Jeg vil litt ned.

Jeg føler meg ganske verdiløs uten jobb og inspirasjon til å formidle noe skikkelig interessant. Tror det er derfor jeg har begynte å redusere kalori/karbohydrat-inntaket noe ved å kutte ut den vanlige posjonen med frukt og jordbær (150 kcal). Jeg vil ligge på 1500 kcal og vil trappe opp fra 60 til 80 min gange dgl. Det kan hende det blir 1550 i en overgangsfase. Jeg vil ikke være for streng "denne gangen" og tvinge meg til å gå mer enn en time om jeg er småsyk og slapp eller har sterke magesmerter, men gå når jeg ikke finner det anstrengende. Jeg er også redd for å gå opp mer i vekt. jeg har ikke tørt å veie meg i det siste i tilfelle jeg skulle se en vekt høyere enn 50 kg. Jeg har jo svingt mellom 48 og 50, men nå tåler jeg ikke å se 50-tallet. Jeg føler meg littegrann for fet og vil gjøre noe med det:) Skal jeg ha et mål? Ja, jeg kan godt ha 48 som mål i første omgang, og ha 47 som neste. Noe særlig lavere enn det bør jeg ikke gå. Jeg må ha en grense, og den er trygg på 45. Da kan jeg svinge mellom 44 og 46. Når jeg er nede i 44 og svinger mellom 43 og 45 snur jeg meg liksom og ser ned i graven, og da er det vanskelig å snu seg tilbake igjen. Jeg synes det er greit å slippe mensen også, selv om jeg har hatt den uten smerter og kun 2 dager de 3 gangene jeg har hatt den i det siste.

Jeg har skjønt at min frykt for å bli tvangsinnlagt / tvangsforet var sterkt overdrevet. Vel, det spørs hvem man har med å gjøre. Hvor sprø de er i hodet. De som lytter til meg vil ikke innlegge meg. De som tror jeg har en underernært hjerne kan sette igang det de mener er nødvendig.

Om noen skulle stille spørsmål om vekta mi vil jeg si at det ikke er anoreksi, men at jeg har hatt det, og at jeg nå bare liker å spise sunt og være slank. Det er jo moderne å væ're size zero, så la meg i fred, liksom. Det er så underlig å ha energi, men ikke noe fornuftig å bruke den til. Eller rettere sagt, jeg har fett, men ikke overskudd til å gjøre mye fornuftig. Jeg har ikke motivasjon til det engang. Det er stusselig.