Destruktive krefter, til gavn?

 

Hva er de destruktive krefter ment å brukes til slik at de gavner?
Alt som brukes blir ødelagt, enten det er muskelfibre ved bruk av kroppen, slitasje på bil eller annet. Å bruke noe er ødeleggende men å misbruke noe er desto mer ødeleggende. Det er sterk slitasje på kort tid  for å si det litt sleivete. Normal slitasje kan gjenoppbygges ganske lett og fort, mens misbruk kan gi stor ødelggelse og det kan hende det tar svært lang tid å bygge opp igjen eller kanskje det er ødelagt for all tid.

Hva kommer det av at noen finner glede, nytelse, i å ødelegge, enten sin egen kropp eller andres?
Hva kommer det av at sterke ødeleggelseskrefter kommer til et menneske?
Hvordan kan dette menneske bruke disse kreftene konstruktivt?
Eller er det bra å bruke de på å ødelegge noe gammelt, ondt etc?

Disse kreftene kommer lett ut av kontroll, dessverre, er min opplevelse. Jeg tror jeg har de til systematisk bruk men plutselig kan det komme mye slik kraft og vippe meg av pinnen. Det jeg bruker jevnlig på min kropp vender seg mot meg som følelsesmenneske. Underlig. Det er en tolkning av det jeg opplever som ikke trenger å stemme.

Igår kom kreftene over meg og jeg lå og vrei meg på gulvet og så ut som en hysteriker. Jeg kjenner energiene gjøre meg opphisset og de befinner seg i de nederste chakraer, og bak i hoftehøyde. Jeg kan puste og puste eller overgi meg og grine eller rase.

Etterpå skulle jeg og sønnen min gå ut og så kom energien igjen. Jeg sto og vrei meg og sønnen min holdt rundt meg mens jeg grein. Jeg merket hans sterke, varme kjærlighet og i lyset av den så jeg flere demoner. Jeg tolker det som avbildninger av mine destrutive krefter. Eller demoniserer jeg seksualkraften fordi jeg hater den?  Jeg ble rolig av hans kjærlighet og har ikke grått siden jeg så demonene. Kanskje de forsvant for en stund.)

Jeg ser ikke noe galt i at barn trøster en voksen. Det er naturlig å gjøre når noen gråter. Når et barn trøster betyr ikke det nødvendigvis at en voksen legger en byrde på barnet og bruker barnet som en støtte. Jeg lener ingen tyngde på mitt barn ihvertfall. Jeg står trygt i meg selv selv om det kommer stormer fordi jeg har en støttende Gud inni meg. Jeg merker også at sønnen min ikke tar på seg noe av det som plager meg. Han bare gir kjærlighetskraft.
  
Barnet har godt av å bli kjent med mammen sin som hun/han elsker. Barnet blir ikke det ordentlig om hun kun er i mammarollen. Hun må også vise menneskelige følelser. Jeg hadde ikke et språk for følelser da jeg kom ut av barndomshjemmet. Ikke hadde jeg lært å takle følelser heller. Mamma og pappa var arbeidsomme og følelsesløse til vanlig, men med sinneutbrudd innimellom. Mamma feide alt under teppet og pappa tok det ut på andre. Så jeg hadde alt oppbevart inni meg fordi jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre med det.

Å gråte pga egne, og ikke andres, opplevelser kalte mamma selvmedlidenhet med forakt i stemmen, som om alle gråter av selvmedlidenhet liksom. Og ble jeg sint lo og hånte hun meg. Hun gråt aldri så jeg fikk trøstet henne. Hun gjorde det i skjul ved behov. Seksualitet var helt privat. De lukket døra noen søndags morgener. Jeg så aldri noen form for hengivenhet mellom de to. Ikke en klem, ikke et varmt blikk. Ikke noe. Pappa hadde ikke noe å gi.

Så jeg har vrengt meg løs fra det der og lever fritt og følelsesfullt med sønnen min. Vi lever veldig naturlig i forhold til forrige generasjon. Det går an å puste. Man får ikke kritikk hele tiden. Man får ikke hysj hele tiden. Man får ikke fysisk avstraffelse. Blir ikke møtt med kulde når en trenger omsorg. Blir spurt hvordan det går, og prater fritt fordi noen vil høre, ikke så fort og heseblesende en kan fordi tilhører ikke gidder høre. Får ikke teip på munn når en vil synge. Må ikke gjemme seg bort på rommet sitt eller legge seg under et teppe for å føle seg selv istedenfor andres harde og sirklende følelser.
  
Jeg hadde en periode som voksen behov for å trampe og hoppe. En fyr syntes jeg var rar, men at det var artig og begynte å gjøre det samme. Jeg tenker det er ikke rart det er så mange med revmatisme og andre  plager når en som voksen liksom ikke skal få kunne bevege seg fritt og morsomt som barn gjør. Barn gjør dansetrinn, øver seg i balanse, klatring osv.  En voksen behersker seg til hun er i en danseklasse eller alene, ved en kunstig klatrevegg eller turnbarre. Det er trist. Unødvendig trist. Og så mister folk alle hemninger når de drikker alkohol. Hadde vi ikke hatt den ventilen hadde kanskje verden sett litt morsommere ut? For med et klart hode skjer det ikke like mange uhell og overgrep.

At barn må sitte stille ved en pult i timesvis hver dag er noe man fint kan kalle menneskefiendtlig. Det er like syk oppførsel som å tvinge kunnskap inn i de som ikke har bedt om kunnskap. Det står i stil til tvangsforing av jenter som ikke vil leve. Det er å tvinge mennesker inn i noe som om de ikke har følelser og vilje. Bare en fysisk kropp, liksom. Sykt.

I havet finnes det et vesen kalt sjøpølse. Den støvsuger havet for døde plante-korall- og fiskedeler. Og på jorda har vi sopp, insekter og bakterier som spiser opp råttent treverk osv. På denne måten er det destruktive kontruktivt fordi det rydder plass for noe nytt så det kan utfolde seg. Er det vanlig at jenter med anoreksi ikke har rom til å utfolde seg fritt, sånn at de begynner å spise opp seg selv for å få plass?