What not to say to someone with E.D.

http://health.usnews.com/health-news/health-wellness/articles/2015/01/29/what-not-to-say-to-someone-with-an-eating-disorder

Den grunnleggende årsak til min anoreksi.

Jeg har hatt anoreksia hele livet fram til for litt siden og tanken kom til meg først nå: at den grunnleggende årsaken må være at jeg vokste opp med ekteparet "psykopaten og narsissisten". For utfra deres øyne var jeg ikke verdt å bry seg om + jeg fikk all deres skyld og bar alle deres negative sider siden de ikke ville ta ansvaret selv. Dette synet ble mitt syn på meg selv og kritikken ble min av meg selv, noe som forklarer destruktiviteten. Den utløsende årsaken var seksuelt misbruk hvorved jeg etterpå følte behov for støtte fra foreldrene mine eller andre voksne. Det slo meg da hardt at de hadde sveket meg på det groveste fordi støtte visste jeg de aldri kunne gi, så alt inni meg knuste til sand. Det tok 21 års intens selvutvikling/terapi og to mirakler for å bli frisk, hvor Gud (kjærlighet) erstattet deres syn litt etter litt med sitt.http://saferelationshipsmagazine.com/adult-children-of-abusive-parents-when-parents-are-pathological

From critical to all-embracing.

An idea is to catch our selves the minute we look and think critical and throw that evil eye (attitude) away. And see the totality of our selves, not small parts huge and ugly with a magnifying glass. if i look at my wrinkles all day I will be aware that i am not as young as i feel and not as pretty as I could feel. It is really destructive and silly to do so. i mean, who cares? who cares if it is a bump here and some wrinkles there? it is waste of time. It is not interesting at all. When we have a critical attitude everyone can see it and it is an attitude that includes everyone and everything. It makes others and our selves uncomfortable. It is just mean. And unneccesary.

You are more important.

I took (take) the physical recovery when i was recovered mentally and emotionally. I had to be strong inside first to stand strong in my body. It is much harder to keep a normal weight when Ana is still talking. But then it is super important to get help fast and a lot of it so the fear is replaced with love and acceptance for how things are. Think of every thing that is in the way of being healthy, and talk about that thing, and then the next and then the next. Something must be solved and something needs support. Bring it up. The thoughts is not something we have to hear the rest of our lives. If we do not agree with them they are gone. So we have to change what we want and believe. Do we want life or death? Do we want to accept the natural and who we are or be a victim of the beauty industry,the victim of people hurting us and making us feel small and stay let down because some let us down? is it important to listen to a voice that cares about looks? That cares about what other people see, think and say? Or is it more important how we feel, what we think and what we want?

My frock-my body. I want a frock made of quality fabric and with no holes.

Before, when i wasn't ready to recover physically, I admired thin people. The thinner the more admiration. The more supernatural the better, like Angelina Jolie on her thinnest, I thought: how can she work and be that skinny? It is out of this world. Does she has power to rule over the physical laws or something? Well, now I know she was just lucky who did not become very ill or died, and now i think it is stressfull to look at very thin people because I am afraid they will collapse any second. I can breathe calmly when i look at her when she was bigger. This change made it easier to recover. I am more afraid of too skinny and death than have fat on my body and be natural. Now to be natural is preferable. I want to be a loving person who accept the reality even though it is not the way i prefer it all the time. There is a place for perfection, but it is not here at earth, so it is ok that this world is not, and that I have to have fat on my body if I want it to be a tool that works properly in this world. It is like a frock that protects me. If i don't give it food it becomes full of holes and don't protect me well. I will feel fragile and weak. Before I prefered thin over health. I don't anymore. Because thin is death on every level and health is life on every level. To look thin may look cool but I prefer the warmth from a loving heart.

Fasene av vektoppgang etter begrenset matinntak.

En kort oppsummering fra det som tidligere sto på youreatopia.com:

Fase 1: Vannopphopning (3-7 kg vann) fra uke 1-4 (eller opp til uke 8) for cellereperasjon og regulering av nyre og leverfunksjon. Fasen varer lenger enn 4 uker om du ikke spiser nok til det reparasjonen krever. I denne fasen er du trøtt og sliten fordi kroppen vil ha deg i ro mens den reparerer.
Fase 2: Fettopphopning rundt midjen for å beskytte de indre organene mot nedkjøling (hypothermia). Dette fettet fordeler seg etter noen uker. Det er bare et hastetiltak.

Fase 3: Etter 4-8 måneder vil kroppen gjenoppbygge muskler og beinvev. I denne perioden vil fettet rundt midjen fordeles utover kroppen og humøret vil også komme i balanse.

Det er viktig å spise nok all denne tiden. Når du får behov for mer enn vanlig gi kroppen det ekstra den trenger for å gjenoppbygge kroppen.

Attitudechanges.

I'm here to serve, not starve.
I'm here to inspire, not despise.
I'm here to love, not being indifferent.
I'm here to unfold my truth,
not live up to an image.

It is a bit funny, yet strange, now things are opposite from before. Before if I wanted chocolate I got a bit scared and angry and said NO! Even though I never eat the ones with sugar (but erythrithol and stevia). If I rarely did take a bite because there was space for it in my calori-calculation I ate a small piece and threw the paper in the bin immediately and washed my fingers while I felt my heart beat faster. Now I happily eat as much as I want of it with no bad feelings around it and leave the paper on the table. Just seeing the paper there gives me assosiations to redundancy, that I now like and feel comfortable and safe with, in contrast to before.

At this time I am very tired after a flu or cold, but I enjoy the fact that I don't have to feel bad for not being active walking or doing yoga or anything. Before I would force my body to walk an hour at least no matter how tired I felt. It is so liberating to not going on the scale, not worrying about gaining weight, not worrying that I could hurt my body, not worrying that i am too lazy or sleeping too much, not worrying about what people might think and say. I am owning my body and I stand up for what I do 100%.

I have read here and there and found that i should not worry about eating more than 2000. I am looking forward to stop weighing my food and counting calories. But i will wait a bit more even though I read a girl writning she wish she stopped doing that as soon as she started to try to gain. Perhaps I try eating intuitively with no counting sooner than I had planned. I feel I eat intuitive already, but find it safe to check the amount anyway.

I have both read and experienced that strength traing at this moment is doing more harm than good. I must wait till I get more muscles to work with. It is the inner organs that first needs musclemass, I think. I think about that and feel a bit bad for hurting my body and am eager to repare it fast. I am focusing on my happiness for being alive and getting better. I do not focus on gaing fat as if that is a bad thing. I need the fat to produce hormones and to protect my organs.

Kontroll over utseendet.

Ved å kontrollere hvordan jeg så ut kunne jeg kontrollere
hvordan andre så meg, så jeg kunne påse at jeg ikke ble
sett på som sexobjekt eller dum og deilig.
Uten pupper og rompe ble jeg trygg.

Noe å glede seg til.

Da jeg var syk så jeg ikke frem til noe i livet. Jeg var vel enten deprimert eller hadde for lite energi til det. Nå gleder meg til jeg blir litt sterkere og kan finne glede i svømming, dansing og løping. Jeg gleder meg til jeg blir generelt sterkere i yoga og kan utføre hodestående. Jeg gleder meg til jeg kan spise ute sammen med andre på cafe og restaurant ubekymret med letthet og glede. Jeg gleder meg til jeg kan å på kino uten å få klaus og være sammen med folk uten å stresse over at jeg er sulten og med næringsmangel. Jeg gleder meg til jeg har ro i kroppen så jeg kan gjøre håndarbeid, som jeg tidligere ikke klarte uten å bli stressa. Jeg tror roen kommer når stresshormonene roer seg fordi kroppen har fått maten den trenger. Jeg er ikke redd for å bli sexy mer, fordi jeg føler at kroppen er min, og ikke er et objekt for andre. Så fett er ikke farlig mer. Jeg skal ikke bli seksuelt misbrukt igjen.

Forbrenningen etter tilfriskning fra spiseforstyrrelse.

Her er et blogginnlegg om nettop det som jeg selv fant interessanthttp://www.barbellsandbeakers.com/2012/07/04/does-your-metabolism-ever-recover-from-having-an-eating-disorder/

Føler meg stor.

Jeg hadde ikke tenkt på hvordan jeg har følt meg før når jeg har spist mer og nok til å ikke være sulten. Ja, spist etter behov. I tre dager av fem denne uka har jeg av utålmodighet til å bli fysisk friskere inntatt ca 1750 kcal, som er 100 mer enn jeg hadde planlagt for denne måneden. Jeg har også inntatt disse 100 ekstra fordi jeg har merket at jeg var litt sulten på kvelden og har tenkt at nå som jeg vil bli frisk er det lurt å spise når jeg er sulten for å sikre at jeg går opp i vekt og fordi det er det en frisk person gjør når hun er sulten. Men nå som jeg har mer mat i meg og vet jeg er på vei opp føler jeg meg tykk når jeg ser andre mennesker og jeg føler meg tykk av å ikke være i underskudd. Vet ikke helt om jeg burde roe ned litt eller ikke. Jeg har hatt influensa i fire dager og har to av de ikke vært noe aktiv, men sulten er jeg likevel. Kroppen er så tilpasningsdyktig at jeg har vanskelig for å tro at kroppen liksom skal vite hvor mye den vil ha. Får den 1500 er det det den vil ha. Får den smaken av 1700 vil den ikke være mett før den får 1700.Ja, jeg husker sist jeg prøvde å gå opp i vekt og inntok på det meste over 2200 var jeg heller ikke mett før det. Det skremte meg litt, men det er jo egentlig ikke så viktig, men det sier noe om vanens makt, behovet for kontroll over kroppen og kroppens tilpasningsevne.

Stort sett har jeg positive tanker, altså. Glad jeg har klart å snu dette før jeg fikk organsvikt eller alvorlige skjelett- eller muskelplager.

Tror han har skjønt det.

Jeg synes forfatteren av boka Finn Skårderud omtaler her er på viddene når han mener anoreksi skyldes noe så enkelt som sammenligning. Seriøst, mange sammenligner sin kropp med andres uten å slanke seg nær eller til døde! Sammenligning er bare en liten faktor som ofte spiller inn. Hva er årsaken til at noen synes det er så viktig å bli så tynne? Det må jo være ideen om å ikke være bra nok. Og det er der det begynner, så kommer sammenligningen. http://www.aftenposten.no/meninger/Kroppen-er-den-nye-sjelen-7418582.html

Linnea Myhre får sagt det.

http://pluss.vg.no/2015/01/09/1885/1885_23369344

Kontrollbehov

Behov for kontroll fordi vi erfarte hva mangel på kontroll over begjæret førte til.

Who¨s eating you?

Sometimes it is suitable to ask "whats's eating you", but

sometimes it is more correct to say "someone is eating you". 

Tanker om stolthet og forfengelighet

 Er det noen som ikke er forfengelige? Ingen forfengelighet betyr inget ego, eller hva? Jeg ble veldig sint og lei meg i dag da jeg så hvor omfattende min forfengelighet har vært og hvor mye lidelse den har skapt.

Nå mener jeg forfengelighet i betydningen å fenge andre. (Det er noe ganske annet å tilfredstille behov av kjærlighet enn 

å overfladisk behage av frykt for avvisning.)

Panikkangst, sosial angst, angorafobi og anoreksi skyldtes forfengelighet basert på frykt for avvisning. 

Heldigvis er angsten kurert ved å gjøre det jeg fryktet og anoreksien forsvant da frykten for vektoppgang forsvant. 

Jeg har lagt merke til egen stolthet før, og ikke reagert på det, men i dag slo det inn. Og jeg så så mye fra gjennom hele 

livet. Det var stolthet / forfengelighet. Det er mer enn flaut. Og at jeg synes det er sikkert pga stolthet det også, ha ha. 

Saken er at denne synd har skapt uhorvelig mye lidelse! Både andres stolthet og min har skapt lidelse for meg. Og den 

lidelse jeg har påført andre må ha skyldtes det samme. Her er en link til mange måter stolthet kan utarte seg på, utfra 

temperament bl.a.https://tanbooks.benedictpress.com/index.php/Seven-Capital-Sins

Jeg har vanskelig for å tro at stolthet kan være fritt for narsissisme. Alle synder må være knyttet til det. Dessuten er det 

galt å være stolt av det en har gjort, fordi det var Gud som gav oss evnene våre. Å ta æren for noe selv er vanvittig. Jeg 

har svært mange hakk å jekke meg ned for å være i rett posisjon i forhold til Gud. (Håper Gud vil hjelpe meg, for uten er j

eg maktesløs.) Det hjelper ikke å hakke på seg selv fordi man er så ugudelig. Det er stolthet det også. Om man er glad for 

å ha fått til noe synes jeg det er bedre å kalle det glede enn stolthet. Fordi stolthet i sin negative betydning er en 

oppblåsthet av egoet. Gud er den som kan ha æren for å være smart, og er snill nok til å dele sin viten med oss. Det blir 

ikke riktig å si at vi selv har funnet og utviklet noe.  Det eneste vi har bidratt med er vår vilje. Og viljen til det 

gode, sanne osv., som springer ut fra en Gudslengsel, er fra Gud/Kilden som alt annet, men det er kanskje vår sanne 

identitet mer enn noe annet? Eller er det stolt å tro det også? 

Forfengelighet går ikke bare ut på utseendet, men alt andre kan sette pris på og som jeg kan ta personlig som at de liker 

meg for, (Fy filler'n!). Det er å selge sjela si. Når jeg har vært offer for andres stolthet (pga stolthet) har jeg 

blitt så opptatt av deres, ifølge meg, ekstreme stolthet, at jeg mistet min egen av syne, og jeg innhentet ikke meg selv 

engang, før nå. Før jeg ba til Gud første gangen var min stolthet like tykk, svart og tung som et kumlokk, og jeg brukte 

sikkert nærmere 40 minutter for å komme gjennom og få kontakt. Det overrasket meg at jeg hadde så enorm stolthet siden 

jeg følte meg så verdiløs sammenlignet med andre, men jo da, det hadde visst ikke noe med saken å gjøre. Sikkert pga 

manglende ydmykhet.

I drømmene mine har jeg helt andre prioriteringer og er ikke stolt og forfengelig ettersom jeg kan huske (men det kan 

skyldes at jeg er nok av det i den fysiske verden kanskje?:)

En gang for mange, mange år siden spurte jeg Gud om han kunne vise meg mine verste synder og da var det 

forfengelighet og "høy i hatten" som utpekte seg. Det overrasket meg fordi i følge enneagrammet skal det være 

misunnelse / sjalusi. Men kanskje fordi jeg har jobbet med denne synd ikke har den som versting lenger? 

Jeg glemmer at ikke alle tolker ordet som meg selv (religiøst) og at andre tolkninger er like gyldige. Jeg slo opp ordet 

"vainglory" som kan bety både forfengelighet og stolthet tilsammen, og da kom ordene : innbilskhet, forfengelighet, 

hovmod og selvforguding opp. Disse ordene spriker ganske mye i betydning.( Er det noe jeg vet jeg er er det å være 

innbildsk og forfengelig ihvertfall. ) Det er ikke så lett når det er så mange ord, så det er en trøst å vite at stolthet kanskje 

er roten til alle de andre syndene, uansett hva de kalles. Noen vil kanskje mene at forfengelighet ikke er en synd, men 

ifølge enneagrammet er det en synd den ambisiøse treer'n er mest befengt med. I enneagrammet er også frykt og sinne 

(vrede?) synd. I følge Bahai er ikke vårt lavere selv ondt i seg selv, men kreftene/syndene kan brukes feil og destruktivt. 

(Følgende er ikke bahai-tanker: ) Sinne er ok mot urett, begjær er ok etter enhet/Gud, sjalusi og misunnelse er ok som 

rettesnor for hva man ønsker selv, dovenskap er en mangel på motivasjon og i sin essens er fred. 

Bahaullah sier vi ikke bare skal være stolte av landet vårt, men være stolte av 

verden. (Kanskje ikke like lett, men ansvaret for hele verden har vi likevel). Jeg tviholdt lenge på at ordet stolthet er 

negativt ladet og er en besudlet eller forsterket følelse som er 

unødvendig om man har beina på jorda, men siden alle de lave tendenser  i sin opprinnelige form ifølge Bahai er positive 

måtte jeg tenke mer på saken.

-Og så fikk jeg en ide på gåturen min i stad: Kanskje er stolthet grunnleggende sett det som må til for å danne 

egoet / persona? (Jeg tenkte det siden stolthet er roten til alle synder og det ikke skyldes frykt, siden Lucifer var i 

himmelen som er uten frykt). Stolthet er 

en mangel på ydmykhet om det er i sin negative betydning og i sin rene form det grunnleggende jeget i verden er oppbygd 

av, som setter pris på / er glad for. Jeg spør meg: kan det stemme at forfengelighet skyldes frykt når stolthet er roten til 

alle synder og ikke skyldes frykt? Ja. Fordi forfengelighet er et forstørret /overdrevet eller besudlet ego / persona /stolthet. 

Akkurat det samme som de andre syndene hovmod osv. er det.

Jeg tenkte også på problemet med alle ordene for stolthet, at stolthet ut arter seg forskjellig fra individ til individ. Så da var 

det løst. 

Jeg må konkluderer med at åpningspørsmålet må korrigeres. At forfengelighet erstattes med stolthet. Uten stolthet inget 

ego. Men egoet i seg selv er rent helt til man besudler det med forfengelighet, hovmod eller annet. Dette skjer når man 

forstørrer sin betydning. En måte å kunne vite når man bør korrigere dette er å innhente seg selv hver gang man synes 

andre oppleves som av mindre betydning enn en selv.

Nytt selvbilde og ny identitet.

Om man skal slutte å identifisere seg med sultekunstneren må man erstatte det med en ny. Hvem er man dypere sett enn en som sulter seg og snakker ved å modellere kroppen? Om man har lagt sin stolthet i sin sultekunst og/ eller sin tynne kropp og sultingen tar slutt og kroppen endres vil selvbildet endres også. Jeg har endret kroppsbildet fra tynn til normal, og selvbildet fra anorektiker til en som er opptatt av helse og liker å være fysisk aktiv. Den grunnleggende identiteten er fortsatt å ville det gode og vite det sanne.

james jean

Sist jeg prøvde å gå opp i vekt, for noen måneder siden, hadde jeg ingen forestilling om hvordan jeg kom til å se ut når jeg hadde økt kroppsvekt, noe som skapte usikkerhet, og jeg syntes det å være tynn var attraktivt. Nå har jeg minnet om og et bilde av hvordan kroppen så ut da den veide 53 kilo og jeg pleide å trene styrketrening i tankene. Dette blir målet. 53 kilo valgte jeg fordi da var jeg fornøyd (selv om jeg ikke hadde noe imot å redusere vekten) og hadde mensen. Det er ikke sikkert jeg ender der, men det er trygt å ha et spesifikt mål å se frem mot. Nå som jeg har valgt å ville se sånn ut fremfor å være tynn som jeg er nå funker det. Da blir jeg ikke livredd av å se økt vekt, mer fett og muskler. Plutselig synes jeg det å være tynn er uinteressant når det er usunt for kroppen. Nå er ikke utseendet viktigere enn helse. Før veide jeg meg daglig. Nå er vekta satt bort.

Tror det er kjekt å tenke over disse tingene før man hopper i det og øker vekten. At man velger nytt kroppideal og selvbilde, og minner seg selv om ens grunnleggende identitet (hva som er de viktigste egentlig).

Anoreksi, forfengelighet og frykt for avvisning.

Jeg har sagt det før at jeg, og kanskje alle med spiseforstyrrelse, er forfengelige. I dag skjønte jeg hvor omfattende forfengeligheten virkelig er. Jeg har lyst til å skrike ut til hele verden: Anorektikere er sykelig forfengelige! De er sykelig forfengelige fordi de er livredd for å bli avvist! For ihvertfall jeg har blitt avvist i så stor grad at jeg ble perforert i sinnet og sårbar og lett påvirkelig deretter. Jeg tok avvisningen personlig selfølgelig.

Jeg ser nå at jo mindre forfengelig jeg klarte å bli (med selvutviklingsarbeidet) jo friskere ble jeg. Jeg brydde meg altså mer og mer om min mening og mine behov enn andres. Litt kinkig prosess siden det kunne se ut som jeg gikk bakover i utvikling, til mer og mer egoistisk, men jeg jobbet meg fra selvutslettende, husk på. Når man har blitt oppdratt av dronningen av forfengelighet og kongen som ville knuse meg blir det et arbeid tilpasset det. Mamma er selvutslettende og forfengelig. Det hører sammen ser jeg nå.

james jean

Angsten skyldes forfengelighet. Panikkangsten og all den syke sulamitten skyldes forfengelighet. Frykten for å ikke behage, ved å grine på bussen så folk føler seg ille til mote, når jeg gikk over store plasser i frykt for at en eller annen jeg ikke vet om ikke liker det hun/han ser, ved ikke å være interessant nok sammen med venner, for ikke å være pen nok, tynn nok, smart nok, effektiv nok, flink nok. Jeg fryktet alt for å unngå å bli avvist.

Jeg la merke til noen alvorlig teite tanker som dukket opp da jeg var ute i dag og det var da det ovenfor åpenbarte seg. Seriøst, JEG HAR VÆRT STOLT AV EGET UTSEENDET! Snakk om å være en megadust! MEGADUST! Stolt av utseendet! Å være stolt er så teit at jeg kan ikke få understreket det nok, ha - ha, det er tragikomisk. Derfor ble jeg sint på meg selv. Ikke rart at hvordan kroppen ser ut har betydd masse når jeg har lagt stolthet i den. Å Gud.

Glad jeg har skjønt det likevel, siden jeg da ser at den jobben jeg har gjort til nå med å bli mindre og mindre forfengelig har vært rett spor å gå, og at ved å fortsette blir det enda bedre.

Gud tok bort frykten min.

Jeg kom på hva som må ha forårsaket denne plutselige helbredelsen. Jeg ba nemlig til Gud kort tid før det skjedde. Jeg tenkte da at kanskje Gud kunne hjelpe meg på en måte med anoreksien sånn at jeg fikk det bedre, men uten å fjerne den. Jeg ville ikke miste sykdommen siden jeg fryktet å legge på meg, og ønsket å beholde kontrollen. Jeg hadde forresten noen uker i forveien bedt om å bli kvitt sinnet mitt, men det forsvant selvsagt ikke. (Fatter forresten ikke at jeg kunne være så dum at jeg ba om det.) Jeg har en tendens til å glemme at det er en positiv kraft selv om den kan misbrukes til destruksjon. At jeg blir fort og ofte sint skyldes sult og slitenhet, tror jeg. Men altså fikk jeg ideen om å be Gud om å fjerne den plagsomme frykten min. I bakhodet hadde jeg tanken om at det fantes kvinner som, tilsynelatende ihvertfall, hadde full kontroll på matinntak og trening og var tynne, uten å være drevet av en sånn vanvittig frykt for å legge på seg som jeg var. At de var tynne, ikke fordi de var redde, men fordi de brydde seg om kroppen sin. Ikke at jeg ville bli som de, men at et liv med mindre frykt kanskje kunne hjelpe meg å bli mindre anspent i sosiale sammenhenger og redusere muskelsmertene mine.

Jeg hadde ikke tenkt på mulige konsekvenser av å bli fratatt frykten, og hadde jeg brukt litt tid på å tenke på det hadde jeg nok droppet å be om det, for hva er det som holder liv i anoreksi om det ikke er frykt? Det er frykt som opprettholder anoreksi, så da den forsvant raste hele stillaset sammen. Alle delene som var sveiset sammen av frykt falt fra hverandre og ned på bakken.

Frykten hadde tåkelagt realiteten og ensporet tankene mine. Nå kunne jeg se klart, f.eks hvor tynn jeg virkelig er. Pga frykten hadde jeg tvilt på det jeg så i speilet og tvilt på nødvendigheten av å legge på meg, og jeg fokuserte på det lille fettet jeg fant på lårene og det jeg ikke fant på magen (og gjorde meg trygg)  i stedet for å se det som var spinkelt.

Anoreksien forsvant fordi frykten -for å legge på seg- forsvant. Nå ser jeg hvor vanvittig det var at jeg var så intenst redd for akkurat dette, og kan faktisk ikke begripe at det er mulig at det som har vært har vært. Det føles som om jeg har våknet fra et mareritt.

Jeg drømte i stad noe som er verdt å nevne. Jeg drømte at kroppen min var preget av mange menneskers vilje. Jeg føler meg nå ren for disse andre, og er ikke fanget av en slik "besatt" kropp som før. Usikkerheten min må ha tiltrukket seg interessen for andres meninger og vilje, og dette har preget meg, og delvis styrt meg, delvis skapt en opposisjon i meg. Nå er kroppen min, og det er ingen grunn til å kjempe i mot den. Ingen andre enn meg har kontroll over den og derfor kan jeg slappe av, slakke på tøylene. Fra nå skal jeg ta vare på kroppen min. MIN! Nå har jeg kontroll alene og jeg har bare 1 vilje, jeg er ikke delt mellom fornuft og frykt.

26 år med spiseforstyrrelse er over.

Everybody is free

I don't need to be controlling.
There is nothing here to fear.
There is no death, no enemy.
Noone is controlling me.

Happy

http://youtu.be/6AqB6-Qxk2k

Room enough.

I found my heart has also room for me.
Now I don't hide behind"skinny body"
I hid behind thick clothes all too baggy.

Now I can be "a good girl" finally
cause in the heart there is no room for fear.
If I gain weight or not it doesn't care.

There is nothing wrong.

I tried eliminating greed,
desire, anger and blindness,
by shrinking the body, their container,
but desire was kept for thinness,
also greed for more skinniness.

Oh, I felt like a failure,
unable to stop my anger
the years I was fragile from hunger
and my fear of gaining was blinding.

But there is nothing wrong with desire,
but my direction for it was.
And there is nothing wrong with anger,
that told me: eat more to be strong.
It reappeared because I thought
to eat more was wrong.

Blindness is a good thing too
when I only see the good in you.

Begjær

Jeg begjærte tynnhet,
møtte døden og lekte med den.
De kjølig-grå gufsene fra døden,
et mørke jeg stirret inn i,
sugde livet ut av kroppen.

Nå vil jeg ikke fortæres,
som en fugl på evig flukt,
men næres av livet
ved å begjære det.
Døden er ingenting, tomhet.
Livet er glede.

Ny forståelse

Jeg føler meg bare så bra! Seriøst! Jeg føler noe jeg ikke har følt på mange år, at jeg er glad i meg selv. Jeg hadde glemt hvordan det var. At man får et høyere perspektiv, en frihet, fryktløshet og glede og en gjennom alt utbredende deilig følelse.

Anoreksien er borte siden jeg ikke har gitt den kraft. Jeg hengte den på korset i stedet for meg selv og jeg kastet bildet av idealkroppen. Anoreksien er forduftet. Anoreksien var et selvbilde å gi kraft til, eller ikke.  Og bildet av en tynn kropp ligger i jorden for å smuldre opp.

Anoreksien gav meg et selvbilde for andre å se. Da jeg skapte fasaden var jeg lei av å bli betraktet overfladisk og som et objekt. Bildet av å være tynn og svakelig var ment å virke ikke-tiltrekkende og ikke-inviterende på andre og til gjemsel for meg. Det var på den måten kun en empatisk person som var i stand til å se invitasjonen og behovet som lå under fasaden. Med denne manipulasjon ble det kun mulig for en med kjærlighet for den jeg er bak fasaden å nå meg.

Når man skal forstå eller bli frisk fra anoreksi blir det en kjepp i hjulet å bry seg om det tynne skjønnhetsidealet, fordi det blir forvirrende om man tror anoreksi handler om det også. Det påstås faktisk mange steder at det gjør det, men det er en misforståelse basert på en overfladisk betraktning. Anoreksi handler ikke om forfengelighet uansett hvor redd en er for å legge på seg.

Anoreksi er en måte å manipulere på. En destruktiv måte å vise hva man vil bli oppfattet som. En sunn måte ville vært å være autentisk.

Man blir møtt der man er. Er man opptatt av kropp vil andre oppfatte at du er på et overfladisk plan og du vil tiltrekke deg likesinnede, og på den måten fortsette å ha behov for å manipulere. Om man er opptatt av helbredelse tiltrekker man andre som er det samme. Er man opptatt av kjærlighet tiltrekker man seg likesinnede. Er man opptatt av visdom osv. Problemet er selvsagt at en ikke kan være autentisk så lenge en ikke har kjærlighetens frihet og trygghet. Manipulasjonen går av den grunn ut på å få den. Derfor sier jeg: finn den på en måte som ikke tar livet av deg! Vil du virkelig dø fordi noen mangler kjærlighet når det finnes de som ikke mangler den? Men du hadde vel ikke regnet med at du ikke kom til å rekke å få den støtten du trengte for å være deg før sultestreiken endte i døden? Om manipulasjons-metoden ikke funker, finn en annen måte!

Det å bry seg så mye om å leve opp til et ideal, et bilde, og danne seg et selvbilde, opprettholder en destruktiv og unaturlig adferd. Mange mennesker i dag er opptatt av å endre kroppens utseendet på den ene eller andre måten. For et sløseri av tid og krefter! For en distraksjon! For en pris å betale! I mangel på kjærlighet! Om man hadde brukt krefter på å finne kjærlighet (den bekreftelse en trenger for å bli varm i trøya) i stedet for å prøve å manipulere den frem, hadde man mye raskere funnet den og vekket den kjærlighet som er i en selv.

La din fornuft bestemme. La i mindre grad din smak bestemme og i aller minst grad utseendet og dine følelser bestemme. La kjærligheten lytte til behovene alle deler du består av har og la fornuften bestemme. Spark den delen som kommer inn døren med et bilde av en kropp i sin hånd ut av huset. Et bilde skal ikke få stemme!

Go and get it!

If I had been bold enough to walk around and ask 10 people, strangers and known alike, if they want me to be here among the living, I think the answers would work up an appetite both for food and life. If you need some kind of confirmation or substantiation, go get it! A life in doubt is a waste of time when the truth is to be found.

Tynn eller sunn?

Vil du være tynn, syk og sliten
eller sterk, sunn og glad?

Inntrengeren som vil ha det siste ordet må du hive ut først.

Det er ikke noe galt å spise etter lyst (kroppens behov) eller fornuft, men man burde høre på begge og finne balanse mellom de så begge ble fornøyd og hørt. Det er en tredjepart som blander seg inn hos de med spiseforstyrrelser, en som ikke har har noe godt å bidra med, og det er den som kommer med et bilde av en kropp, et ideal, og sier "spis for å se slik ut!".

Noen som vil bli friske fra anoreksi kvitter seg med fornuften og spiser kun etter lysten, men glemmer å hive ut inntrengeren med idealbildet. Dette bærer galt av sted. De blir tykke og enda mer ulykkelige fordi de ender langt fra idealbildet. De føler de har lmislyktes totalt og det å være frisk, som andre tror de har blitt fordi de ikke lenger er tynne, føles ikke godt og riktig i det hele tatt.

Nei, spis etter lyst (apetitt/smak)og behov (kjenn etter sult og metthetsfølelsen) med et fornuftig overoppsyn og hiv ut inntrengeren med det usunne bildet.