"Et bevisst valg" , "Anoreksi, noe positivt" og "hvordan det startet"

 "Man velger ikke en spiseforstyrrelse" sier mange som har hatt det, har det eller behandler det. Det en myte for meg fordi det stemmer ikke i mitt tilfelle. Jeg husker hvordan det hele begynte. Jeg husker jeg tok et bevisst skritt inn i det, som inn i en ny verden.

Å bli anorektiker for meg var å tre inn i min indre verden. Det var å isolere meg fra den ytre der jeg opplevde et krav jeg ikke kunne oppfylle. Nemlig det at mennesker forventet at det jeg følte måtte være knyttet opp mot en opplevelse av noe i den ytre verden. At følelser bestandig var utløst av en ytre årsak, noe jeg følte ikke stemte for meg. Jeg kunne være glad i kun mitt eget selskap og behøvde ikke å gjøre noe spesielt for å føle glede. Jeg kunne ha det fint fordi jeg tok vare på meg selv enkelt og greit.

Da en fyr jeg hadde hengt en del sammen med traff meg alene på gata og lurte på hva jeg var glad for (han spurte ikke det direkte, men det var slik jeg tolket det) og jeg ikke kunne forklare det med en spesiell hendelse, følte jeg meg dum og utafor fordi jeg ikke hadde en forklaring vedrørende et ytre fenomen.

Akkurat da var jeg få meter fra et bibliotek. Der inne fant jeg da en bok om ei jente med anoreksi. Jeg tror det var "Evelyn spøkelse". Jeg hadde aldri lest om lignende tidligere, men boka fasinerte meg der den beskrev hennes opplevelser av å være alene og ett med (den stille) naturen (fordi hun tydeligvis hadde et indre liv, en indre følelse, og frihet i forhold til den ytre verden). Det var akkurat hva jeg søkte og var klar for å velge som en slags livsvei. Da var jeg omkring 17 år, tror jeg.

Jeg la også merke til hvor fanget jeg følte meg når andre, og spesielt mamma, trodde jeg reagerte på det jeg hadde blikket vendt mot når jeg plutselig fikk et følelsesuttrykk. Det var så slitsomt å måtte forsvare følelsene mine bestandig og bli oppfattet som underlig bare fordi jeg reagerte på tankene mine. Nå er det ikke noe problem å forklare hvilke tanker jeg reagerer på, men den gangen var det å gi uttrykk for følelser ikke noe jeg gjorde med letthet. Jeg hadde dessuten ikke erfart å høre andre (les : foreldrene mine) gjøre det. Jeg hadde ikke opparbeidet nok distanse og frihet i forhold til tanker og følelser ennå.

Refleksjonsevnen ble trådt i kraft i trinn 1 inn i min indre verden, men jeg var ikke trygg nok til å ta den i bruk sammen med andre, fordi jeg var flasket opp med kritikk og negativitet, og hvis jeg gav uttrykk for meninene mine ble de enten ikke hørt (av pappa) eller såvidt oppfattet og avfeid (av mamma). Så jeg ble istedet bare dratt ut av mitt indre fordi det irriterte meg at andre ikke skjønte at det var bare noe i mitt indre jeg reagerte på.
Jeg husker at ei lo fordi hun trodde jeg reagerte på noe i det ytre som hun mente ikke var verdt å reagere på, bare fordi jeg hadde blikket i retning av denne tingen da jeg hadde en følelse pga tanke.

Jeg følte meg fanget av mennesker som forventet at jeg alltid skulle forsvare/forklare hva jeg følte. Jeg hatet å ikke føle meg fri til å ha et indre liv. Jeg mislikte at folk måtte snakke og kreve min oppmerksomhet uten stans så jeg ikke fikk lytte til egne tanker også. At de krevde hele meg. Og at mange bråkte med bilene sine så jeg ikke klarte å høre tankene mine når jeg var på utsiden av de, og at de hadde på radioen så jeg ikke hørte de når jeg var på innsiden av de.

Og mennesker stirret som om jeg befant meg på overflaten! Jeg var svak for å oppfylle andres forventninger og opplevde det som en interessekonflikt. Skal jeg vende meg ut og være imøtekommende eller skal jeg gjøre som jeg vil?

Derfor isolerte jeg meg. Jeg ville være i fred til å føle og tenke og slippe å forsvare meg hele tiden. Derfor begynte livsprosjektet anoreksi. Det ytre var mindre viktig fordi jeg var ikke kroppen min slik jeg oppfattet at andre trodde jeg var. Jeg tok en bevisst avstand til troen på at jeg var kroppen min. (Jeg hadde tidligere mange opplevelser av menn som betraktet meg som et hult sexobjekt. T.o.m. pappa tok avstand til meg da han plutselig så jeg hadde fått former på kroppen som 16-åring. Han ble målløs. Han ville ikke nærme seg, selv etter å ha vært borte i årevis. Han sa bare at jeg hadde fått former og stirret på de fra den andre siden av rommet. Jeg følte meg som en dust. Jeg gikk ut av kroppen min, husker jeg. Mistet kontakten med nettop de følelser han glemte jeg hadde.)

Nettop fordi jeg knytter anoreksi sammen med en tilflukt og dragning til den indre verden har jeg vært fasinert av de såkalt hellige anorektikerne. Fortidens anorektikere. De som ofret det ytre i sin søken etter det hellige, sanne, rene og vakre. Å kontrollere sitt begjær og å holde grådigheten i sjakk regner jeg med også for dem var et ledd i utviklingen av dyder som ydmykhet, gavmildhet, frihet og takknemlighet. Det har ihvertfall vært det for meg. Å være anorektiker har handlet om å bli herre over kroppen sin, om å selv bestemme over den. Ved å beherske dyret i seg beviser man at man ikke er dyret. Ved å kontrollere kroppen beviser man at man ikke er den, men hevet over den.

Så hvor sykt er det å være anorektiker da? For meg ble det sykt idet jeg brukte det som sultestreik for å oppnå å bli sett av andre for mer enn bare en kropp. (Når jeg opplevde at andre ikke ville ta meg på alvor.) Fordi det å være avhengig av andre vitner om en svakhet er det på en måte litt sykt. Men det er mange som er avhengige av andre, og manipulasjon kan foregå på forskjellige måter. Blir de kalt syke av den grunn? Ja noen får kanskje en diagnose som avhengig -eller narsisisstisk personlighetsforstyrrelse:). 

(Jeg har selv fått diagnosen engstelig personlighetsforstyrrelse, men psykologen som gav meg den innrømte til slutt at trekkene som er så ekstreme at de går inn under den diagnosen kunne være knyttet til diagnosen anoreksi bare. Jeg var fornøyd da jeg omsider fikk den diagnosen fordi da følte jeg at jeg var blitt forstått korrekt.

Har det funket å bli anorektisk? Ja. For meg har det vært et viktig ledd i erobringen av min indre verden og frihet. For meg har det vært en livsveg.

Pro-ana?

 Jeg har innimellom blitt oppfattet som pro-ana og blitt forhindret i å skrive offentlig fordi jeg skriver ærlig, og ikke er redd for å skrive f.eks: "du er nødt til å redusere antall kalorier og raske karbohydrater om du vil bli så slank du selv vil " til noen som er fortvilet og ikke skjønner hvorfor de ikke går ned i vekt. Jeg mener at siden det er fakta er det ikke et budskap jeg trenger å tilpasse hvem som spør. Altså, om personen som spør er overvektig eller normalvektig gjelder det samme. Å skrive det er ikke en oppfordring til andre om å bli unaturlig tynn, slik noen tydeligvis tror siden de blir så provosert. På nettet kan man ikke vite hvor ung og lett påvirkelig en annen er. Mennesker må ta ansvar for seg selv.

Selv om jeg har et bevisst forhold til kalorier og bestemmer hvordan min kropp skal se ut betyr ikke det at jeg har noe ønske om å oppnå at andre skal gjøre det samme, men når noen vil gjøre det samme hjelper jeg dem gjerne fordi jeg liker å hjelpe andre å oppnå det de selv vil.

Jeg vil prøve oppklare forskjellen på en som meg som har vært en, og fortsatt er farget av anoreksi, og en pro-ana. Min opplevelse er at en pro-ana beundrer tynne mennesker fordi hun ikke er tynn selv. Hun sliter med vekten og vil gjøre hva som helst, t.o.m. bli syk (anorektisk) for å løse sitt vektproblem. De er, for å si det stygt, såkalte "mislykkede anorektikere" fordi de har ikke grunnlaget for å få alvorlig anoreksi. Deres problem stikker ikke dypt nok. De ser på bilder av tynne mennesker for å bli motivert til å klare å spise mindre og holde ut sulten.

Istedetfor å sulte seg (og oppleve nedtur med den påfølgende overspisingen som må komme før eller senere, av naturlige grunner, og ikke i mangel på viljestyrke) burde de lese om kosthold slik at de kunne sette opp en diett som funket og som de ville klare å gjennomføre i det lange løp og med en trygghet om at den ville hjelpe dem å nå sitt mål.

Jeg vet ikke hvor mange pro-ana'er som er alvorlig spiseforstyrret og jeg synes synd på de som er det. De som ikke bare overspiser av fysisk sult, men som ikke klarer å unngå å overspise fordi de opplever en stor tomhet i livet. Men de som har det slik får ingen hjelp av å være pro-ana. Det er ikke inspirasjon til å bli tynne de trenger, fordi viljen til å bli tynn er der allerede i meget stor grad. Det er å ta seg selv på alvor og fylle de behovene som nå står tomme de trenger. Fettlageret er fullt nok. Det er andre lagere som trenger påfyll og jeg er sikker på at de vet hvilke det gjelder. De trenger å ta mot til seg og fylle de selv om deres kropper ikke er tynne ennå. For så lenge disse lagrene står tomme vil de ikke klare å oppnå å bli tynne. At de misbruker mat  er et symptom på at noe ikke er som det bør være. Matmisbruket i seg selv er ikke problemet. De skulle ta sjansen på at andre ikke har den samme forakten som de selv har for kroppen deres. Ta sjansen på at de ikke blir avvist på et så overfladisk grunnlag som de avviser seg selv.

Det siste er umulig uten at de ser seg selv som en person som er verdt å elske, og ikke lenger som en kropp som ikke er bra nok. De må skyve til side bildet de ser når de studerer seg selv kritisk og heller se seg selv som en person. Rett og slett endre selvbildet fra å være kun kropp (fordi de er jo ikke kroppen selv om de opplever å bli behandlet som en) til å innbefatte hele ens person. Og da helst mer enn kun personligheten også (etterhvert), som jo kan vise seg å uttrykke mye som kan kritiseres når en er misfornøyd. 

Apropos misfornøyd. Om en er misfornøyd hjelper det ikke å overføre misnøyen til kroppen og fikse på den når det man egentlig er misfornøyd med er noe annet i livet.

Det er ikke det å ha fokus og kontroll over matinntak som vitner om anoreksi. Det er ikke evnen til selvbeherskelse, eller at en blir lei seg om en er tykk fordi man ønsker å være tynn, eller frykten for å legge på seg fordi man liker å være tynn. Det er når man bruker kroppen som blyant for å skrive et budskap til andre ved å sulte seg ufrivillig, fordi ord ikke fungerer som uttrykksmiddel, man trenger hjelp.

Jeg vil avvise oppfattelsen om at pro-ana er en farlig trussel som må bekjempes. Deres tips er en åpenhet om hva de forteller seg selv i håp om å oppnå det de selv vil. At jenter som ønsker å gå ned i vekt finner sammen er naturlig og har sine fordeler og ulemper som i alle andre miljøer. At visse mennesker ikke tåler åpenhet og ærlighet er deres eget problem. I vår tid kommer alt til overflaten og det er bare å akseptere (før eller senere). At man ikke liker alt som kommer til syne betyr ikke at man har noen rett til å dømme.


Hvilken informasjon en søker er opp til hver enkelt å velge fritt. Vi lever i et fritt land hvor man kan få tilgang til all mulig informasjon og å ha ytringsfrihet. At noen ikke er enig i at det bør være slik kan velge å slutte å klage og/eller flytte til et land som passer dem bedre. Om noen reagerer på tipsene som blir delt på pro-ana sider kan de, fremfor å klage og kritisere, komme med noen bedre tips selv. Og har de ikke noen tips er det kanskje derfor de blir sinte av å lese tipsene som speiler et fortvilet sinn. Et sinn de kjenner seg igjen i? Kunnskap er makt og klaging er offermentalitet. Den som klager trenger mer av det første.

Kluss om kontrollbehovet til anorektikere

 Det er vanlig å lese at anorektikere har et kontrollbehov. Det sies at de kontrollerer kroppen fordi det er det eneste gjenværende de har kontroll over. Men de hengir seg ikke til kontroll over sin kropp i mangel på makt over andre selv om de fleste har opplevd overgrep /invasjon som utløsende årsak til spiseforstyrrelsen. De kontrollerer følelsene sine. For det er menneskers reaksjoner på deres følelser de er redd for, ikke menneskers handlinger uten sammenheng med egen åpenhet.

De holder følelsene i sjakk ved å holde behovene for sex, mat, søvn, adspredelser og hvile stramt i bånd. De holder kroppen i spenn og skaper dermed en følelse av permanent anspenthet som resulterer i angst og sterke følelser fordi de holder "lokket tett på plass på gryta", i betydningen at de lar tankevirkssomheten(lokket) styre og lytter ikke til følelsene i magen(gryta). 

Det er det å være sårbare sammen med andre de ikke tar sjansen på fordi de har opplevd mennesker som kyniske, egoistiske, grenseløse/invaderende etc. og kjenner ingen som kan makte byrden av alle følelsene og tankene som kom i etterkant av traumene.

Hele tiden holder de sine følelser bak en vegg av vennlighet, effektivitet, ja ren eksemplariskhet. For om de lot det tunge grå sløret falle så mennesker kunne se inn bak huden til deres følelsesliv, ville det bli avslørt at de var hjelpeløse og trengte støtte uten forsvarssystemet sitt (anoreksien) og fulle av sorg, sinne, fortvilelse, angst og frykt. Og ikke minst ville det kunne skje at de fikk ukontrollerte sinneutbrudd når andre så det og dermed risikere avsky og forkastelse fra mennesker som selv ikke aksepterte følelser og undertrykte de på en eller annen måte.

Så lenge følelsene og behovene til anorektikeren ikke aksepteres vil hun vær syk. Hun har en stiv kropp fordi hun holder følelsene fast ved å stramme sine muskler. Hun har en stiv hud som holder mimikken i aksepterte uttrykk. Hun virker som den roboten hun sultestreiker mot å være fordi hun tror andre vil hun skal være en slik for å bli godtatt. En slave som arbeider flittig og behager andre med et upåklagelig ytre og fremferd.

Om hun skal bli frisk må hun tørre å stå for sine følelser, gjøre som hun selv vil og tjene andre når hun selv vil, og ikke gi opp om noen (egoister) klager og kaller henne egoist som sier nei noen ganger. Heller ikke gi seg med å stå opp for sine følelser i aksept av deres realitet om noen sier hun må kontrollere seg når hun gir uttrykk for at hun er sint eller lei seg. Hun må akseptere at hun er hjelpeløs i.o.m. at hun ikke forstår alt hun kommer borti.

Livet er ikke å være oppe til eksamen (stadig vise det beste hun kan) eller å forberede seg og vite alt før hun blir utfordret. Men for å klare å ta til seg læring underveis kan hun ikke være anspent av angst. Hun må øve seg i å glemme seg selv /slippe kontrollen over følelsene og maska si i møte med tolerante, vennlige mennesker sånn at hun kan bli ett med det hun skal forstå. 

Destruktive krefter, til gavn?

 

Hva er de destruktive krefter ment å brukes til slik at de gavner?
Alt som brukes blir ødelagt, enten det er muskelfibre ved bruk av kroppen, slitasje på bil eller annet. Å bruke noe er ødeleggende men å misbruke noe er desto mer ødeleggende. Det er sterk slitasje på kort tid  for å si det litt sleivete. Normal slitasje kan gjenoppbygges ganske lett og fort, mens misbruk kan gi stor ødelggelse og det kan hende det tar svært lang tid å bygge opp igjen eller kanskje det er ødelagt for all tid.

Hva kommer det av at noen finner glede, nytelse, i å ødelegge, enten sin egen kropp eller andres?
Hva kommer det av at sterke ødeleggelseskrefter kommer til et menneske?
Hvordan kan dette menneske bruke disse kreftene konstruktivt?
Eller er det bra å bruke de på å ødelegge noe gammelt, ondt etc?

Disse kreftene kommer lett ut av kontroll, dessverre, er min opplevelse. Jeg tror jeg har de til systematisk bruk men plutselig kan det komme mye slik kraft og vippe meg av pinnen. Det jeg bruker jevnlig på min kropp vender seg mot meg som følelsesmenneske. Underlig. Det er en tolkning av det jeg opplever som ikke trenger å stemme.

Igår kom kreftene over meg og jeg lå og vrei meg på gulvet og så ut som en hysteriker. Jeg kjenner energiene gjøre meg opphisset og de befinner seg i de nederste chakraer, og bak i hoftehøyde. Jeg kan puste og puste eller overgi meg og grine eller rase.

Etterpå skulle jeg og sønnen min gå ut og så kom energien igjen. Jeg sto og vrei meg og sønnen min holdt rundt meg mens jeg grein. Jeg merket hans sterke, varme kjærlighet og i lyset av den så jeg flere demoner. Jeg tolker det som avbildninger av mine destrutive krefter. Eller demoniserer jeg seksualkraften fordi jeg hater den?  Jeg ble rolig av hans kjærlighet og har ikke grått siden jeg så demonene. Kanskje de forsvant for en stund.)

Jeg ser ikke noe galt i at barn trøster en voksen. Det er naturlig å gjøre når noen gråter. Når et barn trøster betyr ikke det nødvendigvis at en voksen legger en byrde på barnet og bruker barnet som en støtte. Jeg lener ingen tyngde på mitt barn ihvertfall. Jeg står trygt i meg selv selv om det kommer stormer fordi jeg har en støttende Gud inni meg. Jeg merker også at sønnen min ikke tar på seg noe av det som plager meg. Han bare gir kjærlighetskraft.
  
Barnet har godt av å bli kjent med mammen sin som hun/han elsker. Barnet blir ikke det ordentlig om hun kun er i mammarollen. Hun må også vise menneskelige følelser. Jeg hadde ikke et språk for følelser da jeg kom ut av barndomshjemmet. Ikke hadde jeg lært å takle følelser heller. Mamma og pappa var arbeidsomme og følelsesløse til vanlig, men med sinneutbrudd innimellom. Mamma feide alt under teppet og pappa tok det ut på andre. Så jeg hadde alt oppbevart inni meg fordi jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre med det.

Å gråte pga egne, og ikke andres, opplevelser kalte mamma selvmedlidenhet med forakt i stemmen, som om alle gråter av selvmedlidenhet liksom. Og ble jeg sint lo og hånte hun meg. Hun gråt aldri så jeg fikk trøstet henne. Hun gjorde det i skjul ved behov. Seksualitet var helt privat. De lukket døra noen søndags morgener. Jeg så aldri noen form for hengivenhet mellom de to. Ikke en klem, ikke et varmt blikk. Ikke noe. Pappa hadde ikke noe å gi.

Så jeg har vrengt meg løs fra det der og lever fritt og følelsesfullt med sønnen min. Vi lever veldig naturlig i forhold til forrige generasjon. Det går an å puste. Man får ikke kritikk hele tiden. Man får ikke hysj hele tiden. Man får ikke fysisk avstraffelse. Blir ikke møtt med kulde når en trenger omsorg. Blir spurt hvordan det går, og prater fritt fordi noen vil høre, ikke så fort og heseblesende en kan fordi tilhører ikke gidder høre. Får ikke teip på munn når en vil synge. Må ikke gjemme seg bort på rommet sitt eller legge seg under et teppe for å føle seg selv istedenfor andres harde og sirklende følelser.
  
Jeg hadde en periode som voksen behov for å trampe og hoppe. En fyr syntes jeg var rar, men at det var artig og begynte å gjøre det samme. Jeg tenker det er ikke rart det er så mange med revmatisme og andre  plager når en som voksen liksom ikke skal få kunne bevege seg fritt og morsomt som barn gjør. Barn gjør dansetrinn, øver seg i balanse, klatring osv.  En voksen behersker seg til hun er i en danseklasse eller alene, ved en kunstig klatrevegg eller turnbarre. Det er trist. Unødvendig trist. Og så mister folk alle hemninger når de drikker alkohol. Hadde vi ikke hatt den ventilen hadde kanskje verden sett litt morsommere ut? For med et klart hode skjer det ikke like mange uhell og overgrep.

At barn må sitte stille ved en pult i timesvis hver dag er noe man fint kan kalle menneskefiendtlig. Det er like syk oppførsel som å tvinge kunnskap inn i de som ikke har bedt om kunnskap. Det står i stil til tvangsforing av jenter som ikke vil leve. Det er å tvinge mennesker inn i noe som om de ikke har følelser og vilje. Bare en fysisk kropp, liksom. Sykt.

I havet finnes det et vesen kalt sjøpølse. Den støvsuger havet for døde plante-korall- og fiskedeler. Og på jorda har vi sopp, insekter og bakterier som spiser opp råttent treverk osv. På denne måten er det destruktive kontruktivt fordi det rydder plass for noe nytt så det kan utfolde seg. Er det vanlig at jenter med anoreksi ikke har rom til å utfolde seg fritt, sånn at de begynner å spise opp seg selv for å få plass?

Symbolsk tale

 

Jeg leste nettop i bloggen til Madelen som sliter med anoreksi at hun sier at det for henne handler om å ikke føle seg verdifull. Jeg har en betraktning angående det som viser at jeg aldri har trodd jeg var lite verdifull, men jeg oppfattet det slik at andre (foreldrene mine) anså meg som lite verdifull. Og det var deres oppfatning av meg jeg speilet ved å bli liten. Jeg viste dermed at jeg var liten i deres øyne. Jeg sa også at jeg var usynlig i deres øyne ved å bli mindre og mer isolert. Jeg ble slik de betraktet meg, men selv hadde jeg et annet bilde.

Det er ikke rart anorektikere uttrykker seg symbolsk. Visse ting sier man ikke med ord, som: Elsk meg!
Ikke rart anorektikeren vil bli kantete når hennes grenser ikke blir sett /respektert.
Ikke rart hun føler seg motbydelig og skitten når foreldrene har driti så mye i henne. Hun vil heller være et spøkelse enn å være en drittsekk. En sekk andre fyller med gammel bitterhet og skam.

Anoreksien er en redningsplanke

 Anoreksien er en redningsplanke i et kaotisk hav. Et hav som en er på så lenge en ikke har funnet en havn og legge det våte tøyet fra seg i.

Å ha anoreksi er trygt fordi det holder en okkupert med noe som hindrer en i å føle.
Følelser kan ikke kontrolleres. Man kan ikke bestemme hva man skal føle. Heller ikke hvilke tanker som kan dukke opp kan man kontrollere. Ikke hvordan andre kommer til å reagere om man viser hva man føler, ærlig og åpent.

Å ikke ha noe å gjemme seg bak er skummelt og sårbart. Man gjemmer seg ved å si: " ikke noe er i vegen med meg" samtidig som kroppen skriker: " jeg trenger omsorg". Man tør ikke vedkjenne seg det kroppen trenger. Man tror ikke noen vil bry seg. All denne "svakhet" (behovene) kroppen har som man tror man ikke kan få tilfredstilt. Som å få prate ubekymret/uhemmet, sitte inntil noen uten tanke på at man kanskje tar for mye plass (dvs egentlig ikke er velkommen så nær), uttrykke følelser spontant og fritt,-- kunne føle samhørighet med andre!

Kjærlighet skaper enheten der det spesielle ikke sees på som en trussel, men integreres naturlig. En byrde av vonde følelser er en trussel mot et vennskap og holdes derfor unna, ved å distrahere seg med fysisk aktivitet, ritualer, telling, sulting m.m. Og for all del ved å isolere seg for å være på den sikre siden, ikke risikere avvisning, nok en gang.

Drøm

 

I drømmen sto jeg i gangen og skulle si farvel til ei ung dame innpakket i like mye tykt yttertøy som jeg pleier å ha på. Dessuten kan det hende hun var litt lubben under kåpen. Er ikke sikker. Mamma og en person til hadde allerede gått ut av døra. Jeg så ryggene deres fire meter fra døra ca. Jeg ble overrasket da den ukjente unge damen begynte å mase iherdig på at jeg skulle slå følge med dem. Jeg kjente jeg følte sterk motstand. Jeg ville absolutt ikke følge etter mamma! Hun maste og dro i meg og da våknet jeg fra drømmen fordi jeg ble redd hun skulle klare å få dratt meg med. Jeg kjente etter om det var den minste ettergivehet til å følge henne og det var det, og jeg var i sterk villrede om hvilket valg som var det beste. Jeg ble lei meg og kvalm da jeg tenkte på det dagen etter.

Å følge i mamma fotspor, liksom. Å ja, nå husker jeg at jeg tenkte om drømmen at min anorektiske oppførsel var en protest mot henne som en måte å rive meg løs fra henne, fordi hun invaderte meg og sammenlignet seg med meg og kjempet mot at jeg skulle være et selvstendig individ. Dette har jeg aldri innsett tidligere. Jeg har bare sett anoreksi som et rop om hjelp og dermed betraktet meg som ganske frisk siden jeg ikke prøver å oppnå noe fra andre med det lenger.Når jeg tenker på muligheten til å bli helt frisk, dvs føle meg fri i forhold til spising, må jeg flytte fra mamma. Men egentlig hjelper det ikke så lenge hun lever, og det vil hun jo gjøre i all evighet, så jeg tror ikke jeg klarer det noen gang. Å bli lubben er farlig m.h.t. menn, siden de er farlige når de begjærer kroppens bulker. Jeg hater bulker. Jeg liker ikke hoftebulkene av bein heller. Jeg vil være en strek og være sikker på at jeg ikke er attraktiv. Jeg blir fri når jeg er fri fra denne verden og spising ikke er noen sak lenger.

Hvorfor ville hun damen dra meg med? Så jeg kunne bli en del av mengden/gruppen? Å miste min egenart, mine grenser ville det betydd. Miste bevisstheten og tilpasse meg mengden. Ikke pokker om jeg vil. Jeg mister meg selv fordi jeg føler at det ikke er plass til mine følelser og at mine behov ikke passer inn. Jeg passer ikke inn. Jeg vil ikke tilpasse meg heller fordi da gjør jeg ting jeg ikke vil. Det var ikke en ørliten vilje i meg som ville følge gruppen, men det var et ørlite øyeblikk uten at jeg hadde motstand pga manglende oppvakthet, hvor det var en mulighet for at hun kunne klare å dra meg med fysisk. Det var da jeg våknet fra drømmen. Redd utslettelse/nedsettelse/bevissthetstap.

Å bli frisk er ikke å gå tilbake til noe som en gang var; uten egenart, forsvinne i mengden med undertrykkelse. Å bli frisk er å fortsette å stå opp for meg selv og å få rom for den jeg er.