Our society believes that dieting is benign and is merely about trimming
down ‘excess’ fat on our frames. The reality is that fat is not a
storage compartment, but a critical hormone producing organ and the body
also does not discriminate when it comes to trying to make up the
energy deficits either.http://www.youreatopia.com/blog/2013/2/26/insidious-activity.html
Jeg har spurt på youreatopia og under denne artikkelen:http://www.psychologytoday.com/blog/hunger-artist/201110/the-physical-effects-weight-gain-after-starvation om det er slik at kroppen prioriterer de vitale organer eller ikke når reperasjonsarbeidet kan begynne takket være den ekstra maten den får. Hvis det stemmer at denne prioriteringen ikke forekommer ved vekttap (sånn at de vitale organer må bukke under til sist, når muskelmasse i lemmene og fettmasse under huden er spist opp) er det logisk at de vitale organer ikke blir prioritert ved et omvendt tilfelle heller.
Egentlig spiller det ingen rolle for en som vil bli helt frisk, spise seg til set-point hvor kroppen selv regulerer vekten istedet for en selv og kroppen kan bruke energi til å ha overskudd til aktiviteter, fordi kroppen selv får det den skal ha.
De første dagene jeg begynte å fore meg opp spøkte jeg med at jeg kommer til å bli feit, og lo. Men nå kryper angsten innpå fordi det er alvor og ikke morsomt i det hele tatt. Jeg vet jeg er dum som identifiserer meg med kroppsbilde, slik at selvilde=kroppsbilde, og bør være i trygge omgivelser (og da først og fremst i egen trygghet)så jeg kan glemme utseendet. Jeg lurer på om jeg noen gang kan klare å akseptere en lubben kropp. Jeg kommer til å gå rundt og gjemme meg. Det kommer til å bli så trist. Eller kanskje jeg skulle skifte fokus og blikk fra imperfeksjon og kritisk blikk til å føle omsorg og kjærlighet for kroppen og tenke på å ta vare på den best mulig, og oppleve den som levende og søt på et vis i all sin frodighet? Det siste må være redning for å ikke bli deprimert og så bryte ut av depresjonen og gjøre meg lykkelig igjen ved å sulte meg tynn.
Jeg har spurt på youreatopia og under denne artikkelen:http://www.psychologytoday.com/blog/hunger-artist/201110/the-physical-effects-weight-gain-after-starvation om det er slik at kroppen prioriterer de vitale organer eller ikke når reperasjonsarbeidet kan begynne takket være den ekstra maten den får. Hvis det stemmer at denne prioriteringen ikke forekommer ved vekttap (sånn at de vitale organer må bukke under til sist, når muskelmasse i lemmene og fettmasse under huden er spist opp) er det logisk at de vitale organer ikke blir prioritert ved et omvendt tilfelle heller.
Egentlig spiller det ingen rolle for en som vil bli helt frisk, spise seg til set-point hvor kroppen selv regulerer vekten istedet for en selv og kroppen kan bruke energi til å ha overskudd til aktiviteter, fordi kroppen selv får det den skal ha.
De første dagene jeg begynte å fore meg opp spøkte jeg med at jeg kommer til å bli feit, og lo. Men nå kryper angsten innpå fordi det er alvor og ikke morsomt i det hele tatt. Jeg vet jeg er dum som identifiserer meg med kroppsbilde, slik at selvilde=kroppsbilde, og bør være i trygge omgivelser (og da først og fremst i egen trygghet)så jeg kan glemme utseendet. Jeg lurer på om jeg noen gang kan klare å akseptere en lubben kropp. Jeg kommer til å gå rundt og gjemme meg. Det kommer til å bli så trist. Eller kanskje jeg skulle skifte fokus og blikk fra imperfeksjon og kritisk blikk til å føle omsorg og kjærlighet for kroppen og tenke på å ta vare på den best mulig, og oppleve den som levende og søt på et vis i all sin frodighet? Det siste må være redning for å ikke bli deprimert og så bryte ut av depresjonen og gjøre meg lykkelig igjen ved å sulte meg tynn.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar