Now you can see.

Now that I'm thin
you can see under my skin.

negative tanker som preger, hvordan bli kvitt dem?

Noen tanker er prentet inn og preger følelsesliv og handlingsmønstre. De gjentar seg fordi de er som limt fast. For å løsrive seg fra de er man nødt til å erstatte de med et sett nye man vet er sanne, i motsetning til hva de man vil få like mye avstand til følelsesmessig som man har i ånden er.

Det en tanke som sitter dypt i den norske kultur, som også sitter dypt i meg. Det er det gamle: "man må yte for å nyte". (En felle for anorektikere, right? Har hun ikke energi til å jobbe fortjener hun heller ikke mat så hun får det.) 

Jeg vet jo med hodet at man er verdifull uansett hvor mye man kan jobbe, og at syke fortjener mat. Likevel sitter tanken som støpt og forgifter meg sammen med dens kone som sier : du er ikke noe verdt. Sammen sier de at du ikke er noe verdt så lenge du ikke jobber og bidrar. 

For å erstatte dette tankesettet må en spørre seg hva som er av verdi. Når Bahaullah sier at treet som ikke bærer frukt skal kastes på bålet, tenker han da på frukt som handlinger? Nei. Bahaullah tenker på frukt som åndelige egenskaper (derav ordet ånds-frukt) som viser tegnene på det guddommelige i mennesker for verden. For det er dette verden trenger. Jeg må ikke falle i materialist-fella og innbille meg at verden trenger effektive menneskemaskiner. 

Altså trenger verden åndelige egenskaper som kommer til syne, i handling. Det er en fryd å kunne gjøre det. Og det å fokusere på det er mye mer konstruktivt enn å tenke at man må jobbe som en maskin for å være verdifull. En maskin er ikke verdifull. Det eneste som er verdifullt er det guddommelige. Man må velge hvem man vil tjene: Gud eller Mammon.

For litt siden skrev jeg at årsaken til mindreverdighetsfølelse er dårlig behandling. Vel, nå kom det altså en annen årsak i tillegg.

Yte for å nyte

Ikke lett å tilpasse seg både den gamle regelen: "du må yte for å nyte" og den nye "tynn må du være" samtidig. Hvordan yte uten energi? Hvordan unne seg mat når en ikke har fortjent det?

Ubehersket og kontrollerende.

I natt gikk det opp for meg at mitt kontrollbehov antakeligvis skyldes det faktum at jeg har liten eller ingen kontroll over følelsene mine, på hvordan jeg reagerer. Dette er skremmende når jeg har et ideal milevis fra å oppføre seg "naturlig" og ubehersket som et dyr. Jeg har ytterpunktene; kontrollerende og ubehersket. Jeg har kontroll over det ytre, men ikke det indre. Kontroll på hva som kommer inn, men ikke hva som kommer ut.

Noen blir imponert over min selvdisiplin og prinsippfasthet,
men jeg glemmer ikke at jeg mangler spontanitet
fordi jeg drar kontrollen for langt.

Verdien vår.

Jeg har tenkt litt på hva det kommer av at jeg og andre med spiseforstyrrelser har en følelse av liten verdi, slik jeg nevnte i forrige innlegg, og svaret kom raskt: Etter å ha blitt behandlet som et objekt, ved andres egoisme. Liten verdi i andres øyne, altså. Blir man derimot elsket blir man bekreftet og ser sin fullstendighet. I en slik tilstand vil man ikke nekte seg selv mat eller være destruktiv på andre måter. Men Bahaullah sier fra Gud at vi skal se med vårt eget øye, ikke andres. Og med Guds øyne, ikke de dømmende øynene. God onsdag!

Uten støtte

Det har forundret meg at noen mennesker trenger andre til å motivere seg til å trene og/eller spise riktigere for å gå ned i vekt. Men jeg har det slik at jeg trenger en mann til å motivere meg til å gå opp i vekt. Til å spise litt mer så jeg kan få mer muskelmasse. Spise mer så jeg ikke hele tiden er syk og svak og ikke i stand til å trene. Jeg klarer det ikke alene. Jeg får angst straks jeg har inntatt over 1600 kcal og fyker da ut på lange gåturer for å kompensere for de ekstra kaloriene. Jeg synes det er sprøtt at noen er avhengig av andre til å ta bedre vare på kroppen sin! Jeg trenger andres bekreftelse på at jeg er verdig å få en større kropp. At jeg som har et spiseforstyrrelses sinn er usikker og trenger støtte er kanskje ikke så rart oguvanlig, men hva med de som ikke klarer å spise riktig og trene uten drahjelp da? Noe må det jo være i veien med dem også. Så hva er det? Mindreverdighetsfølelse?

Før så jeg ned på dem, fordi jeg trodde de manglet viljestyrke. Nå synes jeg synd på dem fordi jeg tror årsaken er at de føler seg lite verdt. Jeg har det akkurat likt, bare på motsatt måte, og kan derfor ikke hjelpe. Jeg har nemlig vurdert å bli personlig trener eller instruktør, men jeg mangler den kjærlighet de trenger for å støtte dem på veien; den trygge favnen. Jeg har ikke fått den av foreldrene mine selv og har den ikke til meg selv eller andre. Jeg føler jeg har noe av den til sønnen min, heldigvis, men det jeg sier til sønnen min, og min holdning til mat når det er han det gjelder, er ikke det samme jeg selv lever etter. Jeg har stålkontroll på eget inntak og energiforbruk for å påse at jeg ikke spiser meg i overskudd.