Jeg så en pære ( kjøpt til sønnen min) i kjøleskapet jeg fikk lyst på, og tenkte som vanlig " nei". Men så ble jeg overrasket at jeg etterpå tenkte at jeg var lei av all restriksjon og skulle ønske jeg bare kunne spise hva jeg ville. Seriøst, jeg har aldri tenkefølt det så dypt og gjennomtrengende før.
I de siste timene har jeg hatt lyst til å bli ekte; slutte å være restriktiv med maten og slutte å tvangstrene, barbere av meg håret og slutte å farge det. Men jeg tar ikke beslutninger uten å overveie det nøye over lang tid først. Særlig ikke når jeg er deprimert og det kan være destruktivt. Men hva er destruktivt egentlig? Noen vil si en er destruktiv med ordene "du lar kroppen forfalle" fordi vedkommende ikke slanker seg og trener, ikke bruker sexy klær, ikke farger håret og ikke sminker seg. Er det tegn på depresjon at man ikke bryr seg om å jåle seg til? Er man deprimert bare fordi man ikke vil ha sex-appell på den vanlige måten? Jeg har fått opp i halsen kvinners jåleri, presset om å se sånn og sånn ut. Er det ikke mer destruktivt å føle press til å klippe og farge håret hver 6 uke, spise en nøye oppmålt matmengde, være aktiv tross sykdom, tretthet og sult, sminke seg selv om en ikke liker sminke?
Jeg har holdt meg strengt til mine 1300 kcal pr dag og har gått bittelitt mer ned. Da jeg så magen min i et speil der jeg får behandling av fysioterapeut ble jeg skuffet over hvor mager jeg var. Jeg syntes jeg så ekkelt tynn ut. Det var ikke noe der. Ikke fett og ikke muskler. Jeg vil være ekte, meg, men det er så himla vanskelig når jeg også må være i et samfunn med tykke, trygge damer og utrygge damer som sammenligner seg med meg og misliker at de er tykkere.
Og jeg er så redd for å begynne å spise mer når jeg ikke har noe å fylle dagene mine med, annet enn at jeg kommer til å orke å trene mer. Jeg har et hult liv, og jeg ønsker ikke at mat skal være en så dominerende del av det. Jeg vil gjøre noe for andre, men vet ikke hva. Og så lenge jeg ikke vet hva og ikke gjør noe, ønsker jeg heller ikke å ha overskudd av mat, for da går det kun til å føle glede, og det fortjener jeg ikke. Jeg skammer meg over å føle glede av mat når det er mer enn et minimum siden jeg ikke skal jobbe etterpå. Glede skal komme av å tjene andre.
Det som er skikkelig dritt er at jeg er like restriktiv til hva jeg vil gjøre for andre som jeg er med maten. Det må være sånn og sånn. Jeg må jobbe med noe unikt og nyttig som gleder andre. Det må også være en glede for meg å både utføre og med tanke på tjeneraspektet ved det. Jeg er en hard nøtt å knekke og jeg har lyst til å knekke det harde nøtteskallet nå!
I de siste timene har jeg hatt lyst til å bli ekte; slutte å være restriktiv med maten og slutte å tvangstrene, barbere av meg håret og slutte å farge det. Men jeg tar ikke beslutninger uten å overveie det nøye over lang tid først. Særlig ikke når jeg er deprimert og det kan være destruktivt. Men hva er destruktivt egentlig? Noen vil si en er destruktiv med ordene "du lar kroppen forfalle" fordi vedkommende ikke slanker seg og trener, ikke bruker sexy klær, ikke farger håret og ikke sminker seg. Er det tegn på depresjon at man ikke bryr seg om å jåle seg til? Er man deprimert bare fordi man ikke vil ha sex-appell på den vanlige måten? Jeg har fått opp i halsen kvinners jåleri, presset om å se sånn og sånn ut. Er det ikke mer destruktivt å føle press til å klippe og farge håret hver 6 uke, spise en nøye oppmålt matmengde, være aktiv tross sykdom, tretthet og sult, sminke seg selv om en ikke liker sminke?
Jeg har holdt meg strengt til mine 1300 kcal pr dag og har gått bittelitt mer ned. Da jeg så magen min i et speil der jeg får behandling av fysioterapeut ble jeg skuffet over hvor mager jeg var. Jeg syntes jeg så ekkelt tynn ut. Det var ikke noe der. Ikke fett og ikke muskler. Jeg vil være ekte, meg, men det er så himla vanskelig når jeg også må være i et samfunn med tykke, trygge damer og utrygge damer som sammenligner seg med meg og misliker at de er tykkere.
Og jeg er så redd for å begynne å spise mer når jeg ikke har noe å fylle dagene mine med, annet enn at jeg kommer til å orke å trene mer. Jeg har et hult liv, og jeg ønsker ikke at mat skal være en så dominerende del av det. Jeg vil gjøre noe for andre, men vet ikke hva. Og så lenge jeg ikke vet hva og ikke gjør noe, ønsker jeg heller ikke å ha overskudd av mat, for da går det kun til å føle glede, og det fortjener jeg ikke. Jeg skammer meg over å føle glede av mat når det er mer enn et minimum siden jeg ikke skal jobbe etterpå. Glede skal komme av å tjene andre.
Det som er skikkelig dritt er at jeg er like restriktiv til hva jeg vil gjøre for andre som jeg er med maten. Det må være sånn og sånn. Jeg må jobbe med noe unikt og nyttig som gleder andre. Det må også være en glede for meg å både utføre og med tanke på tjeneraspektet ved det. Jeg er en hard nøtt å knekke og jeg har lyst til å knekke det harde nøtteskallet nå!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar