Forskjellen

 

Jeg leser en biografi om anoreksi, og det får meg til å tenke. Hva er forskjellen på henne og en normal person for å inndele det enkelt? Jo hun inntar ikke føde nok til å leve og hun har ikke noe innhold i livet sitt. Hun har ingen nære venner hun er mye sammen med, ingen kjæreste, ingen jobb eller skole å gå til og ingen annen hobby enn kosthold og trening. Hun spiser ikke fordi hun har ikke noe å måtte ha energi til! 

Så hva gir andre mennesker en grunn til å ville holde liv i seg selv? Jeg er som henne, jeg tror jeg vil ha det lyserer om jeg delte livet med en kjæreste som jeg var nær på alle plan. Det ville gitt meg lyst til å jobbe mer, se fremover og legge planer. En håpløs romantiker kan ikke virkelig ha det bra uten kjæreste. 

Nå er det ikke noe en anorektiker gjør for å finne en kjæreste heller,da, siden hun er opptatt med å stirre inn i døden hele tiden. Det har gått litt for langt. Håpet er ute. Ihvertfall for en stund. Kanskje for all tid i det livet hun lever nå på jorden. Ingen er bra nok. Hun er ikke bra nok. Ingen passer inn fordi formen kjærlighetformen som kunne rommet alle er stengt ute. Hun er redd all kritikken som føles som de kuttene hun har utført på armene sine, om hun skulle leve, ta plass og vise hvem hun var. 

Jeg tror ikke noen er glade uten en partner og jobb, men hvordan mennesker takler det varierer. Vi vet noen ville trøstespist, drukket mye alkohol, brukt stoff, shoppet masse , en eller annen ting som fikk en til å føle seg bedre, eller til å føle mindre smerte. 

Følelse av mindreverd er en ting som ikke akkurat får en til å juble omkring på gata og ta opp plass;) Selv må jeg påminnes ofte om at jeg må ta imot før jeg kan gi. Ellers går jeg og mistrives med meg selv fordi jeg ikke gir nok, med dårlig samvittighet overfor Gud og mennesker. Og jeg sprer ingen glede da akkurat. Jeg gir når jeg har unnet meg og tatt imot noe jeg trenger. Jeg føler noen ganger at jeg lever i en omvendt tilværelse. 


Mange synes sikkert det er underlig at et menneske frivilliig sulter seg så til de grader med den pine det innebærer. Hvorfor slutter hun aldri. Hvorfor slutter hun ikke når fettprosenten er lav? Om du spør henne når hun er tynn nok sier hun "aldri". Hun er ikke fornøyd før kroppen er usynlig og borte for andres øyne. For det er å bli sett for det bak kroppens ytre hun ønsker. 

Men hennes kamp for å få fokus vekk fra sin kropp resulterer i det hun prøver å unngå, nemlig at andre henger seg opp i hennes utseende og at hun selv skal bli like opptatt av det som de, selv om hun har andre grunner til det. 

Ja, det skremmer meg at perfeksjonisten som pisker anorektikeren videre inn i døden aldri blir fornøyd. Fordi den vil ha kroppen vekk. Den forakter kroppen og vil fjerne den. 

Jeg vil dele noe fra boka. Et svar fra hennes terapeut på hennes brev: 
Utifra det du har fortalt kunne jeg aldri ha føle forakt for deg, eller dine handlinger. Faktum er at så fort jeg tenker på det blir jeg trist og sint.Trist, fordi en ung kvinne skal være så desperat. Trist, fordi det er så langt mellom menneskenes hjerter at de må ta slike metoder i bruk. 

Jeg blir sint på dem som ikke har fått henne til å føle seg vakker, elsket, beundret og fantastisk! Sint på dem som ikke har holdt rundt henne og beundret henne. Sint på dem som har utnyttet henne for å styrke sitt eget ego og for å kompenserer for sine egne feil og mangler. 

Som jeg ser det har du ingenting å skamme deg over, dersom du ikke skammer deg over å føle savn, sårbarhet og behov. Du gjorde det du måtte. Ikke fordi noen tvang deg, men fordi du var drevet av savn, en desperat langsel etter varme og nærhet. 

Klem! 
Micke