Selvbedrag

 Jeg leste i en eventyrtolkningsbok at Freud hadde sagt at mennesker følte seg krenket når opprinnelsen for ens myter ble synliggjort. Jeg undret meg da om jeg selv levde på en myte, en løgn. Jeg glemte spørsmålet, men om natten kom svaret:

Den rare opplevelsen da Fetsund-mannen viste meg at han hadde onanert har jeg slørt til for meg selv. Første tanke var: han er en gris. Neste: tenk om han visste at jeg onanerte og på denne måten viste det? Men nei, hvordan skulle han kunne vite det? Da måtte det være en høyere bevissthet. Det var det som skremte meg. Gud viste meg dette for at jeg skulle konfronteres med dette jeg skjulte, for at min holdning til onani kunne komme opp i dagen. Jeg tror ikke Gud likte min avhengighet av det.

Og jeg overførte ikke bildet av han som gris på meg fordi han var så vanskelig å takle. Det er ihvertfall ikke hele sannheten. Jeg så meg selv som en gris fordi jeg som han onanerte! Jeg var rosa i huden ved kåthet, som en gris. Istedetfor å slutte å oppføre meg som et dyr med onani overførte jeg problemet til grisekjøtt og unngikk det. Dette fordi jeg ikke klarte å kontrollere seksualkraften min. Men det var jeg altså ikke det minste klar over da.

Det var altså ikke bare frykten for å bli begjært av andre som var grunnen til min anoreksi. Det var et lag under der. Frykten for mitt eget ukontrollerte begjær i møte med andres (kvinner og menn), og selfølgelig visse menns ukontrollerte begjær. Summa summarum; jeg var redd for hva seksualkraften fikk folk til å gjøre.

Da kona til mannen der trodde jeg prøvde å slanke meg siden jeg ikke ville spise svinekoteletter plutselig, og gav meg råd om slanking, ble det altså til at jeg kontrollerte apetitten for mat i tillegg. Men dette var egentlig ifølge meg ikke noe behov. Det var et pålagt behov. Men det funket på den måten at jeg sultet bort noe av det seksuelle behovet også. Så det passet jo fint, men det ble destruktivt. Jeg følte at jeg gjorde noe andre ville jeg skulle gjøre og ble ute av meg. Denne følelsen vedvarte. Men det var også lukten av "dead meat" som fikk meg til å avsky kjøtt. Og svin er jo et symbol på det svinet av en mann, right? Og han var "dead meat". Jeg sa også at jeg ville drept han om det var greit for andre. Jeg sluttet å spise svinekjøtt= jeg ville ikke ta inn over meg Fetsundmannen.

Å bli anoreksi - aktig valgte jeg selv ved 18 års alder. Da var jeg identitetsløs, følte jeg. Ingen så meg. Og jeg trengte å finne min kurs og finne meg. Og jammen hadde jeg fritidsproblemer! Det var innholdet i en bok om en anorektisk jente som fasinerte meg og som fikk meg til å ta et valg. Det var Evelyn spøkelse. Hun levde i ensomhet og opplevde mystikk i naturen. Mystikk ville jeg også oppleve. Noe utover det fysiske som holdt på å kjede meg i hjel.

Men hvorfor dette ukontrollerte begjær? Var det egentlig et seksuelt behov som var problemet? Min onani var nok heller en nevrotisk frustrasjon ved mangelen på bekreftelse av meg som person. Jeg hadde et enormt behov for det fordi mine foreldre ikke gav meg det. Fetsundmannen kunne kun bekrefte kroppen som bar hans fantasi. Onani var mitt første tegn på en avhengig personlighet. Jeg var skremt over mitt store behov og behovet ble et problem fordi jeg ikke kunne tilfredsstille det og fordi hvis jeg tilfredsstilte det sammen med gutter ville jeg bli kalt hore, og hvis det syntes på meg at jeg var kåt var det fare for at gamle griser eller gutter ville prøve seg på meg, og utnytte meg. Seksualkraften var et problem. Den gjorde folk til griser. Og jeg ville ikke være en gris og jeg ville ikke ha med griser å gjøre.