En liten befrielse.

Jeg ble kontaktet av en gammel venn. Jeg delte alt med han den gangen vi var mye sammen, men jeg holdt matkontroll-saken for meg selv. Nå inviterte han meg til byen han bor i for at jeg kunne bli der noen dager. Øyeblikkelig tenkte jeg som vanlig nei. Jeg kan ikke siden jeg må spise på min måte, veie maten, skrive inn maten på dataen og ha egen mat i kjøleskapet. Så ringte han dagen etter og etter å ha pratet med han noen timer innså jeg at det som var i veien for å komme opp til han egentlig ikke var noe problem i det hele tatt. Jeg kunne bare fortelle om min særhet fordi han var en tolerant fyr som ikke ville betrakte det som noe problem eller negativt for han på noen måte det var verdt å bli skuffa over. Så jeg fortalte det. Han reagerte enda bedre enn jeg hadde ventet. Han sa det var vanlig for mange å telle kalorier, så det var ikke noe å tenke på. Jeg fikk fortalt en del om anoreksi, fortid, nåtid og framtid og det var så deilig etterpå. Å ha en man kan si hva som helst til er så verdifullt. En venn som tåler alt ved en, og som til og med setter pris på ærlighet selv om den går på stoltheten løs.

Angående fremtiden sa jeg at jeg tror jeg kommer til å slutte å kontrollere matinntaket når jeg blir eldre. Er du sikker på det? spør han. Og jeg kommer på at jeg en gang kjente en dame, som sikkert er død nå, som da hun var så gammel at hun skulle på eldrehjem sammenlignet seg med de samme tynne og unge modellene jeg sammenlignet meg med. Men jeg syntes jo det var hårreisende og ønsket ikke å gjøre det samme. Idag fikk jeg et hint angående det da jeg så en spinkel gammel dame i flagrende tynn kjole i et stoff ulikt noe en vanlig gammel dame ville tatt på seg. Det var like tynt som stoffet jeg hadde på og i samme lyse farger, rødt og hvitt. Mange meter fra meg begynte hun å se nøye på meg med en hånd som skjerm for sola. Da hun gikk forbi så hun fortsatt på meg og smilte glad. Hun var som tatt ut av en drøm som ville si meg noe, og det var vel det at uansett alder er man den samme. Hun var like glad i å være tynn som meg, og like glad i å se fin ut. Like glad i vakre stoffer, og tynne stoffer i sommersola. Like glad for se best mulig ut. Så nå tror jeg ikke lenger på at jeg kommer til å endre meg så mye i fremtiden. For som han vennen min sa: jeg føler meg fortsatt som den samme inni. Jeg føler meg fortsatt like ung.

Da jeg idag fortalte mamma om befrielsen skjønte jeg på responsen hennes hvor frykten min oppsto. Hun hadde langt fra de samme tankene som han angående min matkontroll. Hun sa: "men han forventer kanskje at du lager middag til han", og " da må han lage sin egen mat da?" Så nå ser jeg hvor teit hun er, jeg var og hvor mye riktigere det er å tåle min svakhet og ikke ha forventninger og krav til partner / venn.

Som oppdatering har jeg fortsatt et ønske om å gå ned i vekt. Det vil vel alltid følge meg. Men jeg tar det ikke så alvorlig at jeg gjør noe for å gå ned. Jeg spiser når jeg er sulten selv om Ano hvisker "la være, så blir du tynnere", og jeg går ikke mer enn 60 minutter daglig fortsatt. Så vekta har vært stabil i lang tid nå. Jeg svinger mellom 48, 4 og 50. Og jeg er ganske fornøyd med utseendet. Har en smule fett på hofta og magen, noe jeg faktisk liker.