Anoreksien er en redningsplanke

 Anoreksien er en redningsplanke i et kaotisk hav. Et hav som en er på så lenge en ikke har funnet en havn og legge det våte tøyet fra seg i.

Å ha anoreksi er trygt fordi det holder en okkupert med noe som hindrer en i å føle.
Følelser kan ikke kontrolleres. Man kan ikke bestemme hva man skal føle. Heller ikke hvilke tanker som kan dukke opp kan man kontrollere. Ikke hvordan andre kommer til å reagere om man viser hva man føler, ærlig og åpent.

Å ikke ha noe å gjemme seg bak er skummelt og sårbart. Man gjemmer seg ved å si: " ikke noe er i vegen med meg" samtidig som kroppen skriker: " jeg trenger omsorg". Man tør ikke vedkjenne seg det kroppen trenger. Man tror ikke noen vil bry seg. All denne "svakhet" (behovene) kroppen har som man tror man ikke kan få tilfredstilt. Som å få prate ubekymret/uhemmet, sitte inntil noen uten tanke på at man kanskje tar for mye plass (dvs egentlig ikke er velkommen så nær), uttrykke følelser spontant og fritt,-- kunne føle samhørighet med andre!

Kjærlighet skaper enheten der det spesielle ikke sees på som en trussel, men integreres naturlig. En byrde av vonde følelser er en trussel mot et vennskap og holdes derfor unna, ved å distrahere seg med fysisk aktivitet, ritualer, telling, sulting m.m. Og for all del ved å isolere seg for å være på den sikre siden, ikke risikere avvisning, nok en gang.

Drøm

 

I drømmen sto jeg i gangen og skulle si farvel til ei ung dame innpakket i like mye tykt yttertøy som jeg pleier å ha på. Dessuten kan det hende hun var litt lubben under kåpen. Er ikke sikker. Mamma og en person til hadde allerede gått ut av døra. Jeg så ryggene deres fire meter fra døra ca. Jeg ble overrasket da den ukjente unge damen begynte å mase iherdig på at jeg skulle slå følge med dem. Jeg kjente jeg følte sterk motstand. Jeg ville absolutt ikke følge etter mamma! Hun maste og dro i meg og da våknet jeg fra drømmen fordi jeg ble redd hun skulle klare å få dratt meg med. Jeg kjente etter om det var den minste ettergivehet til å følge henne og det var det, og jeg var i sterk villrede om hvilket valg som var det beste. Jeg ble lei meg og kvalm da jeg tenkte på det dagen etter.

Å følge i mamma fotspor, liksom. Å ja, nå husker jeg at jeg tenkte om drømmen at min anorektiske oppførsel var en protest mot henne som en måte å rive meg løs fra henne, fordi hun invaderte meg og sammenlignet seg med meg og kjempet mot at jeg skulle være et selvstendig individ. Dette har jeg aldri innsett tidligere. Jeg har bare sett anoreksi som et rop om hjelp og dermed betraktet meg som ganske frisk siden jeg ikke prøver å oppnå noe fra andre med det lenger.Når jeg tenker på muligheten til å bli helt frisk, dvs føle meg fri i forhold til spising, må jeg flytte fra mamma. Men egentlig hjelper det ikke så lenge hun lever, og det vil hun jo gjøre i all evighet, så jeg tror ikke jeg klarer det noen gang. Å bli lubben er farlig m.h.t. menn, siden de er farlige når de begjærer kroppens bulker. Jeg hater bulker. Jeg liker ikke hoftebulkene av bein heller. Jeg vil være en strek og være sikker på at jeg ikke er attraktiv. Jeg blir fri når jeg er fri fra denne verden og spising ikke er noen sak lenger.

Hvorfor ville hun damen dra meg med? Så jeg kunne bli en del av mengden/gruppen? Å miste min egenart, mine grenser ville det betydd. Miste bevisstheten og tilpasse meg mengden. Ikke pokker om jeg vil. Jeg mister meg selv fordi jeg føler at det ikke er plass til mine følelser og at mine behov ikke passer inn. Jeg passer ikke inn. Jeg vil ikke tilpasse meg heller fordi da gjør jeg ting jeg ikke vil. Det var ikke en ørliten vilje i meg som ville følge gruppen, men det var et ørlite øyeblikk uten at jeg hadde motstand pga manglende oppvakthet, hvor det var en mulighet for at hun kunne klare å dra meg med fysisk. Det var da jeg våknet fra drømmen. Redd utslettelse/nedsettelse/bevissthetstap.

Å bli frisk er ikke å gå tilbake til noe som en gang var; uten egenart, forsvinne i mengden med undertrykkelse. Å bli frisk er å fortsette å stå opp for meg selv og å få rom for den jeg er. 

Å velge annerledes

 For å komme ut av anoreksien må man finne andre løsninger på problemer som oppstår hvor man vanligvis velger å bli destruktiv og sulte seg. Dssverre er det slik at det ikke er bare e'n ting som får meg til å velge å ville det, men mange. Kan de sammenlignes? Kan det være noe de har felles i grunnen? Ja. Fellesnevneren er at jeg opplever å bli oversett, ugyldiggjort, at mine behov ikke blir tatt på alvor.

Jeg har hatt problemer med å be om ting for meg selv, vet jeg, og må da spørre: har jeg ikke fått det jeg har bedt om som barn? Er det derfor jeg ikke tror mine behov vil bli tatt hensyn til? Ja. Pappa bestemte alt og brydde seg ikke om mine ønsker. Mine ønsker ble avfeid. Og da jeg bare levde med mamma husker jeg at jeg ikke fikk det slik jeg ønsket når det ikke passet henne. Hun er den typen som identifiserer seg med meg og ikke aksepterer det som viker fra hennes egne ønsker. Det jeg likte, mente og ville som ikke passet hennes smak, mening og vilje ble avfeid. Jeg husker jeg måtte manipulere henne for å få det som jeg ville. Manipulere slik hun gjorde. Få det til å virke som om det var hun som fikk fordeler av det. Det å bli sett på som et selvstendig individ var umulig.

Trassen min som jeg uttrykte for å bli sett som adskilt individ nådde ikke frem. Den også ble avfeid som noe uønsket og jeg ble ikke sett da heller. Ingenting nyttet. Jeg hadde ingen påvirkning på omgivelsene. Jeg ble veldig selvopptatt av å ikke bli sett for liksom å ikke miste meg selv i en symbiose med de omkring meg.


Jeg tror anorektikere, eller ihvertfall jeg, har måttet leve med selvsentrerte mennesker som ikke ser andre enn seg selv og egne behov. Om man skal se noen årsak i omgivelsenes påvirkning.


Når jeg føler meg maktesløs og urettferdig behandlet, dvs når mine behov ikke taes med i regnestykket, kun den andres, blir jeg helt vill. Men det nyttet ikke å bli vill med pappa. Han var steinhard. Mamma gikk bare, med forakt-mine. Så løsningen ble å sulte seg i protest for å ikke bli sett. Men det nyttet ikke det heller. Det ble pappa sint av. Han brydde seg ikke noe mer om behovene mine bare fordi jeg var så skrullete at jeg sultet meg. Og mamma syntes jeg var pen som tynn og skjønte ikke tegninga i det hele tatt.

I mitt siste forhold protesterte jeg og det nyttet noen ganger fordi jeg truet med konsekvenser som ikke var hyggelige for han. Da slapp jeg å bli destruktiv. Men jeg har ikke følt at jeg har blitt tilstrekkelig tatt hensyn til så jeg har vært halv-anorektisk frem til nå. Denne mannen sa rett ut at de aller fleste er egoister og at jeg ikke kan forvente omtanke. Jeg må altså be om alt og kjempe for å få mine behov tilfredstilt. Jeg måtte ofte spørre han om han mente det var rettferdig at kun han skulle få sine behov tilfredstilt i interessekonflikter. Det pleide funke.

Å prøve å oppnå omtanke ved å se tynn og syk ut hjelper ikke når de en prøver å bli sett av ikke har medfølelse. Det funket ikke med pappa og det funket ikke med han.

Jeg har hatt en skjult grunn for meg selv og andre til å være halv-anorketisk de siste årene. Fordi jeg opplever at for mye av ansvaret for sønnen min legges på meg vil jeg være tynn og svak i håp om at jeg skal få avlastning fordi andre skal skjønne at jeg er for svak til å ha så mye ansvar som jeg har. Det har ikke funket. Det er jo å henvende seg til medfølelsen og forståelsen av andre enn dem selv. Jeg har istedet fått kritikk, blitt mobbet og ertet for å være tynn.

Egentlig er det ikke svak jeg er, men jeg blir jo ingen overskuddsperson av å ikke få nok næring selvfølgelig. Jeg vil bare ha en rettferdig fordeling og unnes frihet slik andre har. Jeg vil bli regnet med. Jeg protesterer mot at jeg ikke får ha et liv i frihet på lik linje med andre. Det høres kanskje rart ut men jeg skal forklare.

Når mamma vil på noe og det er samtidig som jeg trenger barnevakt fordi jeg ønsker å komme meg ut på noe er det bestandig hennes ønske som kommer foran. Hun sier alltid da glatt: det passer ikke. Sånn er det med faren også. Han tar seg reiser til utlandet akkurat når det passer han. Hadde jeg gjort det samme hadde jeg trolig blitt kalt en mor som forsømmer sin oppgave som mor etc. og jeg hadde fått høre at han kan ikke ha sønnen vår fordi han skal jo ditt og datt. Han har fri til å gå på alt mulig han vil mens jeg må passe sønnen vår og får ikke gått ut. Sånn har det vært inntil nylig.

Jammen godt å ha en psykolog som bryr seg. Hun ville dra inn barnevernet fordi hun skjønte at jeg ikke hadde nok energi til sønnen min. Da våkna faren hans! Han er redd barnevernet. Da sa han at han skulle ha sønnen vår overnattende en gang i uka sånn at det kompenserte for en avlastningsfamilies avlasting. Det er supert at han vil det. Nå er det heller ikke lenger bare han som bestemmer hvilken ettermiddag han skal ha sønnen vår. Om jeg vil på noe spesielt en kveld taes det hensyn til på lik linje med hans egne behov. Rettferdigheten er på plass. Jeg regnes med. Ikke fordi det unnes meg, men pga frykt for konsekvensene. 

Noen sier at jeg setter meg selv i fengsel og at det må være fælt. Det stemmer ikke. Jeg er allerede i fengsel pga omgivelsene. Når man ikke regnes med er det som å bli lukket bort. Når man ikke blir hørt og sett er man jo ikke fremme i verden sammen med andre. Det gis ikke plass. Det er ikke plass til annet enn deres følelser, tanker og ønsker. Men jeg skal ikke gi meg. Jeg skal gjenta meg selv om folk ikke hører. Jeg skal snakke de dumme til fornuft.  Jeg liker ikke å være rå, men mennesker uten omtanke og hensyn er rå og hører først når jeg snakker fra deres ståsted.

Jeg vil mye heller være omtenksom og hensynsfull, men det bare utnyttes av mennesker som ikke har slike egenskaper i bruk selv.

En annen sak jeg har protestert mot er samfunnets holdning til arbeid. Hva man ønsker å gjøre er liksom ikke så viktig som at man trenger penger for å overleve. Jeg vil ikke jobbe for pengenes skyld og jeg vil gjøre det som interesserer meg. Jeg har et liv og det skal leves, ikke forsvinne ut av kroppen ved slavearbeid. Plikter er godt å gjøre om de gjøres frivillig. Da er kjærligheten forløst og man føler seg fri i forhold til seg selv, andre og alt.

Tanker om hvor jeg er nå

 

Jeg skulle gjerne snakket med noen. Siden jeg ikke har det er det fint å ha en blogg. Jeg har skjønt at jeg må spise mer, gjøre noe for å ikke å gå ned mer i vekt. Egentlig bør jeg gå opp en del. Ale rundt meg maser om det og det synes at jeg er anorektisk nå. Det er litt kjipt vite når jeg er ute blant folk, at noen tenker: hun der er anorektisk.

Jeg har funnet en måte å vri meg unna frykten for å spise mer enn 1300 kcal på. Jeg har sagt til meg selv at istedenfor å bli redd for å legge på meg hvis jeg har fått i meg mer enn 1300 utsetter jeg det å reagere til det er en reell grunn, til jeg faktisk ser at jeg har lagt på meg for mye. Det skal nok litt mer til en den innsatsen jeg nå tør legge til, som er mellom 200-500 kcal mer om dagen. Mest av alt er det viktig å stanse nedgangen. Da må jeg nok opp i 1700 ihvertfall. En annen måte kunne være å gå mindre enn det jeg gjør, som er 80 min dgl. Det tenkte jeg idag siden jeg var syk og det var slapsevær og glatt å gå, men det ble med tanken. Vaner/tvangshandlinger er fryktsomt å vende.

Jeg er hele tiden hodepine, noe jeg kan innrømme kan skyldes underernæring nå. Jeg er ikke komfortabel med å spise mer, det er jo helt sprøtt å skulle fetes opp når jeg bestandig har ønsket å gå ned i vekt. Jeg vil egentlig ikke fetes opp, æsj, jeg er i et dilemma og jeg liker det ikke. Jeg orker ikke trene heller fordi jeg er syk hele tiden. Motivasjonen er også borte. Jeg trente for å gå ned i vekt, men fant ut at bare spaserturer holder meg tynn også, så da gidder jeg ikke annet.

Før likte jeg speilbildet mitt. Jeg har helfigurspeil på badet. Nå blir jeg skremt hver morgen fordi jeg er så tynn. Og vil gjemme meg så ikke sønnen min ser meg. En dag sa han: jeg liker deg selv om du er skjelett. Heldigvis mente han ikke det jeg fryktet men at han elsket meg selv om jeg ble død.

Jeg trodde ikke jeg var skikkelig anorektisk, men når jeg datt nedenfor en viss vekt, det var vel da jeg passerte 48 kg, så bare ble jeg faststivna, liksom. Jeg prøver å følge fornuften litt nå selv om den er fjernt fra hva jeg føler meg som. Fornuften er liksom utenfor meg, mens jeg har behov for å bruke kroppen som verktøy i en forsvars-strategi mot kritikk, for ikke bli så stor siden verden ikke gir meg plass, for å heve meg over det fysiske etc. Jeg kan fortelle noe. Før da jeg prøvde å gå ned i vekt og veide 54 merket jeg at jeg hadde en tendens til å spise litt mer enn ytterst nødvendig og at det skyldes en biologisk frykt for å dø. Det var en forsikringsmekanisme som var igang. da jeg avslørte den klarte jeg også å heve meg over den sånn at frykten for å dø på biologisk grunnlag forsvant. Det var en seier for meg. Og det er noe av det anoreksi handler o for me; å overvinne det fysiske, det lave i oss og være fri til å velge kun blandt det guddomelige. Å dø er da heller ikke så farlig fordi man samtidig arbeider med å bygge opp en evig sjel. Om man rekker å bygge opp denne innen man dør er det vellykket. Jeg er ambisiøs i det henseende og det er kanskje ikke slike tanker og mål man forventer av en mor til en gutt på bare 5, men sånn er det. Jeg skal oppnå så meget frihet som mulig, rydde unna hindringer. Om man fysisk dør hever man seg jo også over det fysiske. Det er dodg dumt å gjøre det så bokstavelig, men heller passe på å gjøre det på immaterielt vis. Jeg elsker å sove:)

Når jeg ser på damer med store pupper tenker jeg at det er det siste jeg vil ha. Jeg vil ikke være eller ha noe der kun til andre å ta. Derfor også misliker jeg stor kropp og har det gøy når menn går bak meg og ikke finner noen rompe på meg. Ingenting å begjære, ingenting å ta. Jeg går da trygg.

Jeg er bare lei meg, jeg. Nå som jeg har løsrevet meg fra pappa og ikke har han å tenke på og savne merker jeg hvor tomt livet mitt er, tomt for mennesker. Jeg bryr meg plutselig om det faktumet, noe jeg ikke gjorde før. Da var det greit å være alene, jeg hadde savnet. En åpning for et bedre liv kanskje? På IKS er det jenter å prate med, det er fint, så om jeg klarer å få meg ned dit er det supert. Jeg har sagt jeg vil jobbe der en god del, men så blir jeg redd jeg ikke klarer å innfri dagen etter. Jeg fikser ikke at det forventes at jeg skal komme. Jeg orker ikke byrden. Rart kanskje? Men det er vel fordi jeg ikke har overskuddet som trengs mer enn en gang i mellom, tror jeg.

Trøst og avskårethet

 Trøst er et ord som liksom ikke tilhører voksenverdenen utenom når vi selv gir til barn. Voksne er liksom ikke som barn i betydningen sårbar lengre. Jeg tror mange trenger trøst,å få være små og bli rommet og forstått. Jeg tror mange har meget, meget ansvar og utfører mange plikter og ikke tillater seg å kjenne behovet for å være liten engang. Vet ikke, selv tviholder jeg på retten til å være som et barn og blir sint når det forventes at jeg er et usårbart voksent menneske som skal påta seg meget ansvar som om jeg var en hard kjerre som kan bære alt alene.

Mange voksne er som roboter og de samme kritiserer "trassige" barn som har egen vilje. Jeg vil ikke bli voksen på den måten at man skal bli en pliktoppfyllende robot uten noe en skal ha sagt, slik mamma sa til meg en gang(og det var da jeg hørte det klikka inni hodet mitt og jeg visste at broen mellom hjernehalvdelene ble adskilt og at jeg ble uhelbredelig syk psykisk). 

Jeg vil bli sett og være tydelig men ikke hvis jeg ikke blir respektert for min mening og vilje. Når de ikke rommer meg tyter jeg ut i verden og blir for stor. Dvs jeg ser meg selv. Jeg tar plass i verden istedenfor at de skjuler meg med sin forståelse. Å bli avvist er å bli fremtredende.

Jeg var hos legen idag og veide 46,7 med klær på. Det var snodig å være der og bli sjekket for det ene og det andre mens jeg sa jeg var kald (jeg hadde ikke spist ennå) og ville ha på meg ullgenseren, men ikke fikk lov fordi hun skulle undersøke magen min.

Anoreksien har tatt fullstendig tak på meg nå etter at jeg gikk over en magisk grense, et vekt-tall. På den ene siden av tallet eller vekten vil man leve, på den andre ikke. Lenge har jeg levd på grensen. Men nå som jeg har blitt tynnere er jeg automtisk på den andre siden. 

Jeg vil ikke jobbe og være en slave som ikke har noe hun skulle ha sagt, som bare må følge instrukser. Jeg er ide'rik og passer ikke til å være utføreren av ideer andre har skapt. Jeg vil synge, skrive, lese, utforske, formidle. Jeg er for ivrig og kreativ til å bare være en utfører fysisk. Jeg er en utfører psykisk.

Forskjellen

 

Jeg leser en biografi om anoreksi, og det får meg til å tenke. Hva er forskjellen på henne og en normal person for å inndele det enkelt? Jo hun inntar ikke føde nok til å leve og hun har ikke noe innhold i livet sitt. Hun har ingen nære venner hun er mye sammen med, ingen kjæreste, ingen jobb eller skole å gå til og ingen annen hobby enn kosthold og trening. Hun spiser ikke fordi hun har ikke noe å måtte ha energi til! 

Så hva gir andre mennesker en grunn til å ville holde liv i seg selv? Jeg er som henne, jeg tror jeg vil ha det lyserer om jeg delte livet med en kjæreste som jeg var nær på alle plan. Det ville gitt meg lyst til å jobbe mer, se fremover og legge planer. En håpløs romantiker kan ikke virkelig ha det bra uten kjæreste. 

Nå er det ikke noe en anorektiker gjør for å finne en kjæreste heller,da, siden hun er opptatt med å stirre inn i døden hele tiden. Det har gått litt for langt. Håpet er ute. Ihvertfall for en stund. Kanskje for all tid i det livet hun lever nå på jorden. Ingen er bra nok. Hun er ikke bra nok. Ingen passer inn fordi formen kjærlighetformen som kunne rommet alle er stengt ute. Hun er redd all kritikken som føles som de kuttene hun har utført på armene sine, om hun skulle leve, ta plass og vise hvem hun var. 

Jeg tror ikke noen er glade uten en partner og jobb, men hvordan mennesker takler det varierer. Vi vet noen ville trøstespist, drukket mye alkohol, brukt stoff, shoppet masse , en eller annen ting som fikk en til å føle seg bedre, eller til å føle mindre smerte. 

Følelse av mindreverd er en ting som ikke akkurat får en til å juble omkring på gata og ta opp plass;) Selv må jeg påminnes ofte om at jeg må ta imot før jeg kan gi. Ellers går jeg og mistrives med meg selv fordi jeg ikke gir nok, med dårlig samvittighet overfor Gud og mennesker. Og jeg sprer ingen glede da akkurat. Jeg gir når jeg har unnet meg og tatt imot noe jeg trenger. Jeg føler noen ganger at jeg lever i en omvendt tilværelse. 


Mange synes sikkert det er underlig at et menneske frivilliig sulter seg så til de grader med den pine det innebærer. Hvorfor slutter hun aldri. Hvorfor slutter hun ikke når fettprosenten er lav? Om du spør henne når hun er tynn nok sier hun "aldri". Hun er ikke fornøyd før kroppen er usynlig og borte for andres øyne. For det er å bli sett for det bak kroppens ytre hun ønsker. 

Men hennes kamp for å få fokus vekk fra sin kropp resulterer i det hun prøver å unngå, nemlig at andre henger seg opp i hennes utseende og at hun selv skal bli like opptatt av det som de, selv om hun har andre grunner til det. 

Ja, det skremmer meg at perfeksjonisten som pisker anorektikeren videre inn i døden aldri blir fornøyd. Fordi den vil ha kroppen vekk. Den forakter kroppen og vil fjerne den. 

Jeg vil dele noe fra boka. Et svar fra hennes terapeut på hennes brev: 
Utifra det du har fortalt kunne jeg aldri ha føle forakt for deg, eller dine handlinger. Faktum er at så fort jeg tenker på det blir jeg trist og sint.Trist, fordi en ung kvinne skal være så desperat. Trist, fordi det er så langt mellom menneskenes hjerter at de må ta slike metoder i bruk. 

Jeg blir sint på dem som ikke har fått henne til å føle seg vakker, elsket, beundret og fantastisk! Sint på dem som ikke har holdt rundt henne og beundret henne. Sint på dem som har utnyttet henne for å styrke sitt eget ego og for å kompenserer for sine egne feil og mangler. 

Som jeg ser det har du ingenting å skamme deg over, dersom du ikke skammer deg over å føle savn, sårbarhet og behov. Du gjorde det du måtte. Ikke fordi noen tvang deg, men fordi du var drevet av savn, en desperat langsel etter varme og nærhet. 

Klem! 
Micke

Selvbedrag

 Jeg leste i en eventyrtolkningsbok at Freud hadde sagt at mennesker følte seg krenket når opprinnelsen for ens myter ble synliggjort. Jeg undret meg da om jeg selv levde på en myte, en løgn. Jeg glemte spørsmålet, men om natten kom svaret:

Den rare opplevelsen da Fetsund-mannen viste meg at han hadde onanert har jeg slørt til for meg selv. Første tanke var: han er en gris. Neste: tenk om han visste at jeg onanerte og på denne måten viste det? Men nei, hvordan skulle han kunne vite det? Da måtte det være en høyere bevissthet. Det var det som skremte meg. Gud viste meg dette for at jeg skulle konfronteres med dette jeg skjulte, for at min holdning til onani kunne komme opp i dagen. Jeg tror ikke Gud likte min avhengighet av det.

Og jeg overførte ikke bildet av han som gris på meg fordi han var så vanskelig å takle. Det er ihvertfall ikke hele sannheten. Jeg så meg selv som en gris fordi jeg som han onanerte! Jeg var rosa i huden ved kåthet, som en gris. Istedetfor å slutte å oppføre meg som et dyr med onani overførte jeg problemet til grisekjøtt og unngikk det. Dette fordi jeg ikke klarte å kontrollere seksualkraften min. Men det var jeg altså ikke det minste klar over da.

Det var altså ikke bare frykten for å bli begjært av andre som var grunnen til min anoreksi. Det var et lag under der. Frykten for mitt eget ukontrollerte begjær i møte med andres (kvinner og menn), og selfølgelig visse menns ukontrollerte begjær. Summa summarum; jeg var redd for hva seksualkraften fikk folk til å gjøre.

Da kona til mannen der trodde jeg prøvde å slanke meg siden jeg ikke ville spise svinekoteletter plutselig, og gav meg råd om slanking, ble det altså til at jeg kontrollerte apetitten for mat i tillegg. Men dette var egentlig ifølge meg ikke noe behov. Det var et pålagt behov. Men det funket på den måten at jeg sultet bort noe av det seksuelle behovet også. Så det passet jo fint, men det ble destruktivt. Jeg følte at jeg gjorde noe andre ville jeg skulle gjøre og ble ute av meg. Denne følelsen vedvarte. Men det var også lukten av "dead meat" som fikk meg til å avsky kjøtt. Og svin er jo et symbol på det svinet av en mann, right? Og han var "dead meat". Jeg sa også at jeg ville drept han om det var greit for andre. Jeg sluttet å spise svinekjøtt= jeg ville ikke ta inn over meg Fetsundmannen.

Å bli anoreksi - aktig valgte jeg selv ved 18 års alder. Da var jeg identitetsløs, følte jeg. Ingen så meg. Og jeg trengte å finne min kurs og finne meg. Og jammen hadde jeg fritidsproblemer! Det var innholdet i en bok om en anorektisk jente som fasinerte meg og som fikk meg til å ta et valg. Det var Evelyn spøkelse. Hun levde i ensomhet og opplevde mystikk i naturen. Mystikk ville jeg også oppleve. Noe utover det fysiske som holdt på å kjede meg i hjel.

Men hvorfor dette ukontrollerte begjær? Var det egentlig et seksuelt behov som var problemet? Min onani var nok heller en nevrotisk frustrasjon ved mangelen på bekreftelse av meg som person. Jeg hadde et enormt behov for det fordi mine foreldre ikke gav meg det. Fetsundmannen kunne kun bekrefte kroppen som bar hans fantasi. Onani var mitt første tegn på en avhengig personlighet. Jeg var skremt over mitt store behov og behovet ble et problem fordi jeg ikke kunne tilfredsstille det og fordi hvis jeg tilfredsstilte det sammen med gutter ville jeg bli kalt hore, og hvis det syntes på meg at jeg var kåt var det fare for at gamle griser eller gutter ville prøve seg på meg, og utnytte meg. Seksualkraften var et problem. Den gjorde folk til griser. Og jeg ville ikke være en gris og jeg ville ikke ha med griser å gjøre.