Endelig har jeg begynt med yoga igjen. Det er den første gangen som er vanskeligst å gjøre. Etter den ene er man i gang og da går det lettere. Det er nesten som å sykle. Har man først satt seg på og tråkket de første tråkkene er det lettere å fortsette. Jeg gjør det hjemme. Mulig jeg vil gjøre det på Elixia når jeg har blitt sterk og myk igjen. Idag var 2. gang og jeg var kjempemotivert og hadde energi og styrke til å ta i litt også, forbausende nok. Av erfaring gjennomfører jeg med glede når jeg gjør det annenhver dag. Hver dag blir jeg litt stressa av, og da dropper jeg det etter en viss tid.
Jeg har spasert 60 min. og inntatt 1550 kcal dgl i 3 uker nå. Jeg har ikke gått hverken opp eller ned i løpet den tiden. Jeg tror jeg må sulte for å gå ned. Jeg sulter ikke nå. Jeg svitsjer for det meste mellom 49,2 og 49,8. Det er jo en vekt jeg egentlig bør ligge på for å ikke være for undervektig. Jeg bør jo ikke sulte, men heller ha energi til å trene litt og annet, men Herr Ano er godt integrert og høres ut som min vilje, så jeg kan ikke la være å bry meg om tanken om å gå ned. Forskjellen nå fra før er at jeg ikke er redd og tvinger meg selv til sult og mer aktivitet for å gå ned. Det er ikke så motiverende å gå ned heller, fordi jeg vet jeg blir enda svakere av det, og jeg har ikke bygd opp styrken ennå så å miste mer muskelmasse har jeg ikke "råd" til. Og hva er vitsen med å bli mager? Jeg tenker nesten like mye på at jeg har lyst til å bli veltrent, men det er umulig når jeg går ned i vekt eller er sliten av underskudd.
Yoga har god virkning på vekta mi. Det vet jeg av erfaring, så om jeg er heldig går jeg ned litt hvis jeg klarer å fortsette lenge. Jeg har egentlig penere kropp nå som det er litt kjøtt og flesk på den, men jeg blir jo ikke noe glad av å være tiltalende for menn sånn. Noen ganger er det betryggende å se at jeg ser normal ut. Andre ganger får jeg litt hetta. Og ute blandt folk føler jeg meg trygg for kommentarer, men usynlig normal. Identitetsløs som en grå mus, liksom. Ikke kuult.
Jeg håper yogaen gir energi til å ta i litt så jeg bygger opp styrken med den, og jeg synes dete r gøy å være myk og jobbe meg til å gå i spagat. Jeg var bare få cm unna sist periode jeg trente. Om jeg bare kunne trene det sammenhengende et år tilsammen så hadde jeg blitt sterk og myk, og det hadde hjulpet ganske mye på min selvtilfredshet eller hva jeg skal kalle det.
Jeg har spasert 60 min. og inntatt 1550 kcal dgl i 3 uker nå. Jeg har ikke gått hverken opp eller ned i løpet den tiden. Jeg tror jeg må sulte for å gå ned. Jeg sulter ikke nå. Jeg svitsjer for det meste mellom 49,2 og 49,8. Det er jo en vekt jeg egentlig bør ligge på for å ikke være for undervektig. Jeg bør jo ikke sulte, men heller ha energi til å trene litt og annet, men Herr Ano er godt integrert og høres ut som min vilje, så jeg kan ikke la være å bry meg om tanken om å gå ned. Forskjellen nå fra før er at jeg ikke er redd og tvinger meg selv til sult og mer aktivitet for å gå ned. Det er ikke så motiverende å gå ned heller, fordi jeg vet jeg blir enda svakere av det, og jeg har ikke bygd opp styrken ennå så å miste mer muskelmasse har jeg ikke "råd" til. Og hva er vitsen med å bli mager? Jeg tenker nesten like mye på at jeg har lyst til å bli veltrent, men det er umulig når jeg går ned i vekt eller er sliten av underskudd.
Yoga har god virkning på vekta mi. Det vet jeg av erfaring, så om jeg er heldig går jeg ned litt hvis jeg klarer å fortsette lenge. Jeg har egentlig penere kropp nå som det er litt kjøtt og flesk på den, men jeg blir jo ikke noe glad av å være tiltalende for menn sånn. Noen ganger er det betryggende å se at jeg ser normal ut. Andre ganger får jeg litt hetta. Og ute blandt folk føler jeg meg trygg for kommentarer, men usynlig normal. Identitetsløs som en grå mus, liksom. Ikke kuult.
Jeg håper yogaen gir energi til å ta i litt så jeg bygger opp styrken med den, og jeg synes dete r gøy å være myk og jobbe meg til å gå i spagat. Jeg var bare få cm unna sist periode jeg trente. Om jeg bare kunne trene det sammenhengende et år tilsammen så hadde jeg blitt sterk og myk, og det hadde hjulpet ganske mye på min selvtilfredshet eller hva jeg skal kalle det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar