Pro-ana?

 Jeg har innimellom blitt oppfattet som pro-ana og blitt forhindret i å skrive offentlig fordi jeg skriver ærlig, og ikke er redd for å skrive f.eks: "du er nødt til å redusere antall kalorier og raske karbohydrater om du vil bli så slank du selv vil " til noen som er fortvilet og ikke skjønner hvorfor de ikke går ned i vekt. Jeg mener at siden det er fakta er det ikke et budskap jeg trenger å tilpasse hvem som spør. Altså, om personen som spør er overvektig eller normalvektig gjelder det samme. Å skrive det er ikke en oppfordring til andre om å bli unaturlig tynn, slik noen tydeligvis tror siden de blir så provosert. På nettet kan man ikke vite hvor ung og lett påvirkelig en annen er. Mennesker må ta ansvar for seg selv.

Selv om jeg har et bevisst forhold til kalorier og bestemmer hvordan min kropp skal se ut betyr ikke det at jeg har noe ønske om å oppnå at andre skal gjøre det samme, men når noen vil gjøre det samme hjelper jeg dem gjerne fordi jeg liker å hjelpe andre å oppnå det de selv vil.

Jeg vil prøve oppklare forskjellen på en som meg som har vært en, og fortsatt er farget av anoreksi, og en pro-ana. Min opplevelse er at en pro-ana beundrer tynne mennesker fordi hun ikke er tynn selv. Hun sliter med vekten og vil gjøre hva som helst, t.o.m. bli syk (anorektisk) for å løse sitt vektproblem. De er, for å si det stygt, såkalte "mislykkede anorektikere" fordi de har ikke grunnlaget for å få alvorlig anoreksi. Deres problem stikker ikke dypt nok. De ser på bilder av tynne mennesker for å bli motivert til å klare å spise mindre og holde ut sulten.

Istedetfor å sulte seg (og oppleve nedtur med den påfølgende overspisingen som må komme før eller senere, av naturlige grunner, og ikke i mangel på viljestyrke) burde de lese om kosthold slik at de kunne sette opp en diett som funket og som de ville klare å gjennomføre i det lange løp og med en trygghet om at den ville hjelpe dem å nå sitt mål.

Jeg vet ikke hvor mange pro-ana'er som er alvorlig spiseforstyrret og jeg synes synd på de som er det. De som ikke bare overspiser av fysisk sult, men som ikke klarer å unngå å overspise fordi de opplever en stor tomhet i livet. Men de som har det slik får ingen hjelp av å være pro-ana. Det er ikke inspirasjon til å bli tynne de trenger, fordi viljen til å bli tynn er der allerede i meget stor grad. Det er å ta seg selv på alvor og fylle de behovene som nå står tomme de trenger. Fettlageret er fullt nok. Det er andre lagere som trenger påfyll og jeg er sikker på at de vet hvilke det gjelder. De trenger å ta mot til seg og fylle de selv om deres kropper ikke er tynne ennå. For så lenge disse lagrene står tomme vil de ikke klare å oppnå å bli tynne. At de misbruker mat  er et symptom på at noe ikke er som det bør være. Matmisbruket i seg selv er ikke problemet. De skulle ta sjansen på at andre ikke har den samme forakten som de selv har for kroppen deres. Ta sjansen på at de ikke blir avvist på et så overfladisk grunnlag som de avviser seg selv.

Det siste er umulig uten at de ser seg selv som en person som er verdt å elske, og ikke lenger som en kropp som ikke er bra nok. De må skyve til side bildet de ser når de studerer seg selv kritisk og heller se seg selv som en person. Rett og slett endre selvbildet fra å være kun kropp (fordi de er jo ikke kroppen selv om de opplever å bli behandlet som en) til å innbefatte hele ens person. Og da helst mer enn kun personligheten også (etterhvert), som jo kan vise seg å uttrykke mye som kan kritiseres når en er misfornøyd. 

Apropos misfornøyd. Om en er misfornøyd hjelper det ikke å overføre misnøyen til kroppen og fikse på den når det man egentlig er misfornøyd med er noe annet i livet.

Det er ikke det å ha fokus og kontroll over matinntak som vitner om anoreksi. Det er ikke evnen til selvbeherskelse, eller at en blir lei seg om en er tykk fordi man ønsker å være tynn, eller frykten for å legge på seg fordi man liker å være tynn. Det er når man bruker kroppen som blyant for å skrive et budskap til andre ved å sulte seg ufrivillig, fordi ord ikke fungerer som uttrykksmiddel, man trenger hjelp.

Jeg vil avvise oppfattelsen om at pro-ana er en farlig trussel som må bekjempes. Deres tips er en åpenhet om hva de forteller seg selv i håp om å oppnå det de selv vil. At jenter som ønsker å gå ned i vekt finner sammen er naturlig og har sine fordeler og ulemper som i alle andre miljøer. At visse mennesker ikke tåler åpenhet og ærlighet er deres eget problem. I vår tid kommer alt til overflaten og det er bare å akseptere (før eller senere). At man ikke liker alt som kommer til syne betyr ikke at man har noen rett til å dømme.


Hvilken informasjon en søker er opp til hver enkelt å velge fritt. Vi lever i et fritt land hvor man kan få tilgang til all mulig informasjon og å ha ytringsfrihet. At noen ikke er enig i at det bør være slik kan velge å slutte å klage og/eller flytte til et land som passer dem bedre. Om noen reagerer på tipsene som blir delt på pro-ana sider kan de, fremfor å klage og kritisere, komme med noen bedre tips selv. Og har de ikke noen tips er det kanskje derfor de blir sinte av å lese tipsene som speiler et fortvilet sinn. Et sinn de kjenner seg igjen i? Kunnskap er makt og klaging er offermentalitet. Den som klager trenger mer av det første.