Angst på begge sider.

Enten jeg har en skremmende (for meg) lav vekt eller skremmende ( for meg) høy vekt (som nå som jeg veier 49 kg) har jeg en god del angst. Det er lenge siden jeg følte angst ved å være "stor" (mer normal). Usikkerheten har gitt utslag i aggressive utbrudd, fordi angsten distraherer. Den evige usikkerheten ved spørsmålet om det er greit at jeg er så stor, skaper angst.

Jeg fant stor glede i å bytte fra små barneklær til for store gutteklær. Å gjemme seg i hettegensere i str medium for menn, med hetta på hodet og solbriller på, var en fryd. Jeg var usynlig for menn! For en vanvittig lettelse! Å gå med digre gutteklær er tingen for meg nå!! Når jeg er lei av dem, kan sønnen min overta bruken av dem.

Det ser ut som om vekta har stabilisert seg på 49 kg når jeg inntar 1750 kcal og ikke spaserer mer enn 60 minutter daglig, og holder meg til lavkarbo. Egentlig føles det ok slik, av 4 grunner: Jeg sover på dagen, noe jeg elsker, det er deilig fysisk å slippe å tvinge seg til å gå mer, det er deilig psykisk å ikke ha det hengende over seg at jeg må spaserer 80 minutter i løpet av dagen, og jeg føler ikke lenger sult ved dette inntaket. 60 minutter spaserer jeg uten å tenke over det ved henting og bringing av sønnen min. Og akkurat det å kunne slippe å tenke på gåingen er deilig. At det skjer naturlig og ikke tvunget med tanke på forbrenning. Jeg skal innrømme at jeg noen dager hadde et håp om å lande på et litt lavere vekt-tall, men jeg vil ikke tvangs-spasere for å skape en endring. Og det er vel et tilfriskningstegn, vel? Bakdelen er at jeg har angst for å være så stor. Men den er ikke verre å ha i hverdagen enn frykten for vektøkning ( frykten for å ikke kunne spasere 80 min dgl). Du tenker kanskje at det er underlig at jeg fryktet at jeg ikke skulle kunne gjennomføre 80 minutters gange siden 80 minutter er ganske lite, men det var vissheten om den ekstreme psykiske (og dermed også fysiske) uroen som ble konsekvensen av å bli forhindret fra det, jeg ikke kunne glemme. Ingenting kunne stoppe meg. Og akkurat det kunne gi uheldige konsekvenser. Jeg har ofte vært redd for å ben- eller hofteskader og ekstrem feber. Nå har dette roet seg flere hakk. Jeg har ikke like enorm frykt for vektøkning. Jeg klyper meg i hofte-og mageflesk mange ganger daglig som vanlig, men nå liker jeg at det er noe å ta i. Samtidig som jeg er glad det er lite i forhold til tallet på vekta.

Nå er jeg trøtt og skal ta meg en dupp.

Hun begrenser livet og midjen.
Hun begrenser utrykkene og utfoldelsen.
Hun begrenser inntrykkene og matinntaket.
Hun begrenser antallet venner og vennligheten mot seg selv.
Hun begrenser nettverket når hun strammer nettet rundt seg selv.

Hun vil ikke leve på andres betingelser, som en fange.
Hun vil ikke leve om hun må miste seg selv i livet.
Hun vil ikke leve om andre ikke unner henne det.
Hun vil ikke leve om hun kritiseres for det.
Hun vil ikke leve om hun må dø i det.

---

De fanget henne inn i kroppen.
Trodde hun kun var den.
Hun visste bedre og ville vise dem.

Hun tok full kontroll over den
de trodde var henne.
og forandret den til det ugjenkjennelige.

Ikke manglende selvtillit.

Jeg leser ofte at de med spiseforstyrrelse har dårlig selvtillit. Jeg mener det ikke stemmer. De er ofte perfeksjonister som gjør det uvanlig bra på mange områder i livet, så de har ingen grunn til det. Det de derimot har grunn til er å mangle tillit til andres overbærenhet / vennlighet. Om de kunne stole på at andre kunne godta det å feile ville de ikke være så redd for at alt ikke ble perfekt og heller ikke manglet tillit til andre. De kan være vant til forventning om perfekte resultater og kritikk ved ethvert fremstøt som ikke falt i smak. En motstand mot å prøve noe nytt skyldes ikke dårlig selvtillit, men redselen for å ikke klare det perfekt ved første forsøk, og dermed risikere kritikk og følelsen av avvisning når andre blir skuffet over at det ikke ble perfekt. En slik kritisk holdning hos foreldrene internaliseres og blir deres egen. De blir flasket opp med sinne i form av kritikk. Et sinne de ødelegger kroppen sin med.

Det nevnes også manglende / dårlig selvfølelse. Det er mer alvorlig; at de mister seg selv i redsel, føler seg utenfor og er oppslukt av andres følelser, tanker, vilje, blikk og holdning.

Et sulten villdyr.

Når en mann hilser så hilser ikke jeg,
fordi jeg er bare et sulten villdyr.

Jeg er så sulten for tida, det er skremmende og plagsomt.
Det kjennes som om hver kropps-celle er tom
og at de sammen formes til et villdyr på jakt etter føde.
Men så er det bare en øde slette. Ingen dyr eller plante i sikte.
Sulten er så plagsom at jeg leker med tanken om å gi etter og bli frisk.
Men konsekvensene skremmer meg fra det.

I stedet fantaserer jeg om å bli matet av verdens herligste mann,
som sier han elsker meg høyt uansett hvor stor jeg er, 
tygge over hushjørner når jeg er ute og går blandt store villaer,
begynne og røyke, spise sjokolade...

I morges var jeg litt fornøyd, Jeg veide 48,6 kg.
Jeg har virkelig klart å snu.

Ikke særlig inspirerende for en anorektiker som vil bli frisk å lese.
Jeg leste forresten at anorektikere over 50 har enda vanskeligere for å
tilfriskne enn de yngre, fordi de husker ikke hvordan de tenkte og levde
før de ble syke. De vet ikke hvordan de kan være friske.

Jeg hadde trodd at det var lettere å bli frisk når man var eldre,
fordi da var det lettere å gi faen. Man var jo ikke ung og vakker lenger,
uansett vekt, og ingen forventer at ei på 50 skal være modellslank. Ingen kan leve av modelljobber
i femtiårene!
Jeg husker dog hvordan det var rett før jeg ble syk, men jeg vil ikke bli den jeg da var.
Da var jeg en helt annen enn jeg hadde vært fire år tidligere, og jeg likte ikke den nye meg.
Jeg hadde gått fra å være hva ei jente med forakt kalte perfekt: skoleflink, nesten mager, en som danset til klassisk musikk, som bare spiste godteri på lørdag, som hadde selvkontroll, ikke trengte gutters oppmerksomhet, var glad, aktiv og det var ikke noe jeg ikke kunne klare til å være smålubben, ukontrollert på den måten at jeg sa hva jeg følte for, spiste hva jeg hadde lyst på, hadde behov for gutters oppmerksomhet, som hadde droppet ut av skolen, som ikke trente opp kroppens styrke eller utholdenhet, som røyka og drakk og hørte på AC/ DC. Jeg identifiserer meg ikke det minste med denne 16-åringen. Jeg identifiserer meg med 12-åringen.

Og jeg er redd for å bli voksen fordi jeg er så lite tilpasningsdyktig at jeg veldig raskt får sparken om jeg skulle ta vare på meg selv ved å jobbe. Seriøst. Det har skjedd mange, mange ganger at jeg enten får spraken eller at jeg slutter frivillig.

Jeg kjeder meg. Det er påskeferie, sønnen min er hos faren og jeg har ingenting å gjøre, annet enn å kjenne på denne enorme sulten. Før var jeg redd for å spise for lite eller gå lenge uten mat fordi jeg trodde konsekvensen var en enorm hunger, men det motsatte er tilfellet. Jeg skulle aldri ha latt kroppen smake 1220 kalorier dgl. Den har ikke glemt hvor deilig det var, men jeg håper den gjør det snart, fordi dette er en prøvelse. Hvis ikke den glemmer, så må den ihvertfall skjønne at det får den ikke igjen! Jeg følte ikke slik hunger da jeg gav den 250 mindre enn jeg gir den nå. Jeg må "piske" kroppen til å slutte å mase.

Au, det svir!

Jeg har bare så' vondt i magen. Jeg var våknet i natt og hadde kjempevondt, tok to paracet i håp om å bli smertefri om morgenen. Noe jeg ikke ble. Det svei. Jeg tipper det skyldes at det er den første mensen på alle disse årene og at det "knirker litt før det kjører glatt". Det kommer ikke like mye som normalt, og fargen og konsistensen varierer, men det er såpass mye at jeg vil kalle det en mens.

I går klarte jeg som planlagt å holde meg til 1750 kcal. Jeg fikk til og med lyst til å gjøre litt yoga. Etter soløvelsen ble jeg sliten. Da jeg likevel fortsatte begynte jeg å gråte, så da la jeg meg for å grine og sove istedet for å presse meg videre som jeg ville gjort tidligere.

Jeg har begynt å lure på om jeg egentlig er så hypp på å trene styrke likevel. Jeg føler meg nemlig ikke svak lengre. Kanskje ikke så rart når jeg har gått opp 5 kg og spiser mer hver dag? (Jeg har underlig nok veid presis 49,1 kg tre dager på rad nå). Å trene styrke et par måneder kan jeg uansett gjøre, men jeg synes ikke muskuløse damer er noe pent. Om jeg skulle hatt en jentekjæreste, så ville jeg likt at hun var det, men jeg liker det ikke på meg.

Blod og luft.

Den som ikke orker "organisk tale" trenger ikke å lese dette innlegget.

I dag ble jeg positivt overrasket. Jeg fant bittelitt blødning i trusa. Det var overraskende fordi jeg mista mensen da jeg veide 53! Årsaken er trolig den at jeg da spiste mindre og gikk ned i vekt og jeg nå spiser mer og har gått opp. Jeg ble glad fordi det betyr at kroppen ikke føler seg utsultet. Og jeg vil jo gjerne ha i pose og sekk; både være tynn og ikke være destruktiv. Jeg tror ikke dette er en skikkelig mens, men det er i orden. Det er i det minste et godt tegn.

Jeg er ikke helt sikker på om grunnen til at jeg føler meg oppblåst i dag skyldes hormoner ("mensen") eller om det er proteinpulveret jeg reagerer på. Jeg tror det er pulveret uansett og skal holde meg unna det framover. Jeg kommer ikke til å lage noen yoghurt-is i nærmeste fremtid, fordi jeg fikk nok av det for et halvt år framover, tror jeg. (Man kan lage det av kun yoghurt også). Å spise halvfrosne bær er best! Kroppen trives tydeligvis best med ren mat. Og om den har det bra har jeg det bra også. Å være oppblåst og for mett er det verste jeg vet. Jeg blir redd av det. Redd jeg bare skal ese og ese uten stopp og sprekke til slutt. Det skal ikke så mye luft til for at jeg skal føle ubehag ved det. Jeg unngår derfor nå alle "sukkerfrie" sjokoladebarer, pastiller etc som er søtet med fiber og søtningsmidler. Sukker har jeg ikke rørt på ti-år. Det blir jeg hekta av. I skapet har jeg faktisk en pose rå kakaobønner jeg kjøpte på ebay. De er gode å knaske på.

Det har vært dager jeg har angret på at jeg gikk opp i vekt så fort (så mye). At jeg spiste så mye som 2200 kcal en liten periode, men det som er bra med det da ble lett å bli kvitt min tyggis-avhengighet. Når jeg får nok mat er jeg ikke sugen på sigaretter eller tyggis. Det blir mye te-drikking i stedet nå. Svart te med soyamelk. For kroppen var det nok bare flott at jeg spiste så mye. Den ønsket jo det. Egentlig er det greit at jeg gjorde som jeg gjorde fordi nå er jeg der jeg vil være og har klart å stoppe vektoppgangen og føler at jeg har kroppen under kontroll. 

Jeg har inntatt hele 1838 kcal i dag, men det er greit, fordi jeg har vært mer aktiv enn minimum i dag. Håper å få til 1750 imorgen. Det tror jeg går bra fordi jeg skal ikke lage noe tull. Apropos lage noe tull. I stad lagde jeg "sjokolade", ha-ha. Tragisk resultat. Jeg tok mandelsmør + kakao + stevia med sjokoladesmak. Gud, det ble så sterk smak, så jeg bare fryste det ned og håper mamma vil ha det. Å tilsette smør er sikkert en god ide', men jeg fikk avsmak for det etter at jeg smakte på det. Hun liker ikke å kaste ting, så alt jeg ikke er fornøyd med gir jeg til henne. Det blir ganske mye:) Jeg er kresen.

Ha en fin natt og sov godt.

Enda godere yoghurt-is.

Å Gud, jeg spiste masse yoghurt-is i dag. Ikke lett å stoppe når hele 500 ml-begeret var oppi e'n boks. Jeg er mett! Dette er dagens oppskrift:

1 beger (500 ml) Alpro soya-yoghurt (lite fett og karbo).
45 g proteinpulver med nøytral- eller vaniljesmak.
1 ts ekte vaniljepulver.
30-40 dråper sukralose liquid max konsentrert (dvs hjemmelaget) eller tilsvarende.

Mixes med mixmaster og settes i fryseren. Jeg har ikke giddet å røre om ved innfrysing, men det kan hende det er lurt for å unngå iskrystaller. Jeg tok den frem før den var helt ferdig fryst, jeg.

Neste gang skal jeg benytte samme yoghurt og tilsette kakao. Aner ikke om det blir godt når yoghurten er så mager som den er, men jeg vil prøve. Jeg skal da fordele det i flere bokser.