Skal man helbredes kan man like godt hjelpe kroppen

og spise mat som kroppen trenger i prosessen:
http://runnersconnect.net/running-nutrition-articles/diet-for-injured-runner/

Å overkomme frykt.

Jeg er ikke en person som gjør ting jeg er redd for fordi jeg vil overkomme frykten. Jeg er typen som unngår det jeg frykter. Det gjelder dog kun i den ytre verden, ikke den indre. I den indre er jeg like modig som jeg er reddhare i den ytre. Nå er jeg ganske gira hele dagen og natta lang siden jeg er i ferd med å stå ansikt til ansikt med en av mine største redsler hver dag, som dere vet er å legge på meg. Min frykt relatert til det er offentlig ydmykelse; som nedsettende kommentarer på utseende f.eks. Jeg er redd denne kommentaren kommer. "men var det nødvendig å gå opp så mye i vekt da?". Jeg forbereder meg på alt, så jeg vil si: "ja". Og så står vedkommende der og lurer, og det kan hun/han gjøre også, uten min hjelp. Jeg har ikke noe å skamme meg over, fordi jeg spiser perfekt. jeg spiser nøyaktig det kroppen har behov for, hverken mer eller mindre, og spiser sunt som bare det. Ingen vil kunne ta meg på noe annet enn at jeg ikke ser like tynn ut som en modell lenger. men hvem kritiserer en 41 år gammel person for ikke å være modelltynn? Det er jeg som har vært rar som har sammenlignet meg med de tynneste modellene (og dermed rasjonalisert bort det uvanlige med min egen vekt).

Før tenkte jeg med forundring og "sjokk": hvorfor lar venninnene mine kroppen sin se slik (lubben) ut? Hvordan tør de, og hvorfor vil de? At noen ville ta vare på kroppen sin, spise naturlig etc. kom ikke som svar inn i sinnet mitt engang! Jeg trodde bare de valgte å unne seg godsaker og være lubne i stedet for å være strengt sunne og tynne. Antakeligvis er det lite tanker bak i det hele tatt. Ihvertfall i forhold til bak min oppførsel. Og nå er det beroligende å se at noen er så avslappet på eget utseende at de er lubne. Jeg kommer jo etter. Jeg kommer etter som en 8-åring som må innrømme at hun er voksen hun også, og joine riktig aldersgruppe. Jeg føler ikke at jeg passer inn det minste. Kanskje det vil endre seg med tiden?

Utenom en kirurgisk kniv i min hud er min største frykt å se stor ut og bli sett ned på offentlig. Det har ihvertfall vært det til nå. Ydmykelse er jeg faktisk mindre redd for. Det har skjedd så mye i det siste at jeg skjønner at det handler om den som spytter det ut, mye mer enn det handler om meg. Om noen på min alder skulle finne på å si jeg har stor rompe eller noe sånn så er vedkommende urealistisk barnslig. Det jeg frykter ligger i fortiden som jeg allerede har opplevd, ikke i fremtiden. Når jeg ikke er redusert pga forkjølelse eller noe så er jeg ganske sterk psykisk og gir ganske stor faen i hva andre mener om meg. Jeg er mer kresen og som avviser mer enn de fleste.

Om jeg skulle ydmykes offentlig har jeg ikke så mye stolthet at jeg ikke kan innrømme at jeg gjorde feil om jeg gjorde feil. Og når jeg gjør det er ydmykelsen over. Ydmykelse er egentlig greit så lenge den er fortjent og ikke skyldes mobbing. Jeg blir irettesatt innimellom og det tar jeg på strak arm fordi jeg kan romme begge syn og fokusere på saken, ikke meg selv. Og skulle jeg oppleve mobbing er det jo ikke noe å ta personlig det heller (da det handler om mobberen, ikke meg).                      

Grådighet, mamma og forvekslingen.

Mamma pleide ofte å si ordet grådig. Hun kalte de som spiste mye for grådige, og sparte ikke på forakten når hun sa det. Hun foraktet de fete. Forakten spratt ut av hennes kropp som store sandkorn ut i rommet. Jeg fikk på samme tid høre at jeg spiste mye, og hørte av en venninnes mor at jeg hadde god apetitt. Da jeg var 16 og syntes jeg spiste mye, ble jeg redd jeg var grådig. For en feiltakelse! Grådighet har ikke med kroppens behov å gjøre! Nå vet jeg at mamma selv er grådig, selv om hun ikke spiser mye. Hun kjøper alt hun ser og liker, uansett pris, fordi hun klarer ikke å styre seg. Hun elsker ting. Vakre ting og klær. Hun klarer heller ikke styre munnen sin. Hun snakker konstant. Hun tenker høyt så andre blir okkupert av hennes sinn, som fyller hele rommet.

Grådighet er et begjær uten styring. Uten måtehold. Et begjær som er rettet mot noe materielt som skal fylle tomrommet. Men ånd dør innestengt i tomme ting! Det er ånden hun trenger å frisette, ikke å fylle på med tomhet (åndsløse ting) i tomheten inni seg. Tomheten innvendig skulle hun fyllle med det kjærlighet tiltrekker. Hun kjøper og snakker mer enn det er behov for. Hun skulle ha holdt kjeft om grådighet.

Grådighet skyldes ikke bare tomhet, men også frykten for ikke å ha nok. En frykt som egentlig handler om frykten for å dø, å ville sikre seg, i mangel på tillit til Gud.

Grådighet kan ha med spiseforstyrrelse å gjøre. Det er mange som spiser for å fylle en indre tomhet, med et begjær, ikke for mat egentlig, men for et liv! En anorektiker som har isolert seg og så begynner å spise uten å fylle dagen med noe som gir henne livsglede, vil kunne begynne å overspise. Det kan begynne med vanlig sult fordi kroppen er utsultet, og fortsette i konstant overspising som fyller hele livet hennes. Fyller hele tomheten hun tidligere befant seg inne i, men som hun nå er på utsiden av. Hun har fart ut av seg med sinnekraft, og er ute av seg og redd fordi hun har gitt fra seg kontrollen. Hun skulle aldri ha gitt fra seg kontrollen. Hun er ikke Herr Ano. Hun er kjærlighet.

Er ikke overspising ved tilfriskning et unødvendig onde?

Jeg diskuterer på http://www.youreatopia.com/ omkring nødvendigheten av å oppfordre til å fortsette å overspise og spise usunn mat hvis de med spiseforstyrrelse begynner med det i sin tilfriskningspeiode. Det blir sagt at det er bra for psyken å gi slipp på kontrollen og bra for kroppen å få masse mat som er lett fordøyelig siden den trenger all energi den kan få.

Å gi kontrollen bort til kroppen, er det et skritt bedre enn å overlate den til et for strengt sinn? Er ikke det å gå i motsatt retning av det vi ønsker? Er det ikke fra sinn til ånd og intuisjon vi skal bevege oss, og ikke fra sinn ned til kropp og instinkter? Jeg mener man ikke er frisk før man overlater styringen til et kjærlig sinn, som er i stand til å ta vare på kroppen. Kjærligheten vil erstatte den strenge Herr Ano. Han vil fordufte som den illusjonen han er når kjærlighet trer inn i hans sted. Kjærlighet og hat kan ikke bo i det samme hjertet. Uansett om veiledningen kommer fra det lave eller det høye er det vi selv som styrer i den retning vi vil. Vi velger om vi ønsker å følge Guds veiledning / intuisjonen eller ikke. På youreatopia anbefales det intuitiv spising, men hvordan er det mulig? Kroppen er drevet av instinkter. Sinnet av tanker og følelser. Man spør ikke ånden hva kroppen vil ha til middag!

En anorektiker vil spise perfekt og hater at kroppen kommer med innvendinger. Hun sier hold kjeft til kroppen når den maser om mat og hvile. Den slutter ikke å si ifra, men hun slutter å høre. Til slutt er hun så vant til kroppens sult og tretthet at hun bare lever med det som om det var noe som fulgte med det å leve med en kropp. Jeg er redd at hvis man ikke erstatter Herr Ano med noe annet i sinnet vil han og hans hat forflytte seg til kroppen og der uttrykke dette ved å glefse til seg mat som en varulv. Bulimi kalles ulvehunger, og de er som besatt av mat. De er besatt liksom av en ond ånd  som tar over kontrollen. Og det å være slave av kroppen, det kan ikke være tilfriskning. Det kan bare redde kroppen fra å sulte ihjel. Kroppen skal ikke være herre over sinnet! Mange lider når de får ulvehunger når de slutter å knipe inn på matinntaket. De føler de har null kontroll og skammer seg over hva de gjør. Noen velger da å kaste opp, kompensere med avføringsmidler, trene mye eller faste. Ingen av delene fører til noe bedring. På http://www.youreatopia.com/ mener de at de heller skal akseptere overspising.

Jeg mener moderasjon av matinntak er viktig, og at det er styrt av et kjærlighetsinfluert sinn som lytter til kroppens behov og bruker av sitt kunnskapsforråd for å gi det beste det kan oppdrive. Det blir man frisk av. Man blir ikke frisk av å slippe Herr Ano løs så han virrer dit han vil og besetter det han vil. Det ene øyeblikket kroppen, det andre øyeblikket sinnet. Først bokstavelig talt gi faen i kroppen og etterpå få kjeft for det. Det er et helvete!

Til neste argumentet om at junk food, sukker etc. er bra for en anorektiker fordi det er lett fordøyelig og siden de trenger all energi de kan få ,vil jeg si: Det finnes sunn mat som er lett fordøyelig også.

Det er ett fett med fettet.

Det er ikke fett på kroppen jeg er redd for egentlig, men hva fett på kroppen kan føre til. Det jeg er redd for er hva mennesker som vil trakkasere kan finne på av skade når jeg har en fyldigere kropp. En usexy flat kropp som ikke provoserer med former er tryggere enn en voksen kropp fordi ingen sier noe på den eller tar på den.

I just realized that I am not afraid of the fat on my body at all, not do i hate my body as fat either. It is what happened to me when I had curves as a 16-year old that disgusted and frightened me. I started to disgust my fat (curves) instead of just the what happened. It is the past. I don't have to be afraid the same shit will happen again. I am far from as naiv as I was then. I don't know what will happen in the future, but i know I will not be as afraid and weak. I will fight back and think the person is beyond stupid if he/she intimidates me. Oh God, God is preparing me for a future with fat on my body it seems. Ha-ha! I am not afraid. There is a lot of stupid, judgmental and pig-like people out there though, but I will avoid them all. Not because I am afraid of them, but because i don't respect them having no empathy at all. I will feel pitty for them. They don't deserve an explanation, they don't deserve my reaction, they don't deserve a look in their direction. I will walk away and they will stand with a question mark they probably later will try to find an answer to. It is not my responsibility to enlighten them. Why should I give to someone that tries to deprive me? Those who do that must feel very empty inside that have to start digging in others to find substance. My substance is for the thankful ones. Not for the ungrateful.

Brevveksling mellom meg og en som har blitt frisk.

Jeg har skrevet litt frem og tilbake med ei jente som har blitt frisk fra anoreksi. Her er noe av det vi skrev.

Me: Hi. You are so sweet to me so I want to ask a question now after reading your story. I wonder how many months you had to rest before you could start running again. It says it takes 1,5 years to recover, but I can't find anything about when to start exercising again. Hope you are fine. Have a nice evening. Davida


Her: Well, the official MM answer is "never," that is, never undertake physical activity expressly for the purpose of affecting your weight or shape--but as far as recreational activity goes, it's safe to resume once you have had three consecutive regular periods and your weight is stable (preferably at BMI >20).

Personally, I started biking and weight lifting again after two months of recovery, a month of complete sedentariness--once I got my first period and my energy came back and I was tired of not being able to move around. I think you have to listen to your body, and be very wary of ED habits slipping back in--some people find that they just have to avoid exercise like an alcoholic would avoid alcohol, that for them there's no such thing as "just one drink" without it becoming excessive and compulsive.

Feel free to ask me any additional questions!

Me: Thank you so much. I appreciate that you share your personal experience. I am happy to hear you followed your body. I will do the same. Have a nice spring!! Take care! 

Her: I have noticed that you seem very anxious in your posts to avoid any "extra" fat gain. Try not to worry about it or avoid it. You need to gain some fat, and if you gain "too much," you will lose it naturally once you recover and aren't as hungry all the time and are moving around a bit more. I gained 35-40 lb in a few months, but eventually I lost 15-20 of that (and also built muscle, so increased my muscle-to-fat ratio).

But first you really need to allow yourself to eat, rest, and fully heal. Don't worry right now about gaining.

Happy spring to you, too.

Me: When I started eating more I did it because I was afraid someone soon would call the doctor and get me to a hospital for months. I did not think about being recovered to set point weight. Reading at the forum scared me. I am ok with gaining some kilo, so i don't get really ill, but I am not ready to be recovered totally yet. I am afraid my set point weight is higher than I can tolerate. I got really scared thinking about having a big body. Hopefully I will handle it later, when I am 50 or something, but i think gaining 15 ibs is as much as I can handle now. That will be a BMI at 17,4.

I am glad I was able to turn around from the darkness I was sucked into, though, cause that is harder to do the longer down in weight and darkness I come. You have done great. That is fantastic. I may change my mind, though. Perhaps I get stronger and can handle  my body when I gain some fat into my brain:) I hope I do, of course. I almost announced to all my facebook friends what i was about to do yesterday, so they should not be shocked if they saw me larger suddenly. My mom says everyone know i have anorexia already because it is visible, so I don't need to make sure on facebook that everyone know that I gain because of anorexia, and not because I have been addicted to chocolate or started using pills for the nerves or something:) But i am not so sure. I have been hiding well in thick, big clothes. It is so vain to think it matters what others think, but as long as I am not comfortable in a big body it is hard to think others are fine with it.

I am not able to picture my self without counting every gram of food I eat so why should I go the whole way to set point weight, i question my self. I have restricted and exercised when my body needed to rest since i was 16. I think it will take time to repair. (When I am afraid and ED talks I think there is nothing to repair:) I thought all my ED thoughts was gone, but they have come back. Just because I fear some fat under my skin, I guess.

Her:

I assume you realize that BMI 17.4 is still underweight. If you want to get your period, to be able someday to have children, not to get osteoporosis, you will almost certainly need to gain more weight than that. BUT that does not mean that you have to become "big." (Maybe right now you think that anything more than that is "big," but that is a very distorted, ED point of view. I am BMI 20 now and really happy with my body, which is no way fat--I am slender and muscular--my family says I don't look much different than I did when I was BMI 17.5, just healthier).

I have my doubts about "set point theory"--I know YE presents it as if it's an established fact, but there's a lot of debate about it. Personally I think that most people, if they ate reasonably well and did regular physical activity, could be fairly slender and fit--in the "healthy weight" range. (I don't say these things on YE because I don't want to upset anyone, and you should also read and stick to the forum guidelines.) So I don't think that you have to worry about your set point being very high. 

I do recommend that you try just allowing yourself to eat whatever and however much you want for a time. Yes, you will eat a lot sometimes, and you will gain weight, and that will be scary--but I promise you that your hunger will diminish, your weight gain will stop, your bloating will subside and your weight will redistribute, and in the meantime you will know what it's like not to count every calorie, which would be very liberating.

You can look great at a healthy weight, it just takes a little time. Also since you're young, you still have some development of your feminine body, which ought to mean having some curves! 

I hope that you can come to realize that you need real recovery, not just getting to a point where you aren't on death's door.

Me:

I had a hope you would say something like that:) I agree with you about the set- point weight. I can't imagine I will be very huge if I eat low carb and not binge like crazy on sugary "food" like many other on the forum have done, with the result: become overweight. Do you agree? 

If i should help people with ED I would not say: just eat what you want, but said: eat when you are hungry and eat till your body is satisfied. I would make sure they got real bloodsugar-balancing food, not cakes, candy and ice cream all day. Then they did not have to eat like a beast and feel guilty afterwards. An ED person will suffer unnecessary if she is guided into overweight.

I thought it would take longer time to gain weight. Did not know about the edema. In my case it may take longer time to gain fat and muscles because i don't eat more than minimum. I prefer that and think that moderation is the best for the body too.  So I don't follow all the guidelines on the forum and will not say so much in there anymore. I have been kicked out of forums many times before because I do not follow the crowd. I understand that low carb is not according to the guidelines and will not talk too much about it.  I can't trust what people say in the forum. Their experiences are valueable but their thoughts might not be. People should not take what i write too seriously either. I think you are intelligent though. You stand out of the crowd, I think. You have calmed me down, and i appreciate that.

I have a son, he is 8 years old, eating frozen orange juice at the moment:) and don't need more kids, but of course it would be best to go for full recovery. I got more motivated now that i read your mail.  Thank you so much. You are an angel. Truly thankful. God bless you!

Her: Well, I ate plenty of sugary processed foods in early recovery and I think it was fine fuel at that time, and also there's something to be said for just 'letting go' for a while--I fully satisfied those cravings, and now, for the most part, what I genuinely want is healthy food. But you have to do what works best for you.

I definitely don't avoid carbs, though (as a runner, I think it would be insane), and I think you should consider allowing yourself to eat more carbs--especially if and when you start to be physically active again. Carbs are the body's best source of energy, and they're perfectly healthy if you get them mostly from fruits and not too highly processed grains. At any rate, I don't think you have to be afraid that carbs per se will make you gain any more weight than protein or fat.

Good luck with your recovery!

All best,

Me:  Thank you. ( Jeg sa bare det fordi jeg ville ikke diskutere lavkarbo).

Redd for kommentarer.

Er det noe jeg frykter er det å få kritiske kommentarer om kroppen min. Men jeg vet de fleste kommentarer, om ikke alle, kommer fra noen med et godt motiv. Kommentarer som sårer har med mangel på forståelse å gjøre. Men vi alle mangler forståelse, så vi trenger ikke tenke annet enn: hun vet ikke bedre i dette tilfellet.

Nye tanker og oppdagelser idag også.

Our society believes that dieting is benign and is merely about trimming down ‘excess’ fat on our frames. The reality is that fat is not a storage compartment, but a critical hormone producing organ and the body also does not discriminate when it comes to trying to make up the energy deficits either.http://www.youreatopia.com/blog/2013/2/26/insidious-activity.html

Jeg har spurt på youreatopia og under denne artikkelen:http://www.psychologytoday.com/blog/hunger-artist/201110/the-physical-effects-weight-gain-after-starvation om det er slik at kroppen  prioriterer de vitale organer eller ikke når reperasjonsarbeidet kan begynne takket være den ekstra maten den får. Hvis det stemmer at denne prioriteringen ikke forekommer ved vekttap (sånn at de vitale organer må bukke under til sist, når muskelmasse i lemmene og fettmasse under huden er spist opp) er det logisk at de vitale organer ikke blir prioritert ved et omvendt tilfelle heller.

Egentlig spiller det ingen rolle for en som vil bli helt frisk, spise seg til set-point hvor kroppen selv regulerer vekten istedet for en selv og kroppen kan bruke energi til å ha overskudd til aktiviteter, fordi kroppen selv får det den skal ha.

De første dagene jeg begynte å fore meg opp spøkte jeg med at jeg kommer til å bli feit, og lo. Men nå kryper angsten innpå fordi det er alvor og ikke morsomt i det hele tatt. Jeg vet jeg er dum som identifiserer meg med kroppsbilde, slik at selvilde=kroppsbilde, og bør være i trygge omgivelser (og da først og fremst i egen trygghet)så jeg kan glemme utseendet. Jeg lurer på om jeg noen gang kan klare å akseptere en lubben kropp. Jeg kommer til å gå rundt og gjemme meg. Det kommer til å bli så trist. Eller kanskje jeg skulle skifte fokus og blikk fra imperfeksjon og kritisk blikk til å føle omsorg og kjærlighet for kroppen og tenke på å ta vare på den best mulig, og oppleve den som levende og søt på et vis i all sin frodighet? Det siste må være redning for å ikke bli deprimert og så bryte ut av depresjonen og gjøre meg lykkelig igjen ved å sulte meg tynn.

Herr Ano, djevelen, og ærlighet.

Før skjønte jeg ikke hvorfor så mange understreket viktigheten av å være seg selv. Jeg syntes det var like teit som å si de ikke er perfekte, fordi alle vet ingen er det, så hvorfor si det? Hvorfor si man skal være seg selv når alle er det, eller i det minste gjør sitt beste med å tørre å være det? Da jeg tenkte dette trodde jeg at jeg visste hva det innebar å være seg selv, for jeg trodde jeg var det! Bak anoreksiens skjold så jeg ikke at det var usant. Jeg var ikke meg når jeg var diktert av Ano! Jeg var en skygge av meg selv. Jeg personifiserte Herr Ano.

Tenk at jeg som ønsket å styre livet mitt etter Guds veiledning heller lot meg veilede av egoet / Satan / Herr Ano!! Jeg var ikke klar over at Herr Ano var den han var. Han utgav seg for å være en som hjalp meg til å bli det jeg ville; tynn, men jeg ble lurt. For det var Herr Ano som hadde gitt meg ideen og ønsket om å ville bli tynn for enhver pris i første omgang! Det var Herr Ano's kritikk av fett, latskap, grådighet, begjær og kropp som fanget meg. Og det var han som gav meg feilaktige speilbilder.

Like før han kom, da jeg var 16 og jeg var kristen, hadde jeg sagt til Gud at jeg ikke ønsket Han i livet mer fordi livet ble bare fælt av det, og så inviterte jeg djevelen inn i stedet fordi jeg gav så faen og var lei av å være redd og oppføre meg så langt penere enn de rundt meg fortjente. Jeg tenkte ikke over at det var han som satte igang anoreksien. Han var en ulv i fåreklær.

Noen få år senere tok jeg bevisst kontakt med underbevisstheten min for å finne noen å hjelpe meg å bli tynn. I mangel på Gudsveiledning tok jeg kontakt med den snilleste djevelen jeg så. Jeg lagde en pakt med han som gikk ut på at han skulle passe på at jeg ble tynn mot at jeg gjorde som han veiledet meg til. At han skulle besette meg håpet jeg naivt ikke kom til å skje, men det var det som skjedde. (Visse andre lager kanskje en pakt som innebærer å gjøre dem rike.)

I hverdagen var ikke denne besettelsen noe jeg tenkte på eller var klar over. Han snek seg inn sakte men sikkert og ble sterkere og tok større del av meg jo mer jeg lyttet til han. Jeg kunne se djevelen inni meg noen ganger under meditasjon, men skjønte ikke hva den innebar. Jeg husker jeg trodde den innebar og representerte mammas kritikk. Det stemte jo ganske godt, men jeg var likevel på viddene som ikke gjenkjente det som Herr Ano som hele tiden pisket meg til tvangshandlingene mine, som jeg kalte vaner.

Hvorfor skjønte jeg ikke at djevelen inni meg var Herr Ano? Fordi jeg trodde jeg selv tenkte tankene jeg fikk fra Herr Ano. Jeg klarte ikke å skille mellom meg og han fordi jeg var ikke meg selv mer. Det friske var fortrengt fordi det truet prosjektet med å bli tynn.

Tilbake til begynnelsen, og det å være seg selv. Jeg trodde jeg var meg selv når jeg var så jævlig som Herr Ano. Ja, jeg trodde jeg var jævlig og bare drømte om å bli god og ekte. Ekte tørte jeg ikke bli, fordi det innebar risikoen for å miste tynnheten. Selv om jeg trodde på Gud ba jeg ikke Gud om å bli fri fra lidelsen fordi jeg var redd jeg da måtte bli normalvektig. Normal ville jeg ikke bli fordi da ble jeg usynlig, redd jeg kom til å drukne i mengden og risikere å bli behandlet som normale, som en dritt; bli mobbet for å være lubben etc. Nei, jeg ville være enestående. Hevet over andre for å unngå å bli kritisert og fornedret. Så slik oppfattet jeg meg selv når jeg ikke følte meg som det motsatte, underlegen og mindreverdig siden jeg ikke jobbet, men "bare" var selvopptatt.

Jeg spurte Gud en gang hva grunnen til at jeg led var, i håp om å kunne gjøre noe med saken. Svaret var selvopptatthet. Ikke noe morsomt å høre siden det er særdeles vanskelig å endre på. Jeg prøvde, men gav opp og ba til Gud om å gjøre det for meg og la meg heller bli en kjærlig person. Så gjorde han det ved å gjøre meg gravid så jeg fikk en kjærlig som jeg elsket ubetinget. Jeg tørte be Gud om å gjøre enkeltedeler av meg frisk, men ikke om å bli helt frisk. En gang ba jeg Gud om å løsrive meg fra matbesettelsen min da jeg hadde en fæl periode med bulimi. Jeg ba på kvelden og dagen etter var jeg løsrevet. Når man er innstilt med hele seg, har samlet sin vilje i e'n, og ber oppriktig skjer det mirakler.

At jeg ble plutselig frisk nå skyldes en strøm av kundalini som feide alle Ano-tankene vekk og ut. Jeg tenkte idet den steg oppover ryggraden: Å nei, den kommer til å ta vekk det som holder meg tynn! Og jeg hadde rett i min forutanelse. Gud bare bestemte meg for å gjøre meg frisk, enten jeg ville eller ikke. Nå som jeg er frisk er jeg glad for det, men da, når jeg var fanget i redsel, var jeg ikke glad for at det var det Gud gjorde med energien. At Gud er sterkere enn djevelen er nesten tåpelig å si, fordi Herr Ano var kun en illusjon som hadde strødd om seg med masse tanker i sinnet mitt. Tankegitter som stengte meg inne. Men jeg tilla han makt. Jeg tilla han kraften min. Fordi han var mitt halmstrå i en verden med farlige mennesker jeg var helt alene blandt og ubeskyttet sammen med.

Og omtrent på samme tid dette skjedde er grunnen til å ha anoreksi borte, så hvorfor da ha den? Frykten for å bli kalt tykk etc. ble borte fordi jeg klarte å skille mellom meg og andre + gi faen i andres meninger etter lang tid med trakkasering fra en fyr som hele tiden kalte meg ting som etter hvert tydelig var definisjoner som passet han bedre enn meg. Og den jeg fryktet aller mest skulle si misbilligende at jeg var tykk var mamma. Mamma som på omtalte tid avkreftet min frykt for at hun kom til å kalle meg tykk om jeg begynte å spise normalt, og som sa hun aldri har ment å like meg best som tynn. At jeg hadde misforstått totalt og at hun faktisk syntes jeg var fin da jeg veide 58 kg. (og jeg syntes jeg var lubben).

Om noen hadde kalt meg tykk nå (om jeg var tykk, lubben eller what ever) hadde jeg bare lurt på om de ikke var riktig kloke. Jeg ville følt meg fri i forhold til det. Hvorfor? Fordi jeg vet dette de ser ikke er meg. Jeg identifiserer meg ikke med kroppen og  jeg viser ikke hvem jeg er med den. Jeg bruker ikke kroppen som verktøy i kommunikasjon med andre mer. Nå trenger jeg ikke det fordi jeg tør å si hva jeg vil, og ikke minst så tør jeg drite i hva andre sier og mener. Det er mitt liv og ingen definisjon skal stoppe meg. Den betydning andre tillegger meg er deres eget innhold. Det er ikke mitt. Jeg er fri i forhold til andres definisjoner. Fri til å definere meg selv. Og når jeg definerer meg selv gjør jeg det ikke i forhold til verden, men himmelen jeg tilhører.

Det er rett og slett bare flaut.

Det er flaut å tenke på at jeg som mange andre av Herr Ano's disipler tenkte at å bli skikkelig tynn var en prestasjon vi kunne være stolt av. Om vi ikke klarte å gjøre karriere klarte vi i det minste å overkomme sult og ha kontroll over kroppen og bli umenneskelig tynne. Det var da noe! Jeg husker jeg tenkte: jeg har liksom anoreksi og gjør ikke en skikkelig jobb engang (og blir ekstremt tynn)! Så dårlig! Ingen prestasjon å vise til! Jeg er bare verdiløs!

Å ha det å bli supertynn som viktigste jobb i hverdagen er bare trist, og flaut å tenke på nå som jeg har ristet av meg hysteriet, blitt frisk etter å ha blitt bitt av skjønnhetshysteribasillen og forført av markedsføringstriks.

På den annen side lå det en benekting av behov for hjelp bak sammenligningen av det å bli tynn med en yrkeskarriere fordi de to kan ikke sammelignes. Det å bli tynn er en destruktiv oppførsel på linje med narkomani, som går i en nedadgående spiral rett i døden, ikke en oppadgående, som en yrkeskarriere gjør, opp i lyset der man kan sole seg i glansen.

Da tynnhet var prioritet nr 1 gikk det utover andre prioriteringer og det føltes helt jævlig stort sett hele tiden. Å vite at man prioriterer tynnhet før sin egen sønn som man elsker er ikke noe det er mulig å respektere seg selv for. Det var flaut og bedrøvelig å tenke på. På den annen side kan jeg dempe dramatiseringen og si at jeg hadde flere prioriteringer, men at det å være tynn tok for mye energi så de andre ikke fikk nok.

Nå sitter jeg her og skriver om dette uten en yrkeskarriere. Men jeg skriver i det minste, og jeg tror ikke jeg er mindre verdt uten en yrkeskarriere. Jeg tror ikke vi lever for å prestere eller har godt av å være stolte. Selvrespekt er noe annet og noe man får av å leve ærlig. Og det gjør jeg nå. Jeg vil skrive og jeg vil ha overskudd til sønnen min når han slutter på skolen klokka 14:00. Jeg vil også bli fri fra egoet. Det er mine topp 3 prioriteringer i livet utenom det å ville være sunn og ærlig.

48 kg idag.

Mon tro hvor det ender? Det er ikke i mine hender. Det er ikke riktig at et menneske skal ta skylda for hvor høy fettprosent hun har. Kroppen må få styre og vi må akseptere. Vi har annet å gjøre her på jorda enn å fikse på det som kan fikse seg selv. Da jeg så en mager dame  idag tenkte jeg at det er latterlig å sulte seg bare for å ha tynne lemmer. Å fortære sitt liv for tynnhet.

Når herr Ana snakker, geip i dens retning og gjør det du vil.

Bryt kontrakten med djevelen. Du trodde det skulle være verdt det,
at Ano passet på at du var tynn, men det var det ikke.
Det ble et mye større offer enn du hadde regnet med.
Du tok ikke med i beregningen
at Ano skulle drive deg så langt som han gjorde;
og ikke var det minste redd for at du ble syk og nesten døde.
Geip når Ano snakker. Så går han sin vei.
Han hadde din makt fordi du gav den fra deg.

40 fordeler med å slutte å innskrenke kroppens behov for mat, hvile og søvn (frivillig).

1- sangstemmen blir finere.
2-du orker å gjøre ting du har lyst til og behøver, istedet for å bruke energien på det Ano krever.
3- å spise det du har lyst på uten frykt.
4- å få hvile ved sykdom.
5-ha energi nok til å få overskudd.
6-får jevnt godt humør.
7-kunne kose seg med god samvittighet.
8-slippe å oppleve seg selv som utafor, syk og rar sammen med andre.
9-få et nytt selvbilde; som sunn og omsorgsfull.
10-bli mer sosial

11-få energi av utvekslingen som skjer mellom deg og de du nå slipper mer innpå deg.
12-mindre angst
13- mindre fysisk ubehag.
14-slipper byrden av å være en byrde for andre med din sykdom.
15-du får tykkere hud så du blir mindre såret, både fysisk og psykisk.
16-du får mer styrke til å forsvare deg fysisk og psykisk.
17-du får bedre immunsystem.
18-du får tilbake fruktbarheten og muligheten til å bli mor.
19-du får en fremtid.
20-du slipper å fryse.
21-du får finere hud, hår og negler.
22-du slipper å være redd for å svime av i folkemengder.

23-du kan oppleve å ha sann kontroll, som betyr valgfrihet.
24-du blir mer oppvakt så du kan ta avstand til tankene dine og velge å lytte til de konstruktive bare.
25-når kroppen har fått det den trenger er det lettere å glemme den.
26-du blir mindre bevisst på kroppens utseende (og dermed fri til å fokusere på noe annet) når du vet ingen vil stirre på en kroppen din nå som den ser normal ut.
27-du slipper å telle og regne ut kalorier.
28-du kan spise sammen med andre.

29-du får friheten som følger ansvaret du tar for deg selv når du er i stand til å ta vare på deg selv. 30-du kan faktisk lage den maten du bare drømte om å kunne spise da du pleide å innskrenke.
31-du kan merke glede over fysisk aktivitet fordi du nå har overskudd.
32-du slipper straff for å spise, sove nok, hvile og kose deg.
33-du føler at du er til stede i verden fordi med nok mat vil du få energi helt ut til hudoverflaten.
34-du slipper å sulte.
35-du slipper å slite deg ut.
36-du slipper å plages av at humøret ditt går utover andre.
37-du ler mer fordi du faktisk orker å være oppmerksom og sette pris på ting.

38-du vil føle deg levende. Ikke som en automat.

39-du blir ikke sliten av det minste.
40- du har ikke lenger en følelse av tæring i hodet av for lite energi til hjernen. 

Theta healing

Jeg har så lyst til å lære meg thetahealing og kunne heale andre. Men de som tilbyr kurs har jeg ikke nok tillit til. Jeg skal lese boka av oppfinneren, og jeg håper jeg får noen nyttige tips i den. Håper det er nok til å begynne. Hun har gitt ut et par bøker til også, om healingarbeidet, som er mulig å få tak i på engelsk. Grunnen til at jeg vil lære meg dette er at jeg alltid har savnet og søkt Guds kjærlighet, og jeg vil gjerne formidle den videre. Til nå har det letteste for meg vært å få kontakt med Guds sannhet, ikke Guds kjærlighet. Jeg er liksom ikke den moderlige typen, hvis du skjønner. Mer en tenker som har høye idealer og kan være for streng på flere områder enn lurt er.

Jeg har bedt Han om tillatelse til å også få tilgang til kjærlighetskraften Hans, og håper sterkt at jeg får lov til å være en kanal for denne fantastiske kraften. Jeg ser for meg at kantene mine må slipes ned, at jeg må bli mildere, mindre streng på områder dette ikke er nødvendig, mindre skeptisk og mer hjertelig. Jeg har renset meg i mange år, men renser meg gjerne mer. Ikke noe er bedre enn å bli kvitt grovheter og negative forestillinger. Jeg forandrer meg mer enn gjerne til en mer hjertelig person. Jeg beundrer rolige, tolerante mennesker som har visdom nok til ikke å la seg hisse opp. Siden jeg gjenkjenner det i andre regner jeg med at jeg har det i meg som potensiale. Det må bare jobbes frem. Det ligger langt fra lett tilgjengelig.

De siste årene har jeg manglet en selvutviklingsmetode jeg vil bruke og jeg har manglet et mål. Jeg har bare hatt hodet nede i anoreksiens mørke. En liten periode tenkte jeg at jeg ville bli yogalærer, men så mistet jeg motivasjonen igjen. Nå som jeg skriver mye her er jeg ikke så misfornøyd. Det viktigste er at jeg gjør noe kreativt og deler noe.