Imot det naturlige.

Anoreksi-offere er en del av menneskehetens aversjon mot det naturlige. Eksempler på at mennesker er imot det naturlige er:

1 Vi dreper ville dyr
2 Vi behandler mennesker med psykiske problemer som om noe var galt med dem i stedet for å tro de selv vet hva de trenger for å få det bra.
3 Vi er redd døden
4 Vi er redd underbevisstheten.
5 Vi er redd følelser (emosjoner)
6 Vi vil at alle skal være like/normale.
7 Vi driver rovdrift på naturen.
8 Vi driver rovdrift på kroppen (forventer at den skal gjøre som den får beskjed om:
jobbe masse, trene masse, fikses på for å se bedre ut uten å ta hensyn nok til dens grenser og behov.

Resultatet av flukten fra det naturlige er at vi blir ulykkelige.
Kropp og sinn hører sammen om vi vil innse det eller ei. Har man det f.eks bra psykisk har man det bra fysisk, og omvendt.

Å sette lokk på følelser, det åndelige og det underbevisste skaper unødig spenning som må utløses på en eller annen måte, f.eks vold.

Vi setter ikke nok pris på livet fordi vi ikke vil tenke på døden.

Vi får kjedelige liv fordi vi er redd det ukjente. Vi er redde for å bli redde, ustabile og risikere å bli kalt gale fordi vi har ingen reell støtte så lenge vi ikke tror på og har kontakt med en annen virkelighet enn den fysiske.

Vi mister kontakt med naturen fordi vi utrydder mer og mer av den.

Hvorfor klarer jeg å spise nok nå?

Utenom de grunnene jeg allerede har fortalt om i tidligere innlegg, er en grunn at jeg har innsett at anoreksi som forsvars-strategi ikke funker slik jeg hadde håpet den skulle.

Jeg ble ikke mer åndelig. (Det funker bedre med en balanse mellom askese og grådighet)
Jeg fikk ikke mer kontakt med naturen. (Tar man ikke hensyn til sin egen natur har man heller ikke kontakt med den)
Jeg ble ikke mer beskyttet mot trakassering.(Jo mer kraftløs jeg ble jo mindre beskyttet jeg meg selv)
Jeg ble ikke mer ettertraktet (Jeg hadde for lite energi til å vise gutter/menn oppmerksomhet).
Jeg ble ikke mer lykkelig (føler man ikke velvære i kroppen er det vanskelig å være glad).
Jeg ble ikke mer fri. (Jeg trodde ikke tvangshandlingene skulle ta så mye tid og krefter som det gjør)

Likevel vil jeg si min livsvei var åndelig og at anoreksi var en vikrig del av min åndelige vei, bare at jeg overdrev askesen (bekjempet grådighet og andre kristne laster til det ekstreme og undertrykte seksualiteten). Jeg har hatt lykkelige stunder hvor jeg har klart å glemme meg selv (fordi jeg ikke skammet meg over kroppen) og føle meg fri,  og vært glad for tynnheten når jeg har sett meg i speilet og når jeg har berørt hoftebeina, men det har ikke vart i lang tid av gangen. Nå føler jeg meg vel hele tiden fordi kroppen er tilfreds.

En fornuftig avgjørelse.

Det er ikke noe galt om kroppen har ekstra fett.
Det er ikke noe galt med mennesker i det hele tatt.
Det er ikke noe galt med noe Gud har skapt.

Det er forakten og hatet
som følger det parterende kalde blikket som er gal.
Det er perfeksjonismen uten motvekt av toleranse
som ikke vil se annet enn idealet, som er galt.

Det kan være noe i veien med et menneske,
men et menneske kan ikke bli gal.
Det kan dog vrenge seg av den gale forakten
og destruere av manglende bekreftelse.

Barn blir kalt vrange
om de ikke gjør det foreldrene mener er rett.
Hva får voksne mennesker til å tro
at de vet hva som er rett bedre enn barn?

Hva som er rett vet bare hjertet.
Det finnes ingen fornuftig avgjørelse
som ikke er basert på det.

Anoreksi er bare en maske.

Den rant av meg.
Du kan ta din av
og være deg.

"You do not have to be good... You only have to let the soft animal of your body love what it loves.
Tell me about despair, yours, and I will tell you mine.
Meanwhile the world goes on... Meanwhile the wild geese, high in the clean blue air, are heading home again.
Whoever you are, no matter how lonely, the world offers itself to your imagination, calls to you like the wild geese, harsh and exciting- over and over announcing your place in the family of things." - Mary Oliver

Should we say sorry for being a burdon?

Should we say sorry for being a burdon, for living and expressing ourselves, and hide?

Jeg så at jeg hadde fått denne på facebook idag:

Liten mann. Store klør.

Jeg har følt meg liten.
Kroppen måtte også bli det.

Men nå synes jeg
den som river meg opp
med villdyrklør er den små(lige).

Hypersensitivitet og anoreksi

Jeg regner meg selv som hypersensitiv. Nå som jeg inntar mange hundre kalorier mer blir denne sensitiviteten betraktelig dempet. Jeg tåler lyder og mas langt bedre. Ville bare nevne det. Ikke overraskende selvsagt, men, likevel... Jeg mener ikke med dette at jeg ikke er hypersensitiv uten anorexi, men at den fysiske sensitiviteten ikke er like ille. 

Kluss om kontrollbehov.

18.12.2012

Det er vanlig å lese at anorektikere har et kontrollbehov. Det sies at de kontrollerer kroppen fordi det er det eneste gjenværende de har kontroll over. Men de hengir seg ikke til kontroll over sin kropp i mangel på makt over andre selv om de fleste har opplevd overgrep /invasjon som utløsende årsak til spiseforstyrrelsen. De kontrollerer følelsene sine. For det er menneskers reaksjoner på deres følelser de er redd for, ikke menneskers handlinger uten sammenheng med egen åpenhet.

De holder følelsene i sjakk ved å holde behovene for sex, mat, søvn, adspredelser og hvile stramt i bånd. De holder kroppen i spenn og skaper dermed en følelse av permanent anspenthet som resulterer i angst og sterke følelser fordi de holder "lokket tett på plass på gryta", i betydningen at de lar tankevirkssomheten(lokket) styre og lytter ikke til følelsene i magen(gryta).

Det er det å være sårbare sammen med andre de ikke tar sjansen på fordi de har opplevd mennesker som kyniske, egoistiske, grenseløse/invaderende etc. og kjenner ingen som kan makte byrden av alle følelsene og tankene som kom i etterkant av traumene.

Hele tiden holder de sine følelser bak en vegg av vennlighet, effektivitet, ja ren eksemplariskhet. For om de lot det tunge grå sløret falle så mennesker kunne se inn bak huden til deres følelsesliv, ville det bli avslørt at de var hjelpeløse og trengte støtte uten forsvarssystemet sitt (anoreksien) og fulle av sorg, sinne, fortvilelse, angst og frykt. Og ikke minst ville det kunne skje at de fikk ukontrollerte sinneutbrudd når andre så det og dermed risikere avsky og forkastelse fra mennesker som selv ikke aksepterte følelser og undertrykte de på en eller annen måte.

Så lenge følelsene og behovene til anorektikeren ikke aksepteres vil hun vær syk. Hun har en stiv kropp fordi hun holder følelsene fast ved å stramme sine muskler. Hun har en stiv hud som holder mimikken i aksepterte uttrykk. Hun virker som den roboten hun sultestreiker mot å være fordi hun tror andre vil hun skal være en slik for å bli godtatt. En slave som arbeider flittig og behager andre med et upåklagelig ytre og fremferd.

Om hun skal bli frisk må hun tørre å stå for sine følelser, gjøre som hun selv vil og tjene andre når hun selv vil, og ikke gi opp om noen (egoister) klager og kaller henne egoist som sier nei noen ganger. Heller ikke gi seg med å stå opp for sine følelser i aksept av deres realitet om noen sier hun må kontrollere seg når hun gir uttrykk for at hun er sint eller lei seg. Hun må akseptere at hun er hjelpeløs i.o.m. at hun ikke forstår alt hun kommer borti.

Livet er ikke å være oppe til eksamen (stadig vise det beste hun kan) eller å forberede seg og vite alt før hun blir utfordret. Men for å klare å ta til seg læring underveis kan hun ikke være anspent av angst. Hun må øve seg i å glemme seg selv /slippe kontrollen over følelsene og maska si i møte med tolerante, vennlige mennesker sånn at hun kan bli ett med det hun skal forstå.

Ano's fantasiverden.

En med anoreksi / bulimi har noe magisk fore som kan sammenlignes med noe som ikke er ukjent, nemlig å f.eks å ta på seg "lykkebukser" eller "lykkesmykke/harelabb/beskyttelsesamulett" for liksom å kontrollere at dagen skal gå bra. Jeg har ikke bare kontrollert at matinntak og energiforbruk har passet Ano's standard, for å ha mitt på det rene så dagen skal bli best mulig. Jeg har også passet på å velge riktig bestikk (tynt og lite ungdomsbestikk) for å unngå grådighet og det å miste kontroll over mitt lavere selv, og valgt riktig truse (farge) for å unngå å få kjeft eller oppleve annen ubehagelig oppførsel som setter meg ut.

Det er magisk tenkning som barn gjør når de f.eks unngår de hvite strekene når de går over veien. Jeg har møtt voksne som fortsatt unngår komlokk, som blir redd det bringer 7 års ulykke om de knuser et speil osv. Overtro, altså, som hverken er en vitenskapelig eller spirituell sannhet.

Det er heller ikke uvanlig å skifte frisyre, hårfarge, kles-stil eller forandre interiør eller møbelplassering i et rom om man ønsker å forandre seg og ta et nytt steg i sin utvikling. Dette kan sammenlignes med når jeg har forandret kroppen min fordi jeg trenger å forandre noe jeg ikke klarer å forandre, som f.eks min personlighet jeg har opplevd ikke alle liker alle sider av, min seksualdrift som jeg syntes var plagsomt høy når jeg levde som singel (anoreksi reduserer denne), min tendens til å bli sint og nærtagen når noen var spydige forsøkte jeg også å sulte bort. Det siste funka dårligst. Uansett hvor redusert jeg var ble jeg ikke likegyldig til hvordan andre behandlet meg. Jo mer redusert jeg ble jo mer sårbar ble jeg, så det hadde motsatt effekt enn hensikten.

Saken er at om man er sammen med personer som liker en som en er kan man slappe av, glemme frykten og strategien " forandre meg" og glemme kroppen. Kroppen er noe som bare glir med, innunder personen man er, og med i aksepten. Det den med spiseforstyrrelse trenger er å bli anerkjent og likt og like seg selv.

Det er ikke noe galt i å ha et skjønnhetsideal.

Skjønnehetsidealer har alltid forekommet. Det uheldige er når det forventes at man lever opp til det. Enda verre er det om man foraktes eller forventer forakt om man ikke gjør det. Om man tror man blir foraktet kan man bli nevrotisk opptatt av utseendet fordi det å bli avvist er noe de aller fleste frykter på linje med døden.

Noen, mer heldige enn de som i kraft av frykt er opptatt av utseendet sitt, drar fordeler av den kroppsfikserte kulturen, og høster bekreftelse og beundring for å ha en kropp de jobber hardt for å se perfekt ut. De kan leve ganske likt en med spiseforstyrrelse på den måten at de bruker mye tid på trening, tanker om mat og utseende. Forskjellen er at de ikke opplever seg selv som destruktive, men sunne. Men når skjønnheten falmer pga alder, sykdom eller ulykke kan også dette ende i en psykisk lidelse. Mange med anoreksi fant glede i komplimentene de fikk de fikk i begynnelsen av vektnedgangen, så jeg oppfatter disse forskjellene som paralleller, ikke motsetninger.

Jeg mener grensen mellom sykelig kroppsdyrking og en spiseforstyrrelse er vag, og jeg vet at mange som tidligere hadde en spiseforstyrrelse går over til fitness. Det handler også i fitness om perfeksjon og ekstrem kroppsfiksering. Forskjellen er bare at de spiser noe mer for å kunne bygge muskler. Fettprosenten er ikke nødvendigvis ønsket høyere. Om de derfor får i seg nok næring kan man jo spørre seg om.

Treningsnarkomani og en anorektikers overdrevne trening er ikke så ulik. Begge kan trene for å løpe fra følelser. Grensen mellom hva som betraktes som sunt og hva som betraktes som usunn er ikke lett for utenforstående å sette. Man må vite hvilke tanker og motiv som driver hver enkelt for å avgjøre det.

Det finnes mange som har bulimi selv om de ikke kaster opp mat. Noen trener for å kompensere. Og noen tar avføringsmidler (selv om det ikke fjerner mat fra tynntarmen som noen tror, men kun tømmer tykktarmen). De er tilsynelatende sunne. Mange ser normalvektige ut og trener mye.

Å være avhengig på alle de nevnte vis er å kjøre livet i ett snevert spor hele tiden. Man er som en følelsesløs robot som går den kjente veien hver dag. Det er trygt at det er kjent, men man opplever ikke stort. Man er som en sjel-løs zombi som kaster bort livet på å spille død. Tør ikke leve.

Hvilken identitet man har er avgjørende for hvordan man velger å leve. Vi kan selv bestemme hvilken identitet vi ønsker å ha. Vil du være sunn og naturlig eller en livsfjern, robotaktig perfeksjonist? Skal hva andre mener bestemme hvordan du vil være? Er intolerante menneskers overfladiske utsagn verdt å ta på alvor? Kan negative utsagn være så dype at de er sanne?

Oppskrift på superenkel lavkarbo jordbær-yoghurt-is.

Dette er mitt første forsøk, men det ble godt.

1 stort beger naturell yoghurt på 420 g.
2,5 dl helmelk eller ren (rød) soyamelk fra Alpro.
1 pakke frosne jordbær (225 g).
2,5 dl sukrin om du vil ha moderat søtsmak. Tilsett mer hvis du vil ha det kjøpe-is-søtt.
1 ts vaniljepulver
Jeg tilsatte vanilje-stevia dråper etterpå fordi jeg ikke syntes det var søtt nok. Det ble kjempegodt.

Jeg tinte jordbærene sånn halvveis før jeg moste dem i vanlig mix-master. så mixet jeg inn sukrin og yoghurt og melk. Superkjapt. Jeg helte det i en tom isboks og satte det i fryseren. Det tok ikke så mange timene før det var ferdig. Nok til en hel familie. 465 kcal totalt ved bruk av soyamelk.

Det er du som gir han liv.

Å flørte med herr Anoreksi er spennende,
men når du har investert mye nok i han
og han vender seg mot deg
går det fra spennende til skremmende.
Frekk som en demon besetter han deg.

Det var du som inviterte han inn i ditt liv
og kun du kan gi avkall på han.
Så lenge du gir han oppmerksomhet vil han bli hos deg,
fordi han er en fattig skapning,
ikke-eksisterende uten deg.

Nytt menneske.

Jeg merker en del forandringer nå som jeg spiser nok, eller nesten nok. Jeg mye mer tilstedeværende og engasjert, og overrasker meg selv når jeg prater masse, viser følelser, er hemningsløs og uredd oppmerksomhet (ikke redd andre kommer til å forakte meg). Jeg skjønner nå hvorfor sønnen min kan sitte i kun langarma t-skjorte. Nå kan jeg også det.Jeg blir veldig sliten av å trene, men ellers er jeg i bedre humør. Jeg føler meg nesten manisk fordi det er så uvant å være så oppe i humøret av overskudd. Det er kuult, men jeg håper jeg ikke sliter ut andre ved å være så energisk. Da jeg var hos legen i går pratet jeg kjempefort og engasjert. Litt fordi jeg visste hun hadde minimalt med tid, også,  siden hun er lege. Jeg blir bedrøvet ved tanken på at jeg med vilje har sultet bort denne personligheten. Jeg fikk en forståelse gjentatte ganger av at jeg bare ble for mye for foreldrene mine. Pratet for mye, var for mye levende. Men om jeg er for mye liv for andre vil jeg ikke ta livet bort av hensyn til de. De får leve med det eller forsvinne.

Det er så rart. Før ble jeg beroliget av å kjenne skjelettet mitt fritt for fett og muskler. Nå kan jeg ikke vente med å få kjøtt på det, og liker det overhodet ikke. Jeg har begynt å føle meg sterk av treninga og det føles så bra å være fast og rede for en fight, i stedet for som et spøkelse som forsvinner bare du blåser hardt på det.

Jeg føler at mye ny mat er tilgjengelig for meg nå og vil spise saker jeg aldri vanligvis spiser. Jeg vil spise lam, som jeg har unngått fordi det i visse deler av dyret har mye fett, og hval, makrell når vårmakrellen kommer (den er ikke så fet som når den har fetet seg opp gjennom hele sommeren), mer nøtter, frø, bønner og linser, olivenolje, linfrøolje og hvetekimolje på maten, fetere ostetyper (og ikke kun den magreste typen hele tiden) mer bakst av nøttemel, og lage hjemmelaget is av frosne bær, kesam og sukrin. I dag spiste jeg en pære. Det har jeg ikke smakt på 5 år, eller noe sånt.

Jeg ble redd i begynnelsen når jeg spiste mer enn vanlig, men så kom det uvanlig nok beroligende tanker til meg som skjøv bort ano-tankene. At det er helt i orden at jeg spiste mer siden kroppen har godt av mer og jeg jo vil opp i vekt. Nå er ikke målet å gå ned, men opp og få en frisk kropp. Jeg kan nesten ikke skjønne at jeg har villet ødelegge kroppen min bare for å være tynn.

Jeg har i det siste inntatt minst 1600 og max 1800 kalorier. Jeg tror jeg trenger 1800 fordi i går var jeg litt sulten på kvelden da jeg hadde inntatt 1670. Jeg noterer fortsatt hva jeg spiser for å ha oversikt og teller minutter jeg er ute og går. Jeg prøver å gå 80 minutter fortsatt. Mest for treningens skyld egentlig. Om jeg senere får mye energi vil jeg se om jeg kan begynne å jogge. Da hadde jeg blitt glad. Målet er å gå opp 5-6 kg, til jeg veier 49 og har en BMI på 16,76. Jeg er rimelig sikker på at jeg lander på 49 kg om jeg inntar 1800 kalorier daglig og går turer som vanlig. Om jeg får mye muskler og svært lite fettprosent på det tallet kommer jeg kanskje til å ville veie mer. Jeg vil nemlig ikke være ribba for fett. En fettprosent på opptil 20 kanskje? 17 er det perfekte kanskje, men 20 er sunnest med tanke på hormoner og sikkert andre ting også. Jeg mista mensen da jeg gikk ned under 53 kilo. Målet er i første omgang å veie 47. Jeg likte kroppen min da jeg veide 53. Det var  det meste jeg aksepterte av kroppsfett til å være avslappet i egen kropp, uredd for bemerkninger om at jeg hadde for mye fett på kroppen. Jeg tåler nok å se litt mer fett nå, men ser ingen grunn til å få det. Jeg vil ikke ha tilbake mensen så jeg vil holde meg under 53. Jeg vil ikke gå opp super-raskt, men rekke å bygge muskler. Jeg vil derfor ikke spise mer enn dagsbehovet. Aner ikke hvor lang tid det kommer til å ta på denne måten, men hvem har det travelt? Å være for mett er ikke behagelig. Jeg har ikke tro på verdien i hverken slanking eller oppfeting fordi det går raskt, er unaturlig og usunt. Å spise etter behov er bedre, så får det ta den tiden det tar. Å føle seg sterk fordi jeg orker å trene er viktigere enn å ha store muskler.

Jeg har ikke hatt noen jeg føler støtter meg i kampen mot anoreksi tidligere, men jeg har heller ikke ønsket å ta opp kampen. Nå støtter mamma meg. Hun jeg tidligere var redd for hvis jeg la på meg skulle si jeg hadde lagt på meg som om det var noe negativt. Så det er helt sprøtt og fantastisk. Jeg ble overrasket da hun sa hun ville komme til å synes jeg var fin om jeg veide opp imot 60 kilo! Jeg har virkelig levd med gale forestillinger! Nå er det ikke farlig å gå opp i vekt mer. De nærmeste liker ikke at jeg er så tynn som jeg er og vil bli glad for en vektøkning. Herlig! Og nettop herlig er det å ha en hverdag med nok mat i kroppen. Livet blir da mer behagelig. Jeg gidder å se på folk jeg går forbi på gata. Jeg gidder å se hva som skjer rundt meg. Jeg har mye bedre humør. Jeg har mer energi til det jeg vil gjøre. Ja, det er ikke noe halvv-veis liv, men et liv. Livet får innhold når jeg orker å ta inn inntrykk, uansett hvor bagatellmessige de er. Og noe av det beste er at jeg føler meg som en del av verden, og ikke som et spøkelse som tilhører himmelen.

En sunn identitet, problemsortering, andres støtte og et ønsket liv.

Jeg leser fortsatt bloggen jeg har omtalt tidligere. Jeg liker godt dette svaret hun skrev da hun var på bedringens veg til ei som lurer på hva som har endret seg siden hun var syk og som fortsatt er endret så hun ikke faller tilbake til anoreksien.
Spørsmålet var: I wonder what you did when you became "normal" again after the anorexia. I mean what changed you? And what keep you going so you dont "fall back" into anorexia again? 

When I was sick, i didnt know what or who I'd be without anorexia. But i know, that now I'm myself. And I know what life is like without anorexia. And it's so much better, so its the fact that i want to keep living like this, friends, family, food, love. But what also helped me to get better was that I got the support at home. My mum helped me. And also we sorted out the problems. For å se hele blogginnlegget se her:http://living-with-anorexia.blogspot.no/2011/11/answers_07.html

Det samme skjedde meg. Dette med identitet skjedde jo nå nylig og var helt fantastisk. Jeg får også støtte fra mamma nå endelig. Har ikke følt støtte fra noen tidligere med hensyn til dette temaet. (Den eneste venninna jeg treffer for tiden sier ikke noe når jeg sier noe om anoreksi, og støtter ikke noe annet jeg snakker om heller. Andre har stukket av for lenge siden i frykt.) Å sortere ut problemene har jeg kommet langt på vei med og jeg har også lagt til rette det meste av fundamentet for hvordan jeg ønsker livet.  

Jeg skrev dette som respons til henne ved blogginnlegget: 
You answer so well. You are such a help. Thank you so much for your help. I am reading your blog from the beginning and it effects me a lot, and just in a positive way. Continue to be open and honest. It is so valuable and rare. You have changed me to the better. And I am sure I will change even more when I follow you further. When you once wrote " does it matter if my weight is 40 or 60 kilo?" something happened inside of me. Yesterday i thought: does it matter if my weight is 44 or 54 when my body and I is the same no matter how much there is under the skin? If we (the once who are still ill) try to stop to identify ourselves with anorexia and being thin, and instead have a self image that show our deeper, autentic self, something happens. Because we act according to how we see our selves.

Grensen mellom livet og døden.

Dette er skrevet i 2010, tror jeg.

Trøst er et ord som liksom ikke tilhører voksenverdenen utenom når vi selv gir til barn. Voksne er liksom ikke som barn i betydningen sårbar lengre. Jeg tror mange trenger trøst, å få være små og bli rommet og forstått. Jeg tror mange har meget, meget ansvar og utfører mange plikter og ikke tillater seg å kjenne behovet for å være liten engang. Vet ikke, selv tviholder jeg på retten til å være som et barn og blir sint når det forventes at jeg er et usårbart voksent menneske som skal påta seg meget ansvar som om jeg var en hard kjerre som kan bære alt alene.

Mange voksne er som roboter og de samme kritiserer "trassige" barn som har egen vilje. Jeg vil ikke bli voksen på den måten at man skal bli en pliktoppfyllende robot uten noe en skal ha sagt, slik mamma sa til meg en gang(og det var da jeg hørte det klikka inni hodet mitt og jeg visste at broen mellom hjernehalvdelene ble adskilt og at jeg ble uhelbredelig syk psykisk).

Jeg vil bli sett og være tydelig men ikke hvis jeg ikke blir respektert for min mening og vilje. Når de ikke rommer meg tyter jeg ut i verden og blir for stor. Dvs jeg ser meg selv. Jeg tar plass i verden istedenfor at de skjuler meg med sin forståelse. Å bli avvist er å bli fremtredende.

Jeg var hos legen idag og veide 46,7 med klær på. Det var snodig å være der og bli sjekket for det ene og det andre mens jeg sa jeg var kald (jeg hadde ikke spist ennå) og ville ha på meg ullgenseren, men ikke fikk lov fordi hun skulle undersøke magen min.

Anoreksien har tatt fullstendig tak på meg nå etter at jeg gikk over en magisk grense, et vekt-tall. På den ene siden av tallet eller vekten vil man leve, på den andre ikke. Lenge har jeg levd på grensen. Men nå som jeg har blitt tynnere er jeg automtisk på den andre siden.

Jeg vil ikke jobbe og være en slave som ikke har noe hun skulle ha sagt, som bare må følge instrukser. Jeg er ide'rik og passer ikke til å være utføreren av ideer andre har skapt. Jeg vil synge, skrive, lese, utforske, formidle. Jeg er for ivrig og kreativ til å bare være en utfører fysisk. Jeg er en utfører psykisk.

Dikt om spiseforstyrrelser

22.05.2015

Når anoreksien har taket på en
er man i en fengselscelle.
Man ser ingen andre idealer enn de den viser i murtaket.
Som sliten under rehabiliteringen
har man anoreksien rundt benet som en jernkule.

-----

Å flørte med herr Anoreksi er spennende,
men når du har investert mye nok i han
og han vender seg mot deg
går det fra spennende til skremmende.
Frekk som en demon besetter han deg.

Det var du som inviterte han inn i ditt liv
og kun du kan gi avkall på han.
Så lenge du gir han oppmerksomhet
vil han bli hos deg, fordi han er en fattig skapning,
ikke-eksisterende uten deg.

.......

Du kaller meg konsentrasjonleirfange.
Men du er min fangevokter, slange,
som fortærer meg med etsende spytt
fra din sydende, store bitre pytt.
...

Jeg har sluppet ut djevelen.
Den levde i magen min.
Der satt den, skrapte og skremte.
Ville ikke ut og kjempe.

Den gjemte seg der inne
redd den kom til å forsvinne
om den kom ut i lyset.
Og forsvinne var hva den gjorde.

¤

Jeg er skjeen du spiser av.

Skjelettet mitt er et håndtak med hofter på.
Mamma har knust mine ribben mellom tennene.
Pappa dro av meg armene da han dro.
Jeg ville ikke slippe han.

Menn vil slurpe i seg suppen under navlen.
Jeg forventer at noen bare skal ta meg.
Men det som er igjen knuser ikke
og jeg er ikke lett å bøye.

¤

Anorektikeren har ikke mistet sin mor.
Nei, moren blander seg for mye inn.
Anorektikeren har mistet sin humor,
det beste våpen i kampen
for å bli fri fra sin mor.
-----

Pappa, hvordan kan jeg tørre å spise
når du gjør narr av andre?

Mamma, hvordan kan jeg spise
med hodet ditt over matfatet mitt?

Jeg er ikke redd mat, dere.
Jeg er redd forakten du fortærer meg med, mamma,
og vitsen jeg ikke ser med meg, pappa.

Den bitre gumler på sitt hjerte, mamma,
og den som gjør narr er den største narr, pappa.

Dere er uten kontroll over deres tunge.
Noen må veie opp for det. Veie alt nøye.

¤

Du sier jeg er for tynn og burde spise mer.
Vil du virkelig jeg gjør meg større
når du vil ha hele plassen?

Du sa jeg spiste for mye.
Du lo av min lubne kropp.
Du sa penger til mat koster.

Nå sier du jeg spiser for lite.
Du klager over at jeg er for tynn.
Jeg koster deg ingen penger.

Hvordan kan jeg spise mer?
Jeg får dårlig samvittighet.
Du unner meg ingen av delene.

Derfor lever jeg i mellomtilstand;
inneklemt mellom to vegger.
Jeg er fyllmassen som isolerer.

¤

Det fete utflytende livet til den tvangsspisende
er ingen smule bedre enn inget liv overhodet
som Siv, anorektisk pike har,
svevende, tørr og bar.


¤

Anorektikeren

Hun nekter seg helst den minste antydning
til mat og livsutfoldelse.
Om det så bare er en løs, liten hudfold igjen
må den stramme seg opp.

¤

En felles spisedistraksjonen.

Kroppen kan fortære og utvides
eller fortæres og innskrumpes.
Begge deler er et forsøk på
å oppløse kroppen for dens sanser.

Når sanser suger til seg objekter
hindres subjektet innlevelse.
De indre sansene er mer sulte
og påkaller de lidelsene.

De gjentatte behov i det ytre
forhindrer de til fordypelse.
De enten flyter ut og drukner der
eller de svever over verden.

Om de fikk være seg fra innsiden
ville ingenting være så vondt
og de kunne samle seg om noe
de trodde var godt og glemme
seg selv de tror er ond
på grunn av en misforståelse.

¤

Bulimikeren glefser i seg som en ulv.
Hun holder slik fortvilet inne
en varulvs sinne.

Så mye kvalm oppførsel hun har opplevd
er mengden hun kaster opp.

¤

Tvangsspiseren er trøstesløs;
for fri i verdensrommet.
Ingen er der og kan gi
de nærende sukkersøte ord hun trenger.
Klemmen som beroliger og fjerner skammen.
Hun trenger å vite at også hun fortjener.

¤

Når man ikke har noen å elske 
fordi man selv ikke opplever å bli det  
har man ingen som fyller hjertet 
og da er hele kroppen tom.
Hva skal man da med kroppen 
når den ikke rommer noen ting?

¤

How can she eat
when someone's eating her?
Eating her meat
so she must grow fur.

Now do you see
why she can't be seated
but have to flee
from her enemy?

¤

No Body

Your view is important to me

so I become what you think of me;
Melt my body away when you see me as nobody.

How can I have matter
when my view don't matter to you?

I try to make you aware 
by appearing more like the air you see me as.

If you don't see my point then
I hope my bones get edgy enough to make a hole 
through the wall you have put up towards me.

I feel divided in two;
a mind with no body to rest upon,
and a body that feels very much alone. 

¤

Into the world.

This girl looses herself.
She's loosing weight as well.
Tightly she holds on to her will,
she doesn't dear to tell.

She has a heavy mind,
filled with gems and pearls from the sea
but looses brainfat to get light-headed
cause not many will firtilize heavenly seed.

She needs a heart's endlessness in the world
to fullfill herself,
her will to fill the world with treasures
from her wishing well.

Why do some say she should be bigger
when they no room have to feel what's in her?
It's not that she mind eating. It's words unkind she mind.

She wants to show her bones
so it's obvious to see where her limits are.
It's hard for others, though, to agree
when they hit her hips so sharply.

Why don't anybody ask what's eating her?
Instead of complaining untill she's downy
that she's skinny and needs a cure?

The hungerstrike's purpose fails
when the pail corpse falls before anybody cares
to pull up her chin, not push her to sin.

But it's easy to support her, really,
because the cross she carries
and the purpose she holds out.

If there is openness she need not shout
with her eyes, wide, the storm inside.

¤

How can she eat
when someone's eating her?
Eating her meat
so she must grow fur.

Now do you see
why she can't be seated
but have to flee
from her enemy?

Fortærende

Du kaller meg konsentrasjonleirfange.
Da er du min fangevokter, slange,
som fortærer meg med etsende spytt
fra din sydende bitre pytt.

Chana dal, GI og næringsinnhold i kokt og tørr vare.

Oppfeting innebærer også innføring av nye matvarer. Streng lavkarbo og 400-500 kalorier mindre enn behovet tilsier ender i undervektighet på lang sikt, så mer kalorier og karbohydtrater må til nå.
(Jeg er fortsatt engstelig for å spise mer så jeg er forsiktig)

Chana dal har lavest GI av alle linser og bønner. Med GI 8 er det ikke så nøye at de inneholder mye karbohydrater, synes jeg. Trenger jo ikke spise mange gram, men bare ha litt i en salat eller suppe, f.eks. Fant en pose til 13 kroner i en utenlandsk grønnsaksbutikk med godt utvalg. Det finnes ikke fakta på nettet om innholdet i kokt vare, derfor har jeg regnet det ut selv ved å koke 100 g tørr vare. 100 g tørr vare ble 220 g kokt. Nå som du vet det kan du regne det ut selv om du ikke stoler på min utregning.

100 gram Chana dal boiled/cooked:
161 calories,
20 g carbs without the fibres,
8,5 g protein,
2,9 g fat.

Chana dal kokt:
161 kalorier,
20 g karbohydrat minus fiber,
8,5 protein,
2,9 fett

Chana dal tørrvare:
354 kalorier,
18,8 g protein,
6,3 g fett,
43,8 g karbohydrat minus fiber

Litt av en drøm idet jeg sovna igår.

 "Nanny" fra TV-serien (med time-out) observerte familien min. Jeg var objektiv men også en tenåringsjente som lå og sov med rare, småtunge tanker. Plutselig sto hun opp og la seg midt i foreldrenes seng. Dette splittet opp foreldrene. Mammaen (ikke min fysiske mamma) hadde ingen betenkeligheter med å la meg ligge, men faren (også ukjent) var bekymret. Han la seg da i etasjen under. Nanny påpekte at dette ikke var bra, at denne tenåringsjenta ikke skulle få lov til å separere dem på denne måten.

Jeg ble grepet av drømmen fordi jeg tror den illlustrerer min indre splittelse og en del av anoreksien som den umodne tenåringsjenta som bare legger seg midt i dobbeltsenga uten å være klar over hva det er hun driver med, fordi hun er så oppslukt av rare tanker.

If you have a dream in which you see double bed, this is a sign that a major change has recently occurred in your life and you are trying to make sure that you can adjust well to it. Right now it might take some time and you might have to try out a few new positions and new things in general, but soon you are going to have to step up and face the fact that your life is now new and different and you need to find a way to adapt before you get pushed out of your own life.

One of the possibilities of the dream meaning of a double bed is that you are thinking about the size of your own bed and whether it is comfortable or not. You feel like your bed could use some more room and you need to have more space.
More: http://www.gotohoroscope.com/txt/dream-dictionary-double-bed.html

- See yourself lying in bed: you should take better care of your health, because you need rest and recovery from stress. 
- Be in bed: pay attention to your health.

Oppvåkningen.

Idag har det vært som om jeg har reist meg opp fra anoreksien / nevrosen. At jeg har kommet over den og kan se ned på den med klarhet i sinnet. Jeg har klarhet fordi den har rent av meg som en kledning av leire. Jeg er som en annen person utenpå. Jeg har klart å knytte et nytt, godt og sunt selvbilde til det å ikke være anorekstisk. Nå handler selvbildet mitt om å være sunn, naturlig og autentisk, og ikke det å være spesiell, stikke seg ut og behøve bekreftelse på den jeg er. Jeg kan være meg nå. Den jeg vil være.

Jeg har blitt så påvirket av å lese gjennom bloggen jeg linket til for litt siden. Hun har skrevet mange tanker fra syk til frisk. En av tankene i overgangen fra syk til frisk var: "er det så nøye om jeg veier 40 eller 60?" Det fikk meg til å tenke på om det er verdt å kjempe for å ha en tynn kropp i motsetning til å føle seg bra og ha overskudd til andre og til seg selv så en kan ha et liv.

To av mine kanskje mest nevrotiske og asketiske ideer som har holdt meg gående inni anoreksiens kledning er:

1: "Jeg vil bli som helgener som nesten ikke spiser fordi de er så ivrige etter å tjene mennesker at de rent glemmer det. De har en lyst til å tjene til tross for sin sult. De merker ikke sulten og tjener mennesker dag og natt totalt uselviske og har ingen egne behov som kaller på deres oppmerksomhet og distraherer dem fra å tjene andre. De klarer seg uten mat fordi de er drevet av kjærlighet."

Dette er helt urealistisk å leve etter og det har også vist seg å stemme. Man klarer ikke å føle noen lyst til noe som helst når man sulter over lang tid. Man har ikke krefter til å uttrykke kjærlighet lenge av gangen, og man er for nedfor av utmattelse til å føle glede over å tjene. Og når man sulter klarer man ikke å glemme mat. Man tenker mer på det. Om jeg derimot tillater meg å spise det kroppen trenger vil jeg glemme kroppens behov og ha energi og lyst (er det noen forskjell mellom de to?) til å tjene andre og til å få livsglede jeg kan spre videre. Om jeg spiser kan jeg oppnå å føle meg verdifull fordi jeg orker å ha oppmerksomhet på omgivelsene, være mer engasjert og involvert. Jeg føler ikke det når jeg ikke duger til noe mer enn det mest nødvendige og ikke kan spre et godt humør lenge av gangen. Helgenene var neppe så småspist som jeg innbilder meg, og sikkert ikke totalt uselviske heller.

2: "Det å ha lyst er dårlig. Man skal i stedet føle kjærlighet og handle med det som kraft bak sine handlinger. Man skal ikke gjøre noe kun fordi man har lyst til det. Man skal ikke ha sex og mat og nyte det. Man skal ikke bli glad bare fordi man nyter disse ting"

Hva tenker jeg om dette nå? Jeg tenker at lyst er godt sammen med kjærlighet. Å nyte mat ved å glede seg over å ta vare på kroppen sin er helt fint, og ha sex med en man elsker er heller ikke syndig. Jeg har villet bort fra ensidig nytelse. Nytelse uten fornuft og kjærlighet. Jeg tror jeg har kommet frem til målet nå og kan klare å innebære alle deler av meg samtidig.

Det rareste med denne dagen er at jeg har lyst til å ha en større kropp plutselig. Jeg savner den jeg hadde før jeg begynte med lavkarbo og skipping av ett måltid daglig. Da veide jeg 10 kilo mer enn nå, men på bilder av kroppen min ser jeg akkurat passe slank ut. Det var før jeg mista mensen.

I flere dager har jeg følt oppgitthet fordi jeg ikke har klart å endre vanene mine. Ikke klart å spise mer og/ eller trene mindre unntatt når jeg har vært syk. Jeg har vært usikker på om jeg er helsefarlig tynn og bør endre vanene mine. Jeg har sett etter fett på kroppen og slått meg til ro med at jeg ennå ikke ser faretruende tynn ut, og tenkt at jeg bare kan fortsette som før, men ikke behøve å gå ned mer.

I dag så jeg noe annet noe speilet. Jeg så en skikkelig tynn jente som så syk ut.

Jeg føler fortsatt et behov for støtte i mitt nye prosjekt. Jeg må snakke med noen om det så jeg får støtte til å endre kostholdet mitt. Jeg må få bekreftet at jeg er for tynn av andre sånn at jeg virkleig skjønner det.  Jeg skal om en uke til legen og jeg håper hun kan hjelpe meg med det. Jeg klarte å innta i det minste 100 kalorier mer idag. Jeg føler virkelig for å fore meg opp. Jeg klarer ikke å droppe å veie maten fordi jeg vil vite om jeg spiser for lite og hvor mye jeg spiser. Jeg må sette et kaloritall. Nå inntar jeg ca 1500 kalorier daglig. Når jeg inntar 1700 kalorier veier jeg omkring 47. Jeg må ha et delmål. Kan ikke hoppe opp ti kilo fort, så jeg lurer på om jeg skal jobbe meg opp til 1800 i første omgang og se hvor mye jeg veier på det inntaket. På lavkarbo kan jeg nok fint innta 1900. Om det var vanlig kosthold jeg skulle ha måtte jeg regne med 3 kilo i vannvekt i tillegg, så da ville jeg ha nådd målet mitt ved å ligge på 1900, tenker jeg, så jeg tror jeg ender der. Å innta 100 mer var ikke noe. Jeg kunne ha spist mer nå fordi jeg er sulten nå ved leggetid. Å kunne spise fire måltider kan bli godt. Å slippe å sulte hvorved jeg pleier å merke at energien trekkes inn til kroppens kjerne og jeg følger energien med bevisstheten vekk fra periferien, og dermed også omgivelsene.

Jeg føler en glede, spenning og nerver når jeg tenker på dette. Det er fortsatt en del av meg som blir kvalm, nervøs og redd ved tanken, men mesteparten av meg er ivrig og glad. Dette maktforholdet skjedde jammen raskt. Nå er jeg mest meg og minst anorektisk. Jeg har til og med sett at anoreksien kun er en kledning, et selvbilde jeg kan skifte ut. Det er sprøtt. Jeg har vært glad i dag og mer oppmerksom på sønnen min. Det er sånn det skal være. Jeg vil spise og få overskudd til han som er det viktigste i livet mitt. Ikke bare være uselvisk tjenende som en barnehagetante med mindreverdighetskomplekser, men glede meg over han og oppleve enhet med han.

Jeg har også idag tenkt at anoreksi kan betraktes som en sykelig forfengelighet (men ikke bare det, naturligvis). Ingen vil innrømme det, men vi er så redde for å bli avvist og få negative kommentarer på utseendet vårt at det må kalles forfengelighet. Vi vil bli betraktet som noe enestående av andre. Vi vil stikke oss frem (med våre skarpe kropper:). Men også bli usårbare ved å fjerne kraften i følelsene våre. Vi blir bare ikke mindre nærtagne av å sulte oss. Vi blir bare mer ubeskyttet uten noe energi, og uten noe under huden.

Jeg håper inderlig at min dags opplevelse blir varig. Krysser fingrene.

Å følge en plan eller ta hensyn.

Idag er en rar dag. Jeg tvinger meg selv til å gå tur om jeg er syk eller ikke, men i dag er bena mine helt slappe og uvillige, jeg har vondt i hodet og i pannen så det å lese er noe jeg orker bare en kort stund før jeg må lukke øynene og sove. Jeg skal legge meg og sove for 4 gang idag nå snart. Jeg leker at jeg er innlagt for anoreksi i eget hjem. For slik er det å være det. Man får ikke være i aktivitet og må spise. Jeg orker ikke å ha dårlig samvittighet for at jeg ikke er ute og brenner kalorier, så det er vel noe jeg må ta igjen senere. Jeg har ikke noe valg. Å gå ut med søpla var en anstrengelse, og da jeg dusjet satt jeg på en krakk. Håper dette går fort over, men jeg var slik igår også, men hakket bedre fordi jeg klarte å gå 70 minutter (og planla å gå ti minutter ekstra idag). Jeg fikk en blodblemme nedover spiserøret som det ble betennelse i når det kom hull på den. Jeg tror det var for mye salt i maten som skapte blemma. Kjedelig at mat skal gjøre meg feberslapp. Jeg fikk derfor ikke trent styrketrening som planlagt i går:( Det er noe rart med det å finne balansen mellom å følge en plan lagd av hodet angående trening og spising og det å ta hensyn til kroppen. Det handler forresten ikke om balanse, men om å tilpasse seg. Det er det som er vanskelig, fordi man tror man må følge planen, og om kroppen ikke vil så må den bare. Det er jo det vi lærte som barn. Ihvertfall jeg.

Jeg tenkte litt på tvangshandlinger og magisk tenkning i går. Magiske tanker jeg har er f.eks: "om jeg velger riktig gaffel spiser jeg ikke for mye og blir ikke tykkere". Gaffelen må ikke se ut som en grådig persons gaffel.."Om jeg velger riktig farge på trusa i dag vil jeg ikke få kjeft og ha en god dag "(i betydningen at jeg vil føle at jeg har kontroll, oversikt og er i godt humør).Trusefargen må liksom passe til dagen ellers kommer jeg i utakt og blir overrasket av en uheldig begivenhet. Tror jeg virkelig at jeg kan styre dagen på denne måten? Ja, jeg tror det har litt å si, det er som en slags bønn som gir håp. Jeg får gjort det jeg kan. Lagt til rette, liksom. Så er det opp til Gud å gjøre resten. Det roer nervene så jeg ikke trenger å være så redd for hva dagen bringer. Jeg kan innbilde meg at alt vil gå bra istedenfor å være på vakt for at noe fælt skal skje. Jeg blir overrasket når noe fælt skjer. Ikke fordi jeg har gjort mitt magiske arbeid, men fordi jeg ikke er forberedt. Når det er sannsynlig at noe fælt vil skje og jeg vet det på forhånd hjelper ikke den magiske tenkningen meg i å ikke være nervøs for hva som kan skje, så det er lite kraft i det. Tvangstreninga og matkontrollen er selvsagt bare for å passe på at jeg ikke går opp i vekt.