I perioder har jeg likt å kaste opp for avspenningen av solar plexus skyld. Ved å kaste opp forløses spenning så man kan lettere få kontakt med følelsene sine etterpå. Det er som om man kaster opp mat og følelser samtidig. Det er som en ytre og indre renselse. I tillegg blir man kvitt dårlig samvittighet for det en har tatt til seg av mat. Da jeg var helt avhengig av å kaste opp hadde jeg mange dårlige inntrykk som jeg hadde tatt inn over meg å bli kvitt. Inntrykk jeg ikke hadde bearbeidet og blitt ferdig med. Å kaste opp hjalp på et vis å bli kvitt de vonde følelsene knyttet til inntrykkene. Jeg hadde også rett og slett blitt kvalm av visse inntrykk / opplevelser av råtten oppførsel. Nå gjør jeg yoga, meditasjon eller rosen-metoden for å forløse innestengte følelser.
26. okt. 2014
20. okt. 2014
16. okt. 2014
14. okt. 2014
If i could write a letter to myself as a teenager this would be it.
If someone don't care, to rebel do not help, because you can't change someone who don't see and don't have the ability. Remember the word envy when someone are cruel so you don't fall in their trap. Do not take other peoples responsibility and remember that the one calling you selfish probably are more selfish than you are. To say no is not a mean thing to do. People will not like you less if you follow your own will, they will just not be able to use you selfishly. I can't see how you could have done anything differently, though, because what you did fit perfectly to the circumstances and there are no other options in sight. So I just wish you did not feel ashamed or down because of the bad behaviour done against you. I wish that darkness did' nt overshadow you and made the light so rarely get through to you.
Irriterende artikkel
Ble sur da jeg så denne artikkelen på facebook idag. http://www.nrk.no/vestfold/en-okning-i-spiseforstyrrelser-1.11976706 med første setning som skjærer i ørene: Jakten på det perfekte liv får skylden for at stadig flere unge jenter utvikler spiseforstyrrelser, ifølge fagfolk. Jeg måtte derfor kommentere:
Jeg synes den første setningen er upassende og feilaktig. En annen ting er at jeg ofte leser at de med s.f. mangler verktøy: Hvilke verktøy sunne mennesker bruker nevnes ikke. Hvis de med s.f. tar feil verktøy, hvorfor ikke bare si hva de burde gjøre i stedet? Men det er ikke slik at de tar feil, det er heller ikke det at de ikke har verktøyene, men det at de ikke har mulighet til å bruke de! F.eks kan mange snakke om det som er vanskelig med noen. Ikke alle har den muligheten. Kanskje fordi de har mistet tillit til andres kjærlighet, eller at de ikke tror noen kommer til å bry seg om dem fordi de ikke er vant til det. Å sulte seg er et skrik om kjærlighet til en verden som ikke bryr seg. Om noen hadde vært der og gitt støtte ville det ikke ha vært behov for s.f til å begynne med. Å skylde på "jakten på det perfekte liv" blir helt feil.
Jeg synes den første setningen er upassende og feilaktig. En annen ting er at jeg ofte leser at de med s.f. mangler verktøy: Hvilke verktøy sunne mennesker bruker nevnes ikke. Hvis de med s.f. tar feil verktøy, hvorfor ikke bare si hva de burde gjøre i stedet? Men det er ikke slik at de tar feil, det er heller ikke det at de ikke har verktøyene, men det at de ikke har mulighet til å bruke de! F.eks kan mange snakke om det som er vanskelig med noen. Ikke alle har den muligheten. Kanskje fordi de har mistet tillit til andres kjærlighet, eller at de ikke tror noen kommer til å bry seg om dem fordi de ikke er vant til det. Å sulte seg er et skrik om kjærlighet til en verden som ikke bryr seg. Om noen hadde vært der og gitt støtte ville det ikke ha vært behov for s.f til å begynne med. Å skylde på "jakten på det perfekte liv" blir helt feil.
10. okt. 2014
En artikkel om akkurat det jeg tenkte skrive om.
Ikke så kuult å slanke seg når mange andre også gjør det. Tidligere var jeg en av få som drev med det mer enn et par uker, og definerte meg selv, skilte meg fra massen ved å gjøre det. Nå er det så mange som slanker seg og trener for utseendets skyld og har det som livsstil, i tillegg til et økende antall av de med spiseforstyrrelse som også slanker seg. Å ha "anorektiker" som identitet er lite kuult. Man er da en mislykket slanker fordi man ikke klarer å være passe slank, glad, sterk og livlig. Man er ikke naturlig slank, og trener ikke fordi det er gøy og gir en noe i livet, men fordi en må det for å holde seg tynn. Det er et mislykket prosjekt anorektikeren driver med, fordi det er unaturlig, mangler balanse, og stripper en for personlig særpreg og kroppsmasse.
At en ikke passer inn og er utenfor er en illusjon. Vi burde ikke definere oss selv basert på noen få personlighetstrekk, fordi vi da blir annerledes enn veldig mange flere enn om vi definerte oss selv med alle våre trekk. Vi burde se på menneskers likheter, ikke forskjellene som adskiller. Vi kan alltids finne noe likt som sammenbinder oss med andre.
http://www.psychologytoday.com/blog/hunger-artist/201408/recovery-anorexia-why-the-rules-do-apply-you
At en ikke passer inn og er utenfor er en illusjon. Vi burde ikke definere oss selv basert på noen få personlighetstrekk, fordi vi da blir annerledes enn veldig mange flere enn om vi definerte oss selv med alle våre trekk. Vi burde se på menneskers likheter, ikke forskjellene som adskiller. Vi kan alltids finne noe likt som sammenbinder oss med andre.
http://www.psychologytoday.com/blog/hunger-artist/201408/recovery-anorexia-why-the-rules-do-apply-you
7. okt. 2014
Feel so much better!
Jeg løper aldri hvis ikke jeg må rekke bussen. Idag løp jeg så fort at sønnen min måtte be meg bremse. Jeg løp av glede, av overskudd (jeg rent har glemt hvordan føltes) og fordi jeg følte kontroll pga styrken jeg følte i beina. Det har gått bare en uke med trening og allerede nå merker jeg forskjell.
Igår var jeg på klassisk ballett, og selv om jeg også spaserte 105 minutter, hvorav de fleste var på kvelden, var jeg lett som en fjær imorges. Jeg synes yoga gir energi. Mon tro om ballett gir enda mer (og ikke bare denne gangen)?Mulig det bare er lykken over å kunne gå på ballett som gjør meg så ivrig. Idag la jeg merke til at jeg ville stenge ute enhver kritisk tanke og bekymring om hva andre muligens måtte tenke om meg og bare fokusere på det jeg ville, og som gjorde meg glad. Jeg stengte altså ute det ytre kritiske blikket på meg selv og kan da fokusere bedre og beholde kraften min. Jeg har ikke tenkt på at jeg mister så mye kraft og blir nedtrykt av det ytre blikkets vurderinger hele tiden. Jeg føler meg fri til å velge å ikke ta hensyn til den ytre vurderingen av meg selv nå. Seriøst så er den bestandig idiotisk. Det er kun det som kommer fra innsiden som er verdt å høre på. Det andre er innbildning bare, spekulasjoner og overfladisk crap.
Jeg har trodd min mangel på energi skyldtes lite søvn, for lite mat og kronisk forkjølelse pga dårlig immunforsvar, men nå ser jeg at det er hovedsakelig psykisk jeg har tappet meg for krefter. Og når jeg ikke hadde fysiske krefter pga nedtrykthet og lite psykisk energi fikk jeg ikke trent meg sterk nok til å få bedre fysisk forsvar, som igjen skaper psykisk forsvar/styrke. Jeg har tenkt det noen ganger, at om jeg føler meg sterk fysisk vil jeg føle meg sterk psykisk også, men jeg har ikke ønsket å føle meg sterk. Det er helt sant. Jeg har ønsket å føle meg gjennomsiktig, luftig, mottakelig. Så ikke rart jeg ikke har følt at jeg har hatt et forsvar og ikke rart det har gitt et fysisk dårlig forsvar også.
Jeg er glad fysioterapeuten gav meg et spark bak til å begynne å trene så jeg fikk kontakt med kroppen igjen, kontroll over den på en ny, god og konstruktiv måte. Han var et fobilde for meg, sunn, bekymringsløs, treningsglad, glad i mennesker, og nær. Nå har jeg blitt som han!
Nå som jeg føler meg sterkere digger jeg det. Men noe skjedde inni meg først, som det står om i tidligere innlegg. Jeg synes ikke lenger at jeg ikke fortjener å ha et godt liv selv om jeg ikke jobber. ("Kun den som jobber fortjener mat"). Jeg vil ikke avvise meg selv til skyggene selv om pappa ikke ønsker meg og være redd avvisning fra andre som om den avvisningen fra pappa hadde med meg å gjøre. Jeg vil ikke ta skylden for de seksuelle overgrepene jeg har opplevd. Jeg vil ikke la religiøse bud forhindre meg i å utfolde meg pga redsel for å gjøre noe kritikkverdig ufullkomment. (Denne redselen er grunnleggende basert på erfaringer med mamma, ikke religion. Kardemommeloven holder i lange baner.) Jeg vil ikke lenger være opptatt av utseendet (mammas kritiske blikk). Jeg vil ikke ta livet så alvorlig mer.
Dette siste er det som har absorbert meg mest og som har vært vanskeligst å komme bort fra. Å bli easygoing for en melankoliker er ikke lett. Men når tragedier kan legges bort og sjokk er overkommet kan det bli mulig å se lyst på livet. Jeg tok noen dager "star of betlehem" ( bachs blomstermedisin)som skal helbrede sjokk, og det funka. Jeg fikk nemlig bekjed fra oven at jeg fortsatt satt fast i en sjokk-tilstand, i stivnet redsel, og at jeg måtte ut av den tilstanden for å bli "easygoing".
I det siste har jeg lagt merke til og undret meg over hva det kommer av at de fleste mennesker ser hverandre inn i øynene uten å se distrahert ut av negative (bekymrings) tanker. At de ikke ser ned, men er nær hverandre i glede. Jeg har siden tenårene hatt en distanse og hatt rom for frykt og tanker istedet for den jeg prater med. Det er å hemme seg selv, jeg vet, men kontroll har vært viktig for meg. Jeg overtok mammas kontroll over meg i hennes fravær. Hun som kom med bemerkninger; kritiske og negative kommentarer konstant, og som omfattet kun det mest overfladiske, det hun kunne sanse.
Jeg liker å trene og få en kropp som funker. Trening er min lidenskap. Det er ikke negativt nå som det ikke er tvunget med tanke på kalorier. Nå gjør jeg det fordi det gir meg glede, noe positivt å gjøre og gleden over en kropp som funker. Det føles som når jeg var 12 og levde og åndet for ballett og utfordret meg selv fysisk dagen lang. En kropp som funker gir meg frihet til å bevege meg som jeg vil, gjør meg tryggere i forhold til menns fysiske styrke, gir meg positivt selvbilde, bedre selvtillit og selvfølelse, overskudd, bedre konsentrasjon og mer sosial omgang. Jeg er helt klart inne i en ny og god sirkel med komponenter som forsterker hverandres effekt.
I mange treningsblogger er det mye fokus på utseende når det er snakk om trening, og det er kjempesynd synes jeg. For trener man med noe så overfladisk som å få et bedre utseende som mål er ikke treningen sunn for sjela. For man skal trene av glede, akkurat som man gjør andre ting fordi man vil gjøre de. Jeg vet at dette skiftet mitt er stort, det er en total omvendelse, og jeg kan bare håpe dette skiftet også skal skje de andre som er der jeg var og ser i feil retning (ned).
Igår var jeg på klassisk ballett, og selv om jeg også spaserte 105 minutter, hvorav de fleste var på kvelden, var jeg lett som en fjær imorges. Jeg synes yoga gir energi. Mon tro om ballett gir enda mer (og ikke bare denne gangen)?Mulig det bare er lykken over å kunne gå på ballett som gjør meg så ivrig. Idag la jeg merke til at jeg ville stenge ute enhver kritisk tanke og bekymring om hva andre muligens måtte tenke om meg og bare fokusere på det jeg ville, og som gjorde meg glad. Jeg stengte altså ute det ytre kritiske blikket på meg selv og kan da fokusere bedre og beholde kraften min. Jeg har ikke tenkt på at jeg mister så mye kraft og blir nedtrykt av det ytre blikkets vurderinger hele tiden. Jeg føler meg fri til å velge å ikke ta hensyn til den ytre vurderingen av meg selv nå. Seriøst så er den bestandig idiotisk. Det er kun det som kommer fra innsiden som er verdt å høre på. Det andre er innbildning bare, spekulasjoner og overfladisk crap.
Jeg har trodd min mangel på energi skyldtes lite søvn, for lite mat og kronisk forkjølelse pga dårlig immunforsvar, men nå ser jeg at det er hovedsakelig psykisk jeg har tappet meg for krefter. Og når jeg ikke hadde fysiske krefter pga nedtrykthet og lite psykisk energi fikk jeg ikke trent meg sterk nok til å få bedre fysisk forsvar, som igjen skaper psykisk forsvar/styrke. Jeg har tenkt det noen ganger, at om jeg føler meg sterk fysisk vil jeg føle meg sterk psykisk også, men jeg har ikke ønsket å føle meg sterk. Det er helt sant. Jeg har ønsket å føle meg gjennomsiktig, luftig, mottakelig. Så ikke rart jeg ikke har følt at jeg har hatt et forsvar og ikke rart det har gitt et fysisk dårlig forsvar også.
Jeg er glad fysioterapeuten gav meg et spark bak til å begynne å trene så jeg fikk kontakt med kroppen igjen, kontroll over den på en ny, god og konstruktiv måte. Han var et fobilde for meg, sunn, bekymringsløs, treningsglad, glad i mennesker, og nær. Nå har jeg blitt som han!
Nå som jeg føler meg sterkere digger jeg det. Men noe skjedde inni meg først, som det står om i tidligere innlegg. Jeg synes ikke lenger at jeg ikke fortjener å ha et godt liv selv om jeg ikke jobber. ("Kun den som jobber fortjener mat"). Jeg vil ikke avvise meg selv til skyggene selv om pappa ikke ønsker meg og være redd avvisning fra andre som om den avvisningen fra pappa hadde med meg å gjøre. Jeg vil ikke ta skylden for de seksuelle overgrepene jeg har opplevd. Jeg vil ikke la religiøse bud forhindre meg i å utfolde meg pga redsel for å gjøre noe kritikkverdig ufullkomment. (Denne redselen er grunnleggende basert på erfaringer med mamma, ikke religion. Kardemommeloven holder i lange baner.) Jeg vil ikke lenger være opptatt av utseendet (mammas kritiske blikk). Jeg vil ikke ta livet så alvorlig mer.
Dette siste er det som har absorbert meg mest og som har vært vanskeligst å komme bort fra. Å bli easygoing for en melankoliker er ikke lett. Men når tragedier kan legges bort og sjokk er overkommet kan det bli mulig å se lyst på livet. Jeg tok noen dager "star of betlehem" ( bachs blomstermedisin)som skal helbrede sjokk, og det funka. Jeg fikk nemlig bekjed fra oven at jeg fortsatt satt fast i en sjokk-tilstand, i stivnet redsel, og at jeg måtte ut av den tilstanden for å bli "easygoing".
I det siste har jeg lagt merke til og undret meg over hva det kommer av at de fleste mennesker ser hverandre inn i øynene uten å se distrahert ut av negative (bekymrings) tanker. At de ikke ser ned, men er nær hverandre i glede. Jeg har siden tenårene hatt en distanse og hatt rom for frykt og tanker istedet for den jeg prater med. Det er å hemme seg selv, jeg vet, men kontroll har vært viktig for meg. Jeg overtok mammas kontroll over meg i hennes fravær. Hun som kom med bemerkninger; kritiske og negative kommentarer konstant, og som omfattet kun det mest overfladiske, det hun kunne sanse.
Jeg liker å trene og få en kropp som funker. Trening er min lidenskap. Det er ikke negativt nå som det ikke er tvunget med tanke på kalorier. Nå gjør jeg det fordi det gir meg glede, noe positivt å gjøre og gleden over en kropp som funker. Det føles som når jeg var 12 og levde og åndet for ballett og utfordret meg selv fysisk dagen lang. En kropp som funker gir meg frihet til å bevege meg som jeg vil, gjør meg tryggere i forhold til menns fysiske styrke, gir meg positivt selvbilde, bedre selvtillit og selvfølelse, overskudd, bedre konsentrasjon og mer sosial omgang. Jeg er helt klart inne i en ny og god sirkel med komponenter som forsterker hverandres effekt.
I mange treningsblogger er det mye fokus på utseende når det er snakk om trening, og det er kjempesynd synes jeg. For trener man med noe så overfladisk som å få et bedre utseende som mål er ikke treningen sunn for sjela. For man skal trene av glede, akkurat som man gjør andre ting fordi man vil gjøre de. Jeg vet at dette skiftet mitt er stort, det er en total omvendelse, og jeg kan bare håpe dette skiftet også skal skje de andre som er der jeg var og ser i feil retning (ned).
4. okt. 2014
Må man virkelig ha målsetninger i livet for å bli frisk?
Det var det en terapeut mente og hadde som hovedstrategi i behandlingen av jenter med S.F. Jeg skrev om det i et annet innlegg og tenkte da at hvis det er sant er jeg dødsdømt, fordi jeg har ingen mål. Nå tror jeg hun har bommet, og at det er mer presis å hevde at det er et engasjement i livet som er nødvendig, og ikke nødvendigvis et mål. Ihvertfall ikke først og fremst. For hva når målet er nådd og man ikke har flere? Skal man liksom bli syk igjen, da? Livet kan ikke handle om et fremtidig mål, når det er her og nå. Og hva er det en deprimert person mangler om det ikke er engasjement? Det er lidenskap som skaper energi.
Jeg snakker om min nåværende erfaring her. Nå som jeg er opptatt av trening må frykten vike for plassen til gleden jeg finner ved det. Selvsagt har jeg et mål om å bli sterk, få bedre utholdenhet og sånn, men det er først og fremst gleden jeg føler i hverdagen fordi jeg har noe positivt å fylle det med som er drivkraften.
Jeg skammet meg over å ikke jobbe. Men jeg ville ikke jobbe pga skam, men glede, og siden jeg ikke fant noe å gjøre som gav glede ville jeg ikke utføre noen vanlig jobb heller. Men nå har jeg hivd bort den sorte skyen som hang giftig over meg hvorenn jeg gikk. Jeg trakk den til meg fordi jeg mente jeg fortjente den. Den hadde ingen funksjon annet enn å få meg til å føle meg dårlig. Jeg trente fordi det var sunt, for å få penere kropp og lavere fettprosent. Det var målsetninger slik hun mente var viktig, og de var absolutt ikke gledesbringende. Så nei, det er holdningen til det en gjør som avgjør, og ikke aktiviteten i seg selv. Er grunnen til det man gjør god eller ond? Er det bare forfengelighet er det ondt og gir ikke ekte glede. Er treningen oppbyggende eller destruktiv? Er treningen av tvang og stilner samvittigheten en liten stund, men ikke uroen, eller noe man gleder seg til og finner ro i sinnet av å gjøre?
For meg handler det også om identitet. Å gå fra svak, et offer, deprimert og sykelig til glad og sporty med herredømme over livet o'g kroppen.
Jeg tenkte at da jeg var 12 var jeg bekymringsløs og glad. Da tenkte jeg bare på trening, og følte at jeg hadde herredømme over kroppen min og var snill mot den. Vi jobbet på lag. Jeg tar med meg den erfaringen og lever den ut nå, og det funker. I dag gjorde jeg yoga, imorgen blir det styrketrening og mandag ballett.
Det handler om å finne gleden inni seg.
Det fortjener du. Å frykte at mennesker ikke elsker en er forkastelig når alle innerst inne ikke kan annet enn å elske. Alt annet er staffasje.
TA LIVET MED SINNSRO!
Jeg snakker om min nåværende erfaring her. Nå som jeg er opptatt av trening må frykten vike for plassen til gleden jeg finner ved det. Selvsagt har jeg et mål om å bli sterk, få bedre utholdenhet og sånn, men det er først og fremst gleden jeg føler i hverdagen fordi jeg har noe positivt å fylle det med som er drivkraften.
For meg handler det også om identitet. Å gå fra svak, et offer, deprimert og sykelig til glad og sporty med herredømme over livet o'g kroppen.
Jeg tenkte at da jeg var 12 var jeg bekymringsløs og glad. Da tenkte jeg bare på trening, og følte at jeg hadde herredømme over kroppen min og var snill mot den. Vi jobbet på lag. Jeg tar med meg den erfaringen og lever den ut nå, og det funker. I dag gjorde jeg yoga, imorgen blir det styrketrening og mandag ballett.
Det handler om å finne gleden inni seg.
Det fortjener du. Å frykte at mennesker ikke elsker en er forkastelig når alle innerst inne ikke kan annet enn å elske. Alt annet er staffasje.
TA LIVET MED SINNSRO!
Abonner på:
Innlegg (Atom)