Markering

18.10.2011

Mammaen min har sagt at hun ikke gav meg kos og klemmer da jeg var barn og ungdom fordi hun var redd jeg ikke orket hennes nærvær. Hun har sagt "jeg trodde ikke du ville at jeg skulle gjøre det." Først nå, flere og sytti år gammel, husker hun at hun har blitt skitnet til i barndommen av pedofile overgripere.

Hun gir meg klemmer nå. Og hun har mistet det sløret av usikkerhet som liksom man kan se romme tanken " er jeg for ekkel til at du vil klemme meg?". At hun er svært opptatt av å være fysisk pen kan henge sammen med det som hendte henne i barndommen, for å kompensere for det stygge som preget henne.

Jeg tror jeg har det samme mønsteret. Å hevde seg på en eller annen måte, med utseende, klokhet eller prestasjoner kan føles beskyttende. "Ingen vil røre meg nå. De vil respektere meg nå".

En ordløs markering av sin grense. Man har jo lært at ord ikke nytter mot de som bare tar det de vil ha.

Selvbedrag

06.07.2011

Jeg leste i en eventyrtolkningsbok at Freud hadde sagt at mennesker følte seg krenket når opprinnelsen for ens myter ble synliggjort. Jeg undret meg da om jeg selv levde på en myte, en løgn. Jeg glemte spørsmålet, men om natten kom svaret:

Den rare opplevelsen da Fetsund-mannen viste meg at han hadde onanert har jeg slørt til for meg selv. Første tanke var: han er en gris. Neste: tenk om han visste at jeg onanerte og på denne måten viste det? Men nei, hvordan skulle han kunne vite det? Da måtte det være en høyere bevissthet. Det var det som skremte meg. Gud viste meg dette for at jeg skulle konfronteres med dette jeg skjulte, for at min holdning til onani kunne komme opp i dagen. Jeg tror ikke Gud likte min avhengighet av det.

Og jeg overførte ikke bildet av han som gris på meg fordi han var så vanskelig å takle. Det er ihvertfall ikke hele sannheten. Jeg så meg selv som en gris fordi jeg som han onanerte! Jeg var rosa i huden ved kåthet, som en gris. Istedetfor å slutte å oppføre meg som et dyr med onani overførte jeg problemet til grisekjøtt og unngikk det. Dette fordi jeg ikke klarte å kontrollere seksualkraften min. Men det var jeg altså ikke det minste klar over da.

Det var altså ikke bare frykten for å bli begjært av andre som var grunnen til min anoreksi. Det var et lag under der. Frykten for mitt eget ukontrollerte begjær i møte med andres (kvinner og menn), og selfølgelig visse menns ukontrollerte begjær. Summa summarum; jeg var redd for hva seksualkraften fikk folk til å gjøre.

Da kona til mannen der trodde jeg prøvde å slanke meg siden jeg ikke ville spise svinekoteletter plutselig, og gav meg råd om slanking, ble det altså til at jeg kontrollerte apetitten for mat i tillegg. Men dette var egentlig ifølge meg ikke noe behov. Det var et pålagt behov. Men det funket på den måten at jeg sultet bort noe av det seksuelle behovet også. Så det passet jo fint, men det ble destruktivt. Jeg følte at jeg gjorde noe andre ville jeg skulle gjøre og ble ute av meg. Denne følelsen vedvarte. Men det var også lukten av "dead meat" som fikk meg til å avsky kjøtt. Og svin er jo et symbol på det svinet av en mann, right? Og han var "dead meat". Jeg sa også at jeg ville drept han om det var greit for andre. Jeg sluttet å spise svinekjøtt= jeg ville ikke ta inn over meg Fetsundmannen.

Å bli anoreksi - aktig valgte jeg selv ved 18 års alder. Da var jeg identitetsløs, følte jeg. Ingen så meg. Og jeg trengte å finne min kurs og finne meg. Og jammen hadde jeg fritidsproblemer! Det var innholdet i en bok om en anorektisk jente som fasinerte meg og som fikk meg til å ta et valg. Det var Evelyn spøkelse. Hun levde i ensomhet og opplevde mystikk i naturen. Mystikk ville jeg også oppleve. Noe utover det fysiske som holdt på å kjede meg ihjel.

Men hvorfor dette ukontrollerte begjær? Var det egentlig et seksuelt behov som var problemet? Min onani var nok heller en nevrotisk frustrasjon ved mangelen på bekreftelse av meg som person. Jeg hadde et enormt behov for det fordi mine foreldre ikke gav meg det. Fetsundmannen kunne kun bekrefte kroppen som bar hans fantasi. Onani var mitt første tegn på en avhengig personlighet. Jeg var skremt over mitt store behov og behovet ble et problem fordi jeg ikke kunne tilfredstille det og fordi hvis jeg tilfredstilte det sammen med gutter ville jeg bli kalt hore, og hvis det syntes på meg at jeg var kåt var det fare for at gamle griser eller gutter ville prøve seg på meg, og utnytte meg. Seksualkraften var et problem. Den gjorde folk til griser. Og jeg ville ikke være en gris og jeg ville ikke ha med griser å gjøre.

Humor og alvor.

17.06.2011

Jeg ble ledd av når jeg ble sint som barn og ungdom av både pappa og mamma. Det jeg sa kom ikke gjennom, og når jeg ble sint ble det latterliggjort. Jeg ble veldig fortvilet av det og anspent, og frustrert. Jeg har i det siste tenkt på en episode som har satt seg fast der mamma hadde det gøy fordi jeg var sint. Hun lekte trolig at jeg var en tyr fordi hun viftet med et lite håndklede i ansiktet mitt og lo. Å ha tirret meg opp var helt kuult, liksom, så hun bare fortsatte. Men hun hadde også et foraktfullt blikk som skremte meg. Jeg snakket alvor. Men hun bare smilte et ekkelt smil.

Selv om jeg har opplevd å bli ledd mye av, av søstera mi, mamma og pappa så var det ikke før for et par dager siden jeg kom på ideen om at det er mulig å bare le når noen er sinte, istedetfor å ta alt på alvor. Ikke oppi ansiktet på noen slik mamma gjorde, selvsagt, men i sitt stille sinn på avstand til situasjonen. Jeg tok innover meg mammas oppførsel og ble den fordi jeg ville forstå.

Å bare le var helt nytt for meg. Det skapte en stor avstand til hele situasjonen, jeg tok ikke ansvar, føltes ut som. Jeg vil dog ikke velge det overfor min sønn. Er det noen som tar folk på alvor så er det meg. Jeg har blitt mine foreldres motsetning sånn sett.

Jeg tenker at det kan være greit å le av det komiske i det tragiske når det tragiske er i fortiden, men alle fortjener respekt nok til å bli tatt på alvor. Man burde være grei nok til å overse oppførsel/sinne og høre på ordene som vedkommende vil bli møtt på. Ja, det må være greit å le de gangene ingen blir såret av det.

Jeg har i den siste sett etter det komiske i det tragiske. Det nytter likevel ikke å ha medfølelse med noen som kanskje er døde eller jeg ikke kjenner. F.eks det å se en nazist drepe den ene jøden etter den andre på en film som om han var besatt kan være komisk. Han lever jo med en merkverdig innstilling, tror han bekjemper ondskap ved selv å være ond, ja, oppfører seg som en tulling.

Uansett om man ler eller gråter forandrer det ingenting. Den onde kan vel egentlig bare betraktes som tull? Tullete oppførsel?

Det beste er kanskje at man ser både det tragiske og det komiske i situasjoner og velger ta personen på alvor uansett. Og ikke trenger man å velge om man skal reagere på det tragiske eller det komiske engang, men det er vanskelig å la være å reagere overhodet. Men følelsene er ikke verdt å ta på alvor på den måten at man reagerer, det er budskapet, viljen til personen, som er viktig. Følelser er bare redskap for å forstå.

Overformyndersk piss.

17.01.2012

Psykologen min vet null om spiseforstyrrelser, så hun blir usikker og prøver å ta tak i situasjonen med dominerende og grove grep. " Du må spise for sønnen din sin skyld" (blæh! det kunne mora mi ha klart å sagt også. Lite proft. )"skal du begynne å trene igjen? Det må jeg snakke med legen din om. Jeg tror vi bør ta en time sammen alle tre".
Er det noe en anorektiker hater er det at noen skal prøve å kontrollere livet ens. Ikke at andre vil finne seg i det heller, altså, men det er virkelig å rokke på forsvaret til en anorektiker. Jeg blir sint og synes hun svikter, hun skal være en støtte, ikke en fiende jeg skal forsvare meg mot. Neste gang jeg ser henne skal jeg si det. Hun får kutte ut ellers vil jeg ikke snakke med henne mer. Jeg trener da uten hennes godkjennelse. Hvem tror hun at hun er? Meg? Dust. (Jeg måtte bare få det ut).

Terapeuter går for langt når de er skråsikre på å vite bedre hva som er best for en person enn personen selv. "Jeg synes ikke du skal" - sånne utsagn skaper tillitsbrudd. Terapeuter og andre som skal møte noen bør ha tillit til at den andre kan løse ting i forhold til sin indre sannhet og at denne deres indre sannhet er sann for vedkommende og dermed god nok. Den andre bør ha respekt nok til kun å komme med innspill som kan være med å løse knuten til vedkommende.

Perfeksjonisme som forsvarsmekanisme.

21.07.2010

Hvorfor var det så viktig for meg å være perfekt allerede som tolvåring? (Gjorde mitt aller ytterste på skole og ballett, livredd for ydmykelsen ved å ikke kunne det jeg skulle på skolen og å bli rettet på i balletten.)

Fordi jeg ikke var bra nok. Pappa forlot jo sin egen datter!

Følelsen etter å ha bli avvist kan beskrives som å være porøs men tykk og for synlig. Ydmykelse kalles det. Når jeg gråt ble jeg liten igjen. Det å være tykk forbinder jeg med denne følelsen av å være tykk når man har blitt avvist og dermed har jeg tenkt at man blir avvist om man er tykk. Snudd det på hodet, altså, og tatt følelsen for å være fysisk realitet. Dette er noe mennesker med spiseforstyrrelser er «kjent» for. Å være perfeksjonist er å være i et fengsel. Jeg vil sette meg selv fri nå fordi nå skjønner jeg at uansett hvor godt jeg utfører noe vil jeg være av like stor verdi. Jeg trengte å skjønne sammenhengen mellom pappas avvisning og min mindreverdighetsfølelse, og at det siste fikk meg inn i perfeksjonismen som forsvars-strategi mot ny avvisning før jeg kunne avlære meg perfeksjonismen som mal. Jeg kom over en bok hvor det sto at en perfeksjonist ofte ikke gjør noe fordi han ikke får det fullkomment. Det fikk meg på sporet av å forstå mer.

Nå vil jeg gjøre ting bare fordi det gir glede også. Sex blir greit selv om det ikke er for annet enn glede. Selv om det ikke gjør meg mer fullkommen vil jeg gjøre det jeg vil gjøre nå. Det finnes ingen dom som sier: du er ikke godtatt. Pappa orket bare ikke være pappa. Så enkelt var det.

Hvordan kan noen forvente noe av e'n uten verdi?
Jeg fikk uforenlige signaler hjemmefra. Du er verdiløs, men vi forventer at du kan klare alt, og det uten støtte fra oss!!!!!!!! Slike motstridende beskjeder skaper nevroser. Det er umulig å oppnå harmoni med slike bekjeder i sitt sinn.

Hjelp i natten

31.03.2011

Jeg ba til Gud i natt for å hjelpe meg med noe i forbindelse med min spiseforstyrrelse pluss at jeg våget å kjenne på en realitet jeg har unngått å vedkjenne meg i alle år. Da så jeg hvordan alt fikk sin rette plass.

Idag synker det innover meg hva det innebærer å være frisk fra spiseforstyrrelse. Den siste og avgjørende og største biten falt på plass i natt, men idet den gjorde det rearrangerte den hele bildet så jeg fikk se livet slik jeg gjorde det som frisk for 22 år siden og den røde tråden gjennom livet og hva spiseforstyrrelsen i funksjon hadde handlet om. Og funksjonen er denne: jeg har knyttet meg til mat istedetfor mennesker, først pga svik fra foreldre og andre voksne og så fordi jeg ikke ville legge min byrde av skuffelse over at jeg var blitt sveket på mine venners rygg. Så jeg isolerte meg og mitt tilknytningsbehov ble overført til mat.

Jeg er så inderlig takknemlig nå. Livet begynner igjen. Venner blir plutselig interessante igjen fordi jeg kan knytte meg til dem og byrden ved konstant indre spenning borte, sammen med tvangstankene. Å være så tynn er brått ikke viktig. Perfeksjonismen har falt ned som en keramikk-krukke og ligger knust som hvitt støv.

Gud har gjort mirakler for meg over natta, og på et øyeblikk tidligere også. For Gud er alt mulig om bare vi tør gi slipp på kontrollen og bli med på det Gud vet må til for å helgjøre og rettgjøre.

Jeg vil bare si takk, for nå kan jeg elske mennesker igjen. Ikke bare innimellom de gangene jeg klarte å frigjøre meg fra tvangstankene som før, men hele tiden.

Om jeg i fretiden skulle legge på meg og oppleve at noen kom til å bemerke at jeg var lubben vil jeg ikke som jeg ville gjort til nå; bli såret og ty til slanking, men synes synd på den som sa det. Jeg tror på kjærligheten mellom mennesker og vil holde fast ved den.

Jeg sitter her med gledestårer. Jeg er fri.

Samfunnets skygge

Skrevet 07.06.2009

Såkalt syke barn og ungdommer viser bare skyggen av samfunnet. Tenker da på de med AD/HD, de som er stoffmisbrukere og spiseforstyrrede.Når foreldre og fasade-Norge har et anstrengt forhold til følelser, seksualitet og Gud så er det nødt til å bli en skjevhet et sted. For ingenting kan skjules. Da jeg var på det sykeste med spiseforstyrrelsen min tenkte jeg at jeg bar samfunnets skygge. (19 år siden) Jeg var motstander av grådighet, materialisme,det å ta masse plass når det var bare bla- bla som kom ut av munnen på folk. Jeg ville vekke folk som var sløve og ubevisste. Mange av de som er opptatt av selvutvikling vil vel begynne med det, kanskje? Bære skyggen, søke lys for å se gjennom den og frigjøre seg fra den. De som ikke vil bry seg om skyggebærerne er de som benekter sin egen, antar jeg. De som blir sinte er de som undetrykker den i seg selv. Det er jo sprøtt å se alt fokuset på overfladiske ting og ikke bli sett som menneske. Som om mennesket er mer kjedelig enn ting. What is that?