Utgangen til den onde sirkel.

Jeg tenkte nå at jeg burde fokusere på å ha en ny hensikt med det jeg skriver her, at jeg bør ha som hensikt å skrive for andres fordel, ikke min egen. At jeg slutter helt å skrive det jeg føler for i mitt lavere selv, og kun skriver hva andre kan ha nytte av. At jeg skriver positivt, inspirerende og lærerikt.

Jeg har brukt denne bloggen selvisk, men hva om jeg endrer innstilling? Da kommer frykten straks og jeg kjenner behovet for å være tynn. Hvorfor spør jeg da. Fordi jeg er så utsultet på bekreftelse av verdi.

Men det behovet er ikke en god grunn til å sulte seg eller være selvisk. Om jeg skriver for andres skyld vil jeg føle meg mer verdifull og da får jeg bekreftelse slik jeg trenger.

Jeg har ikke behov for å bli sett for den stakkarslige, den pene, den spesielle eller den kloke. Jeg har behov for å bli sett for den kjærlig-kloke personen jeg kan være. Jeg har gått i en ond sirkel ved navn selviskhet. Når jeg tenker etter føler jeg aldri behov for å være tynn eller usynlig når jeg har overskudd til å bry meg om andre og setter de foran meg selv.

hans og grete, slutten

Utgangen til den onde sirkel er hjertet.

¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤

Passende sitat fra Bahai-skriftene:

Key to Self Mastery

"Today the confirmations of the Kingdom of Abha are with those who renounce themselves, forget their own opinions, cast aside personalities and are thinking of the welfare of others... Whosoever is occupied with himself is wandering in the desert of heedlessness and regret. The 'Master Key' to self-mastery is self-forgetting. The road to the palace of life is through the path of renunciation."

(Abdu'l-Bahá: Star of the West, Vol. XVII, p. 348)

Anoreksi, mitt stillas.

Jeg skjønte forrige natt mer presist hva årsaken til anoreksien var og fortsatt er da jeg var i bønn. Anoreksien er et illusorisk støttesystem, et tankebygg uten sidestykke, jeg bygde da jeg ikke hadde noen mennesker rundt meg mer som jeg kunne støtte meg til. De voksne hadde sviktet, og jevnaldrende var for unge til å takle byrden av min tunge sorg.

Så jeg bygde et stillas omkring meg = mitt hus. Stillaset ble min form for nettverk. Jeg kan klatre omkring på det og se hva som må forandres. Det er bestandig der fordi jeg vil alltid endre noe. Jeg blir aldri fornøyd. Det er selvets fengsel som står mellom meg og andre. Jeg står på vakt på stillaset og er alltid på jobb så jeg trenger ikke tenke på å bli nære venner med noen ved å slippe noen innpå meg. Jeg er alltid på jobb, der jeg ser etter feil på huset, så jeg kan ikke ha noen annen.

Det beste støttesystem er sikkert Gud, men jeg tror et menneske trenger mennesker også. Jeg håper ikke Gud forventer at vi skal klare oss kun med Ham, men elske hverandre med Hans kjærlighet.

At jeg har en far som ikke bryr seg om meg er noe jeg tenker på hver dag. Det er umulig å bli helt lykkelig når det er et faktum, uansett om jeg vet at han ikke har et åpent hjerte og er traumatisert og ikke kan bedre. Jeg har unnskyldt han med det hele tiden, men selv om han ikke føler for å ta seg av meg, så skulle det vel være mulig å gjøre det han med hodet vet er rett? Til meg har han sagt hva han tenker. Han unnskylder seg med at han ikke klarer å være en far og at han håpet og trodde jeg skulle få en farserstatning ved at mamma giftet seg på ny. Hvorfor sa han da til mamma at han ønsket seg barn? Hun på sin side gav han barn fordi han hadde sagt han ønsket det mange ganger. Hun ble overbevist om at han sa det for å fange henne da hun så han tydeligvis ikke ønsket barn da jeg kom.

Influensa

Hmrf, med influensa tør jeg ikke gå mer enn en time om dagen. Jeg får ekstremt vondt i hodet på kvelden og tåler ikke at det blir enda vondere. Smertestillende piller hjelper ikke. Jeg burde bare hvilt, men klarer ikke å bare være inne hele dagen.

Jeg veide 49,2 idag. Har ikke tørt å veie meg på mange dager. Jeg har inntatt gjennomsnittlig 1550 kcal den siste uka. Jeg tror ikke det vil vises på vekta fordi jeg har sovet mye og ikke gått 80 min. Jeg har hatt stort søvnbehov i lang tid nå. Mulige årsaker: Har hatt en del søvn å ta igjen, inntatt for lite mat eller vært forkjøla/ hatt influensa.

Jeg regner med at det tar minst dobbelt så lang tid å gå ned som det tok å gå opp, hvis jeg kjenner kroppen min rett. Og jeg har ikke startet ordentlig en gang!

K.T. Smail

 

Ikke ta det negative på alvor.

Ikke legg mest merke til det negative. Det er ikke budskapet.
Det er bare skyggen av det reelle, så ikke legg vekt på det.

Ikke forveksle.

Ikke forveksle energiløshet (pga matrestriksjon) med latskap.
Ikke forveksle søvnmangel med fysisk dårlig form / kondis.
Ikke forveksle rastløshet pga sult med behov for aktivitet.
Ikke forveksle rastløshet pga emosjonell opphisselse med fysisk energi.
Ikke forveksle søvnbehov med depresjon.
Ikke forveksle behovet for å samle deg med behov for å samle mat.
Ikke forveksle søvnbehov med sult.
Ikke forveksle væskebehov med sult.
Ikke forveksle en godt innarbeidet vane med avhengighet.
Ikke forveksle rask vannvektøkning pga hormonelle endringer med å ha blitt fetere.
Ikke forveksle din gjemsel for å unngå konfrontasjoner med behov for å være alene.

Jeg vil litt ned.

Jeg føler meg ganske verdiløs uten jobb og inspirasjon til å formidle noe skikkelig interessant. Tror det er derfor jeg har begynte å redusere kalori/karbohydrat-inntaket noe ved å kutte ut den vanlige posjonen med frukt og jordbær (150 kcal). Jeg vil ligge på 1500 kcal og vil trappe opp fra 60 til 80 min gange dgl. Det kan hende det blir 1550 i en overgangsfase. Jeg vil ikke være for streng "denne gangen" og tvinge meg til å gå mer enn en time om jeg er småsyk og slapp eller har sterke magesmerter, men gå når jeg ikke finner det anstrengende. Jeg er også redd for å gå opp mer i vekt. jeg har ikke tørt å veie meg i det siste i tilfelle jeg skulle se en vekt høyere enn 50 kg. Jeg har jo svingt mellom 48 og 50, men nå tåler jeg ikke å se 50-tallet. Jeg føler meg littegrann for fet og vil gjøre noe med det:) Skal jeg ha et mål? Ja, jeg kan godt ha 48 som mål i første omgang, og ha 47 som neste. Noe særlig lavere enn det bør jeg ikke gå. Jeg må ha en grense, og den er trygg på 45. Da kan jeg svinge mellom 44 og 46. Når jeg er nede i 44 og svinger mellom 43 og 45 snur jeg meg liksom og ser ned i graven, og da er det vanskelig å snu seg tilbake igjen. Jeg synes det er greit å slippe mensen også, selv om jeg har hatt den uten smerter og kun 2 dager de 3 gangene jeg har hatt den i det siste.

Jeg har skjønt at min frykt for å bli tvangsinnlagt / tvangsforet var sterkt overdrevet. Vel, det spørs hvem man har med å gjøre. Hvor sprø de er i hodet. De som lytter til meg vil ikke innlegge meg. De som tror jeg har en underernært hjerne kan sette igang det de mener er nødvendig.

Om noen skulle stille spørsmål om vekta mi vil jeg si at det ikke er anoreksi, men at jeg har hatt det, og at jeg nå bare liker å spise sunt og være slank. Det er jo moderne å væ're size zero, så la meg i fred, liksom. Det er så underlig å ha energi, men ikke noe fornuftig å bruke den til. Eller rettere sagt, jeg har fett, men ikke overskudd til å gjøre mye fornuftig. Jeg har ikke motivasjon til det engang. Det er stusselig.

Du slipper å begrunne dine valg.

http://www.realfarmacy.com/15-things-you-dont-owe-anyone-at-all-though-you-think-you-do/