For å komme ut av anoreksien må man finne andre løsninger på problemer som oppstår hvor man vanligvis velger å bli destruktiv og sulte seg. Dssverre er det slik at det ikke er bare e'n ting som får meg til å velge å ville det, men mange. Kan de sammenlignes? Kan det være noe de har felles i grunnen? Ja. Fellesnevneren er at jeg opplever å bli oversett, ugyldiggjort, at mine behov ikke blir tatt på alvor.
Jeg har hatt problemer med å be om ting for meg selv, vet jeg, og må da spørre: har jeg ikke fått det jeg har bedt om som barn? Er det derfor jeg ikke tror mine behov vil bli tatt hensyn til? Ja. Pappa bestemte alt og brydde seg ikke om mine ønsker. Mine ønsker ble avfeid. Og da jeg bare levde med mamma husker jeg at jeg ikke fikk det slik jeg ønsket når det ikke passet henne. Hun er den typen som identifiserer seg med meg og ikke aksepterer det som viker fra hennes egne ønsker. Det jeg likte, mente og ville som ikke passet hennes smak, mening og vilje ble avfeid. Jeg husker jeg måtte manipulere henne for å få det som jeg ville. Manipulere slik hun gjorde. Få det til å virke som om det var hun som fikk fordeler av det. Det å bli sett på som et selvstendig individ var umulig.
Trassen min som jeg uttrykte for å bli sett som adskilt individ nådde ikke frem. Den også ble avfeid som noe uønsket og jeg ble ikke sett da heller. Ingenting nyttet. Jeg hadde ingen påvirkning på omgivelsene. Jeg ble veldig selvopptatt av å ikke bli sett for liksom å ikke miste meg selv i en symbiose med de omkring meg.
Jeg tror anorektikere, eller ihvertfall jeg, har måttet leve med selvsentrerte mennesker som ikke ser andre enn seg selv og egne behov. Om man skal se noen årsak i omgivelsenes påvirkning.
Når jeg føler meg maktesløs og urettferdig behandlet, dvs når mine behov ikke taes med i regnestykket, kun den andres, blir jeg helt vill. Men det nyttet ikke å bli vill med pappa. Han var steinhard. Mamma gikk bare, med forakt-mine. Så løsningen ble å sulte seg i protest for å ikke bli sett. Men det nyttet ikke det heller. Det ble pappa sint av. Han brydde seg ikke noe mer om behovene mine bare fordi jeg var så skrullete at jeg sultet meg. Og mamma syntes jeg var pen som tynn og skjønte ikke tegninga i det hele tatt.
I mitt siste forhold protesterte jeg og det nyttet noen ganger fordi jeg truet med konsekvenser som ikke var hyggelige for han. Da slapp jeg å bli destruktiv. Men jeg har ikke følt at jeg har blitt tilstrekkelig tatt hensyn til så jeg har vært halv-anorektisk frem til nå. Denne mannen sa rett ut at de aller fleste er egoister og at jeg ikke kan forvente omtanke. Jeg må altså be om alt og kjempe for å få mine behov tilfredstilt. Jeg måtte ofte spørre han om han mente det var rettferdig at kun han skulle få sine behov tilfredstilt i interessekonflikter. Det pleide funke.
Å prøve å oppnå omtanke ved å se tynn og syk ut hjelper ikke når de en prøver å bli sett av ikke har medfølelse. Det funket ikke med pappa og det funket ikke med han.
Jeg har hatt en skjult grunn for meg selv og andre til å være halv-anorketisk de siste årene. Fordi jeg opplever at for mye av ansvaret for sønnen min legges på meg vil jeg være tynn og svak i håp om at jeg skal få avlastning fordi andre skal skjønne at jeg er for svak til å ha så mye ansvar som jeg har. Det har ikke funket. Det er jo å henvende seg til medfølelsen og forståelsen av andre enn dem selv. Jeg har istedet fått kritikk, blitt mobbet og ertet for å være tynn.
Egentlig er det ikke svak jeg er, men jeg blir jo ingen overskuddsperson av å ikke få nok næring selvfølgelig. Jeg vil bare ha en rettferdig fordeling og unnes frihet slik andre har. Jeg vil bli regnet med. Jeg protesterer mot at jeg ikke får ha et liv i frihet på lik linje med andre. Det høres kanskje rart ut men jeg skal forklare.
Når mamma vil på noe og det er samtidig som jeg trenger barnevakt fordi jeg ønsker å komme meg ut på noe er det bestandig hennes ønske som kommer foran. Hun sier alltid da glatt: det passer ikke. Sånn er det med faren også. Han tar seg reiser til utlandet akkurat når det passer han. Hadde jeg gjort det samme hadde jeg trolig blitt kalt en mor som forsømmer sin oppgave som mor etc. og jeg hadde fått høre at han kan ikke ha sønnen vår fordi han skal jo ditt og datt. Han har fri til å gå på alt mulig han vil mens jeg må passe sønnen vår og får ikke gått ut. Sånn har det vært inntil nylig.
Jammen godt å ha en psykolog som bryr seg. Hun ville dra inn barnevernet fordi hun skjønte at jeg ikke hadde nok energi til sønnen min. Da våkna faren hans! Han er redd barnevernet. Da sa han at han skulle ha sønnen vår overnattende en gang i uka sånn at det kompenserte for en avlastningsfamilies avlasting. Det er supert at han vil det. Nå er det heller ikke lenger bare han som bestemmer hvilken ettermiddag han skal ha sønnen vår. Om jeg vil på noe spesielt en kveld taes det hensyn til på lik linje med hans egne behov. Rettferdigheten er på plass. Jeg regnes med. Ikke fordi det unnes meg, men pga frykt for konsekvensene.
Noen sier at jeg setter meg selv i fengsel og at det må være fælt. Det stemmer ikke. Jeg er allerede i fengsel pga omgivelsene. Når man ikke regnes med er det som å bli lukket bort. Når man ikke blir hørt og sett er man jo ikke fremme i verden sammen med andre. Det gis ikke plass. Det er ikke plass til annet enn deres følelser, tanker og ønsker. Men jeg skal ikke gi meg. Jeg skal gjenta meg selv om folk ikke hører. Jeg skal snakke de dumme til fornuft. Jeg liker ikke å være rå, men mennesker uten omtanke og hensyn er rå og hører først når jeg snakker fra deres ståsted.
Jeg vil mye heller være omtenksom og hensynsfull, men det bare utnyttes av mennesker som ikke har slike egenskaper i bruk selv.
En annen sak jeg har protestert mot er samfunnets holdning til arbeid. Hva man ønsker å gjøre er liksom ikke så viktig som at man trenger penger for å overleve. Jeg vil ikke jobbe for pengenes skyld og jeg vil gjøre det som interesserer meg. Jeg har et liv og det skal leves, ikke forsvinne ut av kroppen ved slavearbeid. Plikter er godt å gjøre om de gjøres frivillig. Da er kjærligheten forløst og man føler seg fri i forhold til seg selv, andre og alt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar