet som er nødvendig, og ikke nødvendigvis et mål. Ihvertfall ikke først og fremst. For hva når målet er nådd og man ikke har flere? Skal man liksom bli syk igjen, da? Livet kan ikke handle om et fremtidig mål, når det er her og nå. Og hva er det en deprimert person mangler om det ikke er engasjement? Det er lidenskap som skaper energi.

 Jeg snakker om min nåværende erfaring her. Nå som jeg er opptatt av trening må frykten vike for plassen til gleden jeg finner ved det. Selvsagt har jeg et mål om å bli sterk, få bedre utholdenhet og sånn, men det er først og fremst gleden jeg føler i hverdagen fordi jeg har noe positivt å fylle det med som er drivkraften.

Jeg skammet meg over å ikke jobbe. Men jeg ville ikke jobbe pga skam, men glede, og siden jeg ikke fant noe å gjøre som gav glede ville jeg ikke utføre noen vanlig jobb heller. Men nå har jeg hivd bort den sorte skyen som hang giftig over meg hvorenn jeg gikk. Jeg trakk den til meg fordi jeg mente jeg fortjente den. Den hadde ingen funksjon annet enn å få meg til å føle meg dårlig. Jeg trente fordi det var sunt, for å få penere kropp og lavere fettprosent. Det var målsetninger slik hun mente var viktig, og de var absolutt ikke gledesbringende. Så nei, det er holdningen til det en gjør som avgjør, og ikke aktiviteten i seg selv. Er grunnen til det man gjør god eller ond? Er det bare forfengelighet er det ondt og gir ikke ekte glede. Er treningen oppbyggende eller destruktiv? Er treningen av tvang og stilner samvittigheten en liten stund, men ikke uroen, eller noe man gleder seg til og finner ro i sinnet av å gjøre?

For meg handler det også om identitet. Å gå fra svak, et offer, deprimert og sykelig til glad og sporty med herredømme over livet o'g kroppen.

Jeg tenkte at da jeg var 12 var jeg bekymringsløs og glad. Da tenkte jeg bare på trening, og følte at jeg hadde herredømme over kroppen min og var snill mot den. Vi jobbet på lag. Jeg tar med meg den erfaringen og lever den ut nå, og det funker. I dag gjorde jeg yoga, imorgen blir det styrketrening og mandag ballett.

Det handler om å finne gleden inni seg.

Det fortjener du. Å frykte at mennesker ikke elsker en er forkastelig når alle innerst inne ikke kan annet enn å elske. Alt annet er staffasje.

TA LIVET MED SINNSRO!