Anoreksien er en redningsplanke i et kaotisk hav. Et hav som en er på så lenge en ikke har funnet en havn og legge det våte tøyet fra seg i.
Å ha anoreksi er trygt fordi det holder en okkupert med noe som hindrer en i å føle.
Følelser kan ikke kontrolleres. Man kan ikke bestemme hva man skal føle. Heller ikke hvilke tanker som kan dukke opp kan man kontrollere. Ikke hvordan andre kommer til å reagere om man viser hva man føler, ærlig og åpent.
Å ikke ha noe å gjemme seg bak er skummelt og sårbart. Man gjemmer seg ved å si: " ikke noe er i vegen med meg" samtidig som kroppen skriker: " jeg trenger omsorg". Man tør ikke vedkjenne seg det kroppen trenger. Man tror ikke noen vil bry seg. All denne "svakhet" (behovene) kroppen har som man tror man ikke kan få tilfredstilt. Som å få prate ubekymret/uhemmet, sitte inntil noen uten tanke på at man kanskje tar for mye plass (dvs egentlig ikke er velkommen så nær), uttrykke følelser spontant og fritt,-- kunne føle samhørighet med andre!
Kjærlighet skaper enheten der det spesielle ikke sees på som en trussel, men integreres naturlig. En byrde av vonde følelser er en trussel mot et vennskap og holdes derfor unna, ved å distrahere seg med fysisk aktivitet, ritualer, telling, sulting m.m. Og for all del ved å isolere seg for å være på den sikre siden, ikke risikere avvisning, nok en gang.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar