Jeg er ikke en person som gjør ting jeg er redd for fordi jeg vil overkomme frykten. Jeg er typen som unngår det jeg frykter. Det gjelder dog kun i den ytre verden, ikke den indre. I den indre er jeg like modig som jeg er reddhare i den ytre. Nå er jeg ganske gira hele dagen og natta lang siden jeg er i ferd med å stå ansikt til ansikt med en av mine største redsler hver dag, som dere vet er å legge på meg. Min frykt relatert til det er offentlig ydmykelse; som nedsettende kommentarer på utseende f.eks. Jeg er redd denne kommentaren kommer. "men var det nødvendig å gå opp så mye i vekt da?". Jeg forbereder meg på alt, så jeg vil si: "ja". Og så står vedkommende der og lurer, og det kan hun/han gjøre også, uten min hjelp. Jeg har ikke noe å skamme meg over, fordi jeg spiser perfekt. jeg spiser nøyaktig det kroppen har behov for, hverken mer eller mindre, og spiser sunt som bare det. Ingen vil kunne ta meg på noe annet enn at jeg ikke ser like tynn ut som en modell lenger. men hvem kritiserer en 41 år gammel person for ikke å være modelltynn? Det er jeg som har vært rar som har sammenlignet meg med de tynneste modellene (og dermed rasjonalisert bort det uvanlige med min egen vekt).
Før tenkte jeg med forundring og "sjokk": hvorfor lar venninnene mine kroppen sin se slik (lubben) ut? Hvordan tør de, og hvorfor vil de? At noen ville ta vare på kroppen sin, spise naturlig etc. kom ikke som svar inn i sinnet mitt engang! Jeg trodde bare de valgte å unne seg godsaker og være lubne i stedet for å være strengt sunne og tynne. Antakeligvis er det lite tanker bak i det hele tatt. Ihvertfall i forhold til bak min oppførsel. Og nå er det beroligende å se at noen er så avslappet på eget utseende at de er lubne. Jeg kommer jo etter. Jeg kommer etter som en 8-åring som må innrømme at hun er voksen hun også, og joine riktig aldersgruppe. Jeg føler ikke at jeg passer inn det minste. Kanskje det vil endre seg med tiden?
Utenom en kirurgisk kniv i min hud er min største frykt å se stor ut og bli sett ned på offentlig. Det har ihvertfall vært det til nå. Ydmykelse er jeg faktisk mindre redd for. Det har skjedd så mye i det siste at jeg skjønner at det handler om den som spytter det ut, mye mer enn det handler om meg. Om noen på min alder skulle finne på å si jeg har stor rompe eller noe sånn så er vedkommende urealistisk barnslig. Det jeg frykter ligger i fortiden som jeg allerede har opplevd, ikke i fremtiden. Når jeg ikke er redusert pga forkjølelse eller noe så er jeg ganske sterk psykisk og gir ganske stor faen i hva andre mener om meg. Jeg er mer kresen og som avviser mer enn de fleste.
Om jeg skulle ydmykes offentlig har jeg ikke så mye stolthet at jeg ikke kan innrømme at jeg gjorde feil om jeg gjorde feil. Og når jeg gjør det er ydmykelsen over. Ydmykelse er egentlig greit så lenge den er fortjent og ikke skyldes mobbing. Jeg blir irettesatt innimellom og det tar jeg på strak arm fordi jeg kan romme begge syn og fokusere på saken, ikke meg selv. Og skulle jeg oppleve mobbing er det jo ikke noe å ta personlig det heller (da det handler om mobberen, ikke meg).
Før tenkte jeg med forundring og "sjokk": hvorfor lar venninnene mine kroppen sin se slik (lubben) ut? Hvordan tør de, og hvorfor vil de? At noen ville ta vare på kroppen sin, spise naturlig etc. kom ikke som svar inn i sinnet mitt engang! Jeg trodde bare de valgte å unne seg godsaker og være lubne i stedet for å være strengt sunne og tynne. Antakeligvis er det lite tanker bak i det hele tatt. Ihvertfall i forhold til bak min oppførsel. Og nå er det beroligende å se at noen er så avslappet på eget utseende at de er lubne. Jeg kommer jo etter. Jeg kommer etter som en 8-åring som må innrømme at hun er voksen hun også, og joine riktig aldersgruppe. Jeg føler ikke at jeg passer inn det minste. Kanskje det vil endre seg med tiden?
Utenom en kirurgisk kniv i min hud er min største frykt å se stor ut og bli sett ned på offentlig. Det har ihvertfall vært det til nå. Ydmykelse er jeg faktisk mindre redd for. Det har skjedd så mye i det siste at jeg skjønner at det handler om den som spytter det ut, mye mer enn det handler om meg. Om noen på min alder skulle finne på å si jeg har stor rompe eller noe sånn så er vedkommende urealistisk barnslig. Det jeg frykter ligger i fortiden som jeg allerede har opplevd, ikke i fremtiden. Når jeg ikke er redusert pga forkjølelse eller noe så er jeg ganske sterk psykisk og gir ganske stor faen i hva andre mener om meg. Jeg er mer kresen og som avviser mer enn de fleste.
Om jeg skulle ydmykes offentlig har jeg ikke så mye stolthet at jeg ikke kan innrømme at jeg gjorde feil om jeg gjorde feil. Og når jeg gjør det er ydmykelsen over. Ydmykelse er egentlig greit så lenge den er fortjent og ikke skyldes mobbing. Jeg blir irettesatt innimellom og det tar jeg på strak arm fordi jeg kan romme begge syn og fokusere på saken, ikke meg selv. Og skulle jeg oppleve mobbing er det jo ikke noe å ta personlig det heller (da det handler om mobberen, ikke meg).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar