Anoreksi, mitt stillas.

Jeg skjønte forrige natt mer presist hva årsaken til anoreksien var og fortsatt er da jeg var i bønn. Anoreksien er et illusorisk støttesystem, et tankebygg uten sidestykke, jeg bygde da jeg ikke hadde noen mennesker rundt meg mer som jeg kunne støtte meg til. De voksne hadde sviktet, og jevnaldrende var for unge til å takle byrden av min tunge sorg.

Så jeg bygde et stillas omkring meg = mitt hus. Stillaset ble min form for nettverk. Jeg kan klatre omkring på det og se hva som må forandres. Det er bestandig der fordi jeg vil alltid endre noe. Jeg blir aldri fornøyd. Det er selvets fengsel som står mellom meg og andre. Jeg står på vakt på stillaset og er alltid på jobb så jeg trenger ikke tenke på å bli nære venner med noen ved å slippe noen innpå meg. Jeg er alltid på jobb, der jeg ser etter feil på huset, så jeg kan ikke ha noen annen.

Det beste støttesystem er sikkert Gud, men jeg tror et menneske trenger mennesker også. Jeg håper ikke Gud forventer at vi skal klare oss kun med Ham, men elske hverandre med Hans kjærlighet.

At jeg har en far som ikke bryr seg om meg er noe jeg tenker på hver dag. Det er umulig å bli helt lykkelig når det er et faktum, uansett om jeg vet at han ikke har et åpent hjerte og er traumatisert og ikke kan bedre. Jeg har unnskyldt han med det hele tiden, men selv om han ikke føler for å ta seg av meg, så skulle det vel være mulig å gjøre det han med hodet vet er rett? Til meg har han sagt hva han tenker. Han unnskylder seg med at han ikke klarer å være en far og at han håpet og trodde jeg skulle få en farserstatning ved at mamma giftet seg på ny. Hvorfor sa han da til mamma at han ønsket seg barn? Hun på sin side gav han barn fordi han hadde sagt han ønsket det mange ganger. Hun ble overbevist om at han sa det for å fange henne da hun så han tydeligvis ikke ønsket barn da jeg kom.

Influensa

Hmrf, med influensa tør jeg ikke gå mer enn en time om dagen. Jeg får ekstremt vondt i hodet på kvelden og tåler ikke at det blir enda vondere. Smertestillende piller hjelper ikke. Jeg burde bare hvilt, men klarer ikke å bare være inne hele dagen.

Jeg veide 49,2 idag. Har ikke tørt å veie meg på mange dager. Jeg har inntatt gjennomsnittlig 1550 kcal den siste uka. Jeg tror ikke det vil vises på vekta fordi jeg har sovet mye og ikke gått 80 min. Jeg har hatt stort søvnbehov i lang tid nå. Mulige årsaker: Har hatt en del søvn å ta igjen, inntatt for lite mat eller vært forkjøla/ hatt influensa.

Jeg regner med at det tar minst dobbelt så lang tid å gå ned som det tok å gå opp, hvis jeg kjenner kroppen min rett. Og jeg har ikke startet ordentlig en gang!

K.T. Smail

 

Ikke ta det negative på alvor.

Ikke legg mest merke til det negative. Det er ikke budskapet.
Det er bare skyggen av det reelle, så ikke legg vekt på det.

Ikke forveksle.

Ikke forveksle energiløshet (pga matrestriksjon) med latskap.
Ikke forveksle søvnmangel med fysisk dårlig form / kondis.
Ikke forveksle rastløshet pga sult med behov for aktivitet.
Ikke forveksle rastløshet pga emosjonell opphisselse med fysisk energi.
Ikke forveksle søvnbehov med depresjon.
Ikke forveksle behovet for å samle deg med behov for å samle mat.
Ikke forveksle søvnbehov med sult.
Ikke forveksle væskebehov med sult.
Ikke forveksle en godt innarbeidet vane med avhengighet.
Ikke forveksle rask vannvektøkning pga hormonelle endringer med å ha blitt fetere.
Ikke forveksle din gjemsel for å unngå konfrontasjoner med behov for å være alene.

Jeg vil litt ned.

Jeg føler meg ganske verdiløs uten jobb og inspirasjon til å formidle noe skikkelig interessant. Tror det er derfor jeg har begynte å redusere kalori/karbohydrat-inntaket noe ved å kutte ut den vanlige posjonen med frukt og jordbær (150 kcal). Jeg vil ligge på 1500 kcal og vil trappe opp fra 60 til 80 min gange dgl. Det kan hende det blir 1550 i en overgangsfase. Jeg vil ikke være for streng "denne gangen" og tvinge meg til å gå mer enn en time om jeg er småsyk og slapp eller har sterke magesmerter, men gå når jeg ikke finner det anstrengende. Jeg er også redd for å gå opp mer i vekt. jeg har ikke tørt å veie meg i det siste i tilfelle jeg skulle se en vekt høyere enn 50 kg. Jeg har jo svingt mellom 48 og 50, men nå tåler jeg ikke å se 50-tallet. Jeg føler meg littegrann for fet og vil gjøre noe med det:) Skal jeg ha et mål? Ja, jeg kan godt ha 48 som mål i første omgang, og ha 47 som neste. Noe særlig lavere enn det bør jeg ikke gå. Jeg må ha en grense, og den er trygg på 45. Da kan jeg svinge mellom 44 og 46. Når jeg er nede i 44 og svinger mellom 43 og 45 snur jeg meg liksom og ser ned i graven, og da er det vanskelig å snu seg tilbake igjen. Jeg synes det er greit å slippe mensen også, selv om jeg har hatt den uten smerter og kun 2 dager de 3 gangene jeg har hatt den i det siste.

Jeg har skjønt at min frykt for å bli tvangsinnlagt / tvangsforet var sterkt overdrevet. Vel, det spørs hvem man har med å gjøre. Hvor sprø de er i hodet. De som lytter til meg vil ikke innlegge meg. De som tror jeg har en underernært hjerne kan sette igang det de mener er nødvendig.

Om noen skulle stille spørsmål om vekta mi vil jeg si at det ikke er anoreksi, men at jeg har hatt det, og at jeg nå bare liker å spise sunt og være slank. Det er jo moderne å væ're size zero, så la meg i fred, liksom. Det er så underlig å ha energi, men ikke noe fornuftig å bruke den til. Eller rettere sagt, jeg har fett, men ikke overskudd til å gjøre mye fornuftig. Jeg har ikke motivasjon til det engang. Det er stusselig.

Du slipper å begrunne dine valg.

http://www.realfarmacy.com/15-things-you-dont-owe-anyone-at-all-though-you-think-you-do/

Mål og mening for å bli frisk.

Jeg fant det samme poenget som i bildet i en youtube-video. At det ble lagt vekt på å ha målsetninger i livet så det var noe å fokusere på annet enn spiseforstyrrelsen. Jeg tror det er viktig å ha noe å jobbe mot for å bli frisk, for å ville leve. Ser helt klart at jeg mangler det selv, men det er ikke lett å bare finne noe, synes jeg. Jeg ser at jeg har to viktige funksjoner jeg ønsker å fylle på jorda, men jeg har ikke noe mål i fremtiden. Her er videoen hvis ble nysgjerrige:http://youtu.be/yuR_0oRaS1U

Stabilt.

Jeg har hatt en stabil vekt på 49,5 ganske lenge nå. Altså opp 6 kg. I begynnelsen var det vanskelig å ikke føle seg tykk. Nå synes jeg ikke at jeg er tykk. Jeg synes faktisk det er rart at jeg har gått opp så mye og likevel se tynn ut. Jeg fikk mensen for 3dje gang igår, så jeg har funnet en vekt både kroppen og jeg selv kan akseptere. Jeg er fornøyd med det. Jeg veier maten og går mine 60 min dgl for å påse at jeg ikke går opp i vekt. Jeg er ofte trøtt og sover to ganger om dagen, men ikke så lenge hver gang. Til sammen får jeg ikke mer enn 8 timers søvn i døgnet.

Igår sa mamma med glede at jeg så sunn ut. Sunn og slank. Jeg har ofte hørt anorektikere hate å få høre det, men jeg er glad at jeg ikke ser syk ut mer, og da er det ikke tynnheten jeg tenker på først og fremst, men ansiktet og utstrålingen. Vanskelig å definere sunnhet basert på utseendet, men sunnhet kan ikke defineres utfra antall kilo alene. Fargen på huden er nok en viktig faktor, og ikke minst holdningen.

En liten befrielse.

Jeg ble kontaktet av en gammel venn. Jeg delte alt med han den gangen vi var mye sammen, men jeg holdt matkontroll-saken for meg selv. Nå inviterte han meg til byen han bor i for at jeg kunne bli der noen dager. Øyeblikkelig tenkte jeg som vanlig nei. Jeg kan ikke siden jeg må spise på min måte, veie maten, skrive inn maten på dataen og ha egen mat i kjøleskapet. Så ringte han dagen etter og etter å ha pratet med han noen timer innså jeg at det som var i veien for å komme opp til han egentlig ikke var noe problem i det hele tatt. Jeg kunne bare fortelle om min særhet fordi han var en tolerant fyr som ikke ville betrakte det som noe problem eller negativt for han på noen måte det var verdt å bli skuffa over. Så jeg fortalte det. Han reagerte enda bedre enn jeg hadde ventet. Han sa det var vanlig for mange å telle kalorier, så det var ikke noe å tenke på. Jeg fikk fortalt en del om anoreksi, fortid, nåtid og framtid og det var så deilig etterpå. Å ha en man kan si hva som helst til er så verdifullt. En venn som tåler alt ved en, og som til og med setter pris på ærlighet selv om den går på stoltheten løs.

Angående fremtiden sa jeg at jeg tror jeg kommer til å slutte å kontrollere matinntaket når jeg blir eldre. Er du sikker på det? spør han. Og jeg kommer på at jeg en gang kjente en dame, som sikkert er død nå, som da hun var så gammel at hun skulle på eldrehjem sammenlignet seg med de samme tynne og unge modellene jeg sammenlignet meg med. Men jeg syntes jo det var hårreisende og ønsket ikke å gjøre det samme. Idag fikk jeg et hint angående det da jeg så en spinkel gammel dame i flagrende tynn kjole i et stoff ulikt noe en vanlig gammel dame ville tatt på seg. Det var like tynt som stoffet jeg hadde på og i samme lyse farger, rødt og hvitt. Mange meter fra meg begynte hun å se nøye på meg med en hånd som skjerm for sola. Da hun gikk forbi så hun fortsatt på meg og smilte glad. Hun var som tatt ut av en drøm som ville si meg noe, og det var vel det at uansett alder er man den samme. Hun var like glad i å være tynn som meg, og like glad i å se fin ut. Like glad i vakre stoffer, og tynne stoffer i sommersola. Like glad for se best mulig ut. Så nå tror jeg ikke lenger på at jeg kommer til å endre meg så mye i fremtiden. For som han vennen min sa: jeg føler meg fortsatt som den samme inni. Jeg føler meg fortsatt like ung.

Da jeg idag fortalte mamma om befrielsen skjønte jeg på responsen hennes hvor frykten min oppsto. Hun hadde langt fra de samme tankene som han angående min matkontroll. Hun sa: "men han forventer kanskje at du lager middag til han", og " da må han lage sin egen mat da?" Så nå ser jeg hvor teit hun er, jeg var og hvor mye riktigere det er å tåle min svakhet og ikke ha forventninger og krav til partner / venn.

Som oppdatering har jeg fortsatt et ønske om å gå ned i vekt. Det vil vel alltid følge meg. Men jeg tar det ikke så alvorlig at jeg gjør noe for å gå ned. Jeg spiser når jeg er sulten selv om Ano hvisker "la være, så blir du tynnere", og jeg går ikke mer enn 60 minutter daglig fortsatt. Så vekta har vært stabil i lang tid nå. Jeg svinger mellom 48, 4 og 50. Og jeg er ganske fornøyd med utseendet. Har en smule fett på hofta og magen, noe jeg faktisk liker.