Før skjønte jeg ikke hvorfor så mange understreket viktigheten av å være seg selv. Jeg syntes det var like teit som å si de ikke er
perfekte, fordi alle vet ingen er det, så hvorfor si det? Hvorfor si man skal være seg selv når alle er det, eller i det minste gjør sitt beste med å tørre å være det? Da jeg tenkte dette trodde
jeg at jeg visste hva det innebar å være seg selv, for jeg trodde jeg
var det! Bak anoreksiens skjold så jeg ikke at det var usant. Jeg var
ikke meg når jeg var diktert av Ano! Jeg var en skygge av meg selv. Jeg personifiserte Herr Ano.
Tenk at jeg som ønsket å styre livet mitt etter Guds veiledning heller lot meg veilede av egoet / Satan / Herr Ano!! Jeg var ikke klar over at Herr Ano var den han var. Han utgav seg for å være en som hjalp meg til å bli det jeg ville; tynn, men jeg ble lurt. For det var Herr Ano som hadde gitt meg ideen og ønsket om å ville bli tynn for enhver pris i første omgang! Det var Herr Ano's kritikk av fett, latskap, grådighet, begjær og kropp som fanget meg. Og det var han som gav meg feilaktige speilbilder.
Like før han kom, da jeg var 16 og jeg var kristen, hadde jeg sagt til Gud at jeg ikke ønsket Han i livet mer fordi livet ble bare fælt av det, og så inviterte jeg djevelen inn i stedet fordi jeg gav så faen og var lei av å være redd og oppføre meg så langt penere enn de rundt meg fortjente. Jeg tenkte ikke over at det var han som satte igang anoreksien. Han var en ulv i fåreklær.
Noen få år senere tok jeg bevisst kontakt med underbevisstheten min for å finne noen å hjelpe meg å bli tynn. I mangel på Gudsveiledning tok jeg kontakt med den snilleste djevelen jeg så. Jeg lagde en pakt med han som gikk ut på at han skulle passe på at jeg ble tynn mot at jeg gjorde som han veiledet meg til. At han skulle besette meg håpet jeg naivt ikke kom til å skje, men det var det som skjedde. (Visse andre lager kanskje en pakt som innebærer å gjøre dem rike.)
I hverdagen var ikke denne besettelsen noe jeg tenkte på eller var klar over. Han snek seg inn sakte men sikkert og ble sterkere og tok større del av meg jo mer jeg lyttet til han. Jeg kunne se djevelen inni meg noen ganger under meditasjon, men skjønte ikke hva den innebar. Jeg husker jeg trodde den innebar og representerte mammas kritikk. Det stemte jo ganske godt, men jeg var likevel på viddene som ikke gjenkjente det som Herr Ano som hele tiden pisket meg til tvangshandlingene mine, som jeg kalte vaner.
Hvorfor skjønte jeg ikke at djevelen inni meg var Herr Ano? Fordi jeg trodde jeg selv tenkte tankene jeg fikk fra Herr Ano. Jeg klarte ikke å skille mellom meg og han fordi jeg var ikke meg selv mer. Det friske var fortrengt fordi det truet prosjektet med å bli tynn.
Tilbake til begynnelsen, og det å være seg selv. Jeg trodde jeg var meg selv når jeg var så jævlig som Herr Ano. Ja, jeg trodde jeg var jævlig og bare drømte om å bli god og ekte. Ekte tørte jeg ikke bli, fordi det innebar risikoen for å miste tynnheten. Selv om jeg trodde på Gud ba jeg ikke Gud om å bli fri fra lidelsen fordi jeg var redd jeg da måtte bli normalvektig. Normal ville jeg ikke bli fordi da ble jeg usynlig, redd jeg kom til å drukne i mengden og risikere å bli behandlet som normale, som en dritt; bli mobbet for å være lubben etc. Nei, jeg ville være enestående. Hevet over andre for å unngå å bli kritisert og fornedret. Så slik oppfattet jeg meg selv når jeg ikke følte meg som det motsatte, underlegen og mindreverdig siden jeg ikke jobbet, men "bare" var selvopptatt.
Jeg spurte Gud en gang hva grunnen til at jeg led var, i håp om å kunne gjøre noe med saken. Svaret var selvopptatthet. Ikke noe morsomt å høre siden det er særdeles vanskelig å endre på. Jeg prøvde, men gav opp og ba til Gud om å gjøre det for meg og la meg heller bli en kjærlig person. Så gjorde han det ved å gjøre meg gravid så jeg fikk en kjærlig som jeg elsket ubetinget. Jeg tørte be Gud om å gjøre enkeltedeler av meg frisk, men ikke om å bli helt frisk. En gang ba jeg Gud om å løsrive meg fra matbesettelsen min da jeg hadde en fæl periode med bulimi. Jeg ba på kvelden og dagen etter var jeg løsrevet. Når man er innstilt med hele seg, har samlet sin vilje i e'n, og ber oppriktig skjer det mirakler.
At jeg ble plutselig frisk nå skyldes en strøm av kundalini som feide alle Ano-tankene vekk og ut. Jeg tenkte idet den steg oppover ryggraden: Å nei, den kommer til å ta vekk det som holder meg tynn! Og jeg hadde rett i min forutanelse. Gud bare bestemte meg for å gjøre meg frisk, enten jeg ville eller ikke. Nå som jeg er frisk er jeg glad for det, men da, når jeg var fanget i redsel, var jeg ikke glad for at det var det Gud gjorde med energien. At Gud er sterkere enn djevelen er nesten tåpelig å si, fordi Herr Ano var kun en illusjon som hadde strødd om seg med masse tanker i sinnet mitt. Tankegitter som stengte meg inne. Men jeg tilla han makt. Jeg tilla han kraften min. Fordi han var mitt halmstrå i en verden med farlige mennesker jeg var helt alene blandt og ubeskyttet sammen med.
Og omtrent på samme tid dette skjedde er grunnen til å ha anoreksi borte, så hvorfor da ha den? Frykten for å bli kalt tykk etc. ble borte fordi jeg klarte å skille mellom meg og andre + gi faen i andres meninger etter lang tid med trakkasering fra en fyr som hele tiden kalte meg ting som etter hvert tydelig var definisjoner som passet han bedre enn meg. Og den jeg fryktet aller mest skulle si misbilligende at jeg var tykk var mamma. Mamma som på omtalte tid avkreftet min frykt for at hun kom til å kalle meg tykk om jeg begynte å spise normalt, og som sa hun aldri har ment å like meg best som tynn. At jeg hadde misforstått totalt og at hun faktisk syntes jeg var fin da jeg veide 58 kg. (og jeg syntes jeg var lubben).
Om noen hadde kalt meg tykk nå (om jeg var tykk, lubben eller what ever) hadde jeg bare lurt på om de ikke var riktig kloke. Jeg ville følt meg fri i forhold til det. Hvorfor? Fordi jeg vet dette de ser ikke er meg. Jeg identifiserer meg ikke med kroppen og jeg viser ikke hvem jeg er med den. Jeg bruker ikke kroppen som verktøy i kommunikasjon med andre mer. Nå trenger jeg ikke det fordi jeg tør å si hva jeg vil, og ikke minst så tør jeg drite i hva andre sier og mener. Det er mitt liv og ingen definisjon skal stoppe meg. Den betydning andre tillegger meg er deres eget innhold. Det er ikke mitt. Jeg er fri i forhold til andres definisjoner. Fri til å definere meg selv. Og når jeg definerer meg selv gjør jeg det ikke i forhold til verden, men himmelen jeg tilhører.
Tenk at jeg som ønsket å styre livet mitt etter Guds veiledning heller lot meg veilede av egoet / Satan / Herr Ano!! Jeg var ikke klar over at Herr Ano var den han var. Han utgav seg for å være en som hjalp meg til å bli det jeg ville; tynn, men jeg ble lurt. For det var Herr Ano som hadde gitt meg ideen og ønsket om å ville bli tynn for enhver pris i første omgang! Det var Herr Ano's kritikk av fett, latskap, grådighet, begjær og kropp som fanget meg. Og det var han som gav meg feilaktige speilbilder.
Like før han kom, da jeg var 16 og jeg var kristen, hadde jeg sagt til Gud at jeg ikke ønsket Han i livet mer fordi livet ble bare fælt av det, og så inviterte jeg djevelen inn i stedet fordi jeg gav så faen og var lei av å være redd og oppføre meg så langt penere enn de rundt meg fortjente. Jeg tenkte ikke over at det var han som satte igang anoreksien. Han var en ulv i fåreklær.
Noen få år senere tok jeg bevisst kontakt med underbevisstheten min for å finne noen å hjelpe meg å bli tynn. I mangel på Gudsveiledning tok jeg kontakt med den snilleste djevelen jeg så. Jeg lagde en pakt med han som gikk ut på at han skulle passe på at jeg ble tynn mot at jeg gjorde som han veiledet meg til. At han skulle besette meg håpet jeg naivt ikke kom til å skje, men det var det som skjedde. (Visse andre lager kanskje en pakt som innebærer å gjøre dem rike.)
I hverdagen var ikke denne besettelsen noe jeg tenkte på eller var klar over. Han snek seg inn sakte men sikkert og ble sterkere og tok større del av meg jo mer jeg lyttet til han. Jeg kunne se djevelen inni meg noen ganger under meditasjon, men skjønte ikke hva den innebar. Jeg husker jeg trodde den innebar og representerte mammas kritikk. Det stemte jo ganske godt, men jeg var likevel på viddene som ikke gjenkjente det som Herr Ano som hele tiden pisket meg til tvangshandlingene mine, som jeg kalte vaner.
Hvorfor skjønte jeg ikke at djevelen inni meg var Herr Ano? Fordi jeg trodde jeg selv tenkte tankene jeg fikk fra Herr Ano. Jeg klarte ikke å skille mellom meg og han fordi jeg var ikke meg selv mer. Det friske var fortrengt fordi det truet prosjektet med å bli tynn.
Tilbake til begynnelsen, og det å være seg selv. Jeg trodde jeg var meg selv når jeg var så jævlig som Herr Ano. Ja, jeg trodde jeg var jævlig og bare drømte om å bli god og ekte. Ekte tørte jeg ikke bli, fordi det innebar risikoen for å miste tynnheten. Selv om jeg trodde på Gud ba jeg ikke Gud om å bli fri fra lidelsen fordi jeg var redd jeg da måtte bli normalvektig. Normal ville jeg ikke bli fordi da ble jeg usynlig, redd jeg kom til å drukne i mengden og risikere å bli behandlet som normale, som en dritt; bli mobbet for å være lubben etc. Nei, jeg ville være enestående. Hevet over andre for å unngå å bli kritisert og fornedret. Så slik oppfattet jeg meg selv når jeg ikke følte meg som det motsatte, underlegen og mindreverdig siden jeg ikke jobbet, men "bare" var selvopptatt.
Jeg spurte Gud en gang hva grunnen til at jeg led var, i håp om å kunne gjøre noe med saken. Svaret var selvopptatthet. Ikke noe morsomt å høre siden det er særdeles vanskelig å endre på. Jeg prøvde, men gav opp og ba til Gud om å gjøre det for meg og la meg heller bli en kjærlig person. Så gjorde han det ved å gjøre meg gravid så jeg fikk en kjærlig som jeg elsket ubetinget. Jeg tørte be Gud om å gjøre enkeltedeler av meg frisk, men ikke om å bli helt frisk. En gang ba jeg Gud om å løsrive meg fra matbesettelsen min da jeg hadde en fæl periode med bulimi. Jeg ba på kvelden og dagen etter var jeg løsrevet. Når man er innstilt med hele seg, har samlet sin vilje i e'n, og ber oppriktig skjer det mirakler.
At jeg ble plutselig frisk nå skyldes en strøm av kundalini som feide alle Ano-tankene vekk og ut. Jeg tenkte idet den steg oppover ryggraden: Å nei, den kommer til å ta vekk det som holder meg tynn! Og jeg hadde rett i min forutanelse. Gud bare bestemte meg for å gjøre meg frisk, enten jeg ville eller ikke. Nå som jeg er frisk er jeg glad for det, men da, når jeg var fanget i redsel, var jeg ikke glad for at det var det Gud gjorde med energien. At Gud er sterkere enn djevelen er nesten tåpelig å si, fordi Herr Ano var kun en illusjon som hadde strødd om seg med masse tanker i sinnet mitt. Tankegitter som stengte meg inne. Men jeg tilla han makt. Jeg tilla han kraften min. Fordi han var mitt halmstrå i en verden med farlige mennesker jeg var helt alene blandt og ubeskyttet sammen med.
Og omtrent på samme tid dette skjedde er grunnen til å ha anoreksi borte, så hvorfor da ha den? Frykten for å bli kalt tykk etc. ble borte fordi jeg klarte å skille mellom meg og andre + gi faen i andres meninger etter lang tid med trakkasering fra en fyr som hele tiden kalte meg ting som etter hvert tydelig var definisjoner som passet han bedre enn meg. Og den jeg fryktet aller mest skulle si misbilligende at jeg var tykk var mamma. Mamma som på omtalte tid avkreftet min frykt for at hun kom til å kalle meg tykk om jeg begynte å spise normalt, og som sa hun aldri har ment å like meg best som tynn. At jeg hadde misforstått totalt og at hun faktisk syntes jeg var fin da jeg veide 58 kg. (og jeg syntes jeg var lubben).
Om noen hadde kalt meg tykk nå (om jeg var tykk, lubben eller what ever) hadde jeg bare lurt på om de ikke var riktig kloke. Jeg ville følt meg fri i forhold til det. Hvorfor? Fordi jeg vet dette de ser ikke er meg. Jeg identifiserer meg ikke med kroppen og jeg viser ikke hvem jeg er med den. Jeg bruker ikke kroppen som verktøy i kommunikasjon med andre mer. Nå trenger jeg ikke det fordi jeg tør å si hva jeg vil, og ikke minst så tør jeg drite i hva andre sier og mener. Det er mitt liv og ingen definisjon skal stoppe meg. Den betydning andre tillegger meg er deres eget innhold. Det er ikke mitt. Jeg er fri i forhold til andres definisjoner. Fri til å definere meg selv. Og når jeg definerer meg selv gjør jeg det ikke i forhold til verden, men himmelen jeg tilhører.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar