Det er flaut å tenke på at jeg som mange andre av Herr Ano's disipler tenkte at å bli skikkelig tynn var en prestasjon vi kunne være stolt av. Om vi ikke klarte å gjøre karriere klarte vi i det minste å overkomme sult og ha kontroll over kroppen og bli umenneskelig tynne. Det var da noe! Jeg husker jeg tenkte: jeg har liksom anoreksi og gjør ikke en skikkelig jobb engang (og blir ekstremt tynn)! Så dårlig! Ingen prestasjon å vise til! Jeg er bare verdiløs!
Å ha det å bli supertynn som viktigste jobb i hverdagen er bare trist, og flaut å tenke på nå som jeg har ristet av meg hysteriet, blitt frisk etter å ha blitt bitt av skjønnhetshysteribasillen og forført av markedsføringstriks.
På den annen side lå det en benekting av behov for hjelp bak sammenligningen av det å bli tynn med en yrkeskarriere fordi de to kan ikke sammelignes. Det å bli tynn er en destruktiv oppførsel på linje med narkomani, som går i en nedadgående spiral rett i døden, ikke en oppadgående, som en yrkeskarriere gjør, opp i lyset der man kan sole seg i glansen.
Da tynnhet var prioritet nr 1 gikk det utover andre prioriteringer og det føltes helt jævlig stort sett hele tiden. Å vite at man prioriterer tynnhet før sin egen sønn som man elsker er ikke noe det er mulig å respektere seg selv for. Det var flaut og bedrøvelig å tenke på. På den annen side kan jeg dempe dramatiseringen og si at jeg hadde flere prioriteringer, men at det å være tynn tok for mye energi så de andre ikke fikk nok.
Nå sitter jeg her og skriver om dette uten en yrkeskarriere. Men jeg skriver i det minste, og jeg tror ikke jeg er mindre verdt uten en yrkeskarriere. Jeg tror ikke vi lever for å prestere eller har godt av å være stolte. Selvrespekt er noe annet og noe man får av å leve ærlig. Og det gjør jeg nå. Jeg vil skrive og jeg vil ha overskudd til sønnen min når han slutter på skolen klokka 14:00. Jeg vil også bli fri fra egoet. Det er mine topp 3 prioriteringer i livet utenom det å ville være sunn og ærlig.
Å ha det å bli supertynn som viktigste jobb i hverdagen er bare trist, og flaut å tenke på nå som jeg har ristet av meg hysteriet, blitt frisk etter å ha blitt bitt av skjønnhetshysteribasillen og forført av markedsføringstriks.
På den annen side lå det en benekting av behov for hjelp bak sammenligningen av det å bli tynn med en yrkeskarriere fordi de to kan ikke sammelignes. Det å bli tynn er en destruktiv oppførsel på linje med narkomani, som går i en nedadgående spiral rett i døden, ikke en oppadgående, som en yrkeskarriere gjør, opp i lyset der man kan sole seg i glansen.
Da tynnhet var prioritet nr 1 gikk det utover andre prioriteringer og det føltes helt jævlig stort sett hele tiden. Å vite at man prioriterer tynnhet før sin egen sønn som man elsker er ikke noe det er mulig å respektere seg selv for. Det var flaut og bedrøvelig å tenke på. På den annen side kan jeg dempe dramatiseringen og si at jeg hadde flere prioriteringer, men at det å være tynn tok for mye energi så de andre ikke fikk nok.
Nå sitter jeg her og skriver om dette uten en yrkeskarriere. Men jeg skriver i det minste, og jeg tror ikke jeg er mindre verdt uten en yrkeskarriere. Jeg tror ikke vi lever for å prestere eller har godt av å være stolte. Selvrespekt er noe annet og noe man får av å leve ærlig. Og det gjør jeg nå. Jeg vil skrive og jeg vil ha overskudd til sønnen min når han slutter på skolen klokka 14:00. Jeg vil også bli fri fra egoet. Det er mine topp 3 prioriteringer i livet utenom det å ville være sunn og ærlig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar