Jeg ble vekt midt på natten av en sjel (fra en ukjent voksen mann med innsikt) som kom og sa: ta livet med ro! Ikke i den fysiske betydningen, slik en gammel mann ville ment om han hadde sagt, men med tanke på sinnelaget. Den setningen har jeg grunnet på flere ganger siden jeg fikk den og den har gjort noe med meg. Den har fått meg til å se at det finnes en annen holdning til livet, som ikke er preget av frykt, kritikk, begrensning og stivhet. En holdning som er uredd som om kritikk ikke kan forekomme, som om livet er en lek, hvor ikke alt må taes tungt og alvorlig, hvor behov er for å tilfredstille og begrensning som ikke tilfredstiller behov er utenkelig.
Jeg kom til å tenke på at jeg muligens begrenser mine fysiske behov for å kompensere for visse menn(esker)s manglende begrensning. At jeg som en reaksjon på invasjons-traumet tar ansvaret for den invaderende og begrenser også for han, slik at det til sammen blir for mye, fordi han begrenset seg for lite? For å rette opp i situasjonen. Skape balanse.
Så jeg har lekt med tanken på hva en slik holdning kan innebære for meg og har sett at jeg da kan ha lyst til å trene, ikke for å få riktig kropp, men for å glede meg over hva den kan klare. Og spisingen vil endre seg til at jeg spiser meg passe mett. For utseendet betyr det at jeg ikke har et tvangsmesig behov for at den skal være mager, men at jeg ønsker at den har det bra og føles godt å være i. Hvor mye fett jeg får tak i på magen betyr ikke noe fordi det er ikke farlig med fett og jeg ser ikke på enkeltdeler med kritisk blikk. Jeg trenger ikke det kritiske blikket fordi invasjonen er overkommet eller har aldri funnet sted. Jeg trenger ikke å være redd mer.
Når jeg leker meg med denne holdningen ser jeg hvor redd jeg hele tiden har vært. Jeg har vært redd for å tilfredstille de fysiske behov til fulle i tilfelle noen skulle invadere meg og si jeg er uverdig og forkastelig; som en gris som bare setter pris på livet og ikke er bøyde slaver under pisken som andre nyttige mennesker. Altså, jeg jobber ikke, derfor er jeg ikke verdt å få behov tilfredstilt. Dette ligger i vår kulturarv. Det er ikke noe jeg har funnet på.
Jeg kom til å tenke på at jeg muligens begrenser mine fysiske behov for å kompensere for visse menn(esker)s manglende begrensning. At jeg som en reaksjon på invasjons-traumet tar ansvaret for den invaderende og begrenser også for han, slik at det til sammen blir for mye, fordi han begrenset seg for lite? For å rette opp i situasjonen. Skape balanse.
Så jeg har lekt med tanken på hva en slik holdning kan innebære for meg og har sett at jeg da kan ha lyst til å trene, ikke for å få riktig kropp, men for å glede meg over hva den kan klare. Og spisingen vil endre seg til at jeg spiser meg passe mett. For utseendet betyr det at jeg ikke har et tvangsmesig behov for at den skal være mager, men at jeg ønsker at den har det bra og føles godt å være i. Hvor mye fett jeg får tak i på magen betyr ikke noe fordi det er ikke farlig med fett og jeg ser ikke på enkeltdeler med kritisk blikk. Jeg trenger ikke det kritiske blikket fordi invasjonen er overkommet eller har aldri funnet sted. Jeg trenger ikke å være redd mer.
Når jeg leker meg med denne holdningen ser jeg hvor redd jeg hele tiden har vært. Jeg har vært redd for å tilfredstille de fysiske behov til fulle i tilfelle noen skulle invadere meg og si jeg er uverdig og forkastelig; som en gris som bare setter pris på livet og ikke er bøyde slaver under pisken som andre nyttige mennesker. Altså, jeg jobber ikke, derfor er jeg ikke verdt å få behov tilfredstilt. Dette ligger i vår kulturarv. Det er ikke noe jeg har funnet på.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar