Anoreksi, en vei for selvutvikling.

De eventyr du husker best, som har satt sterkest inntrykk, beskiver ditt livs hovedtema. Dette lærte jeg av Benedicte Thiis som har skrevet bøker om drømme- og eventyrsymbolikk. Det er to eventyr som utmerker seg for meg. Det ene er Hans og Grete, det andre er den stygge andungen.

Grete spiser frekt og grådig av "forbuden frukt". Av den søte overflaten uten å spørre først.

Hun skyver "fristeren" heksa i ovnen. Dette betyr at hun renser det onde i seg selv, som var bl.a var det grådige og selviske. Hun kunne ikke brødfø hverken seg selv eller andre i familien og stjal, men etter at heksa ble brent forvandlet heksa seg til mynter som spratt opp fra pipa. Alkymi har skjedd. I en annen versjon ble stenene til edelstener. Edelstener er symbol på dyder. Så lave og smålige egenskaper ble erstattet av gode og storslåtte. Ild er lys som hun kunne se hva som var i sitt indre / underbevissthet (ovnen) med. Når hun erkjenner det onde blir hun fri fra det.

En anorektiker vil fri seg fra grådighet og selviskhet, akkurat som Grete. Hun kjemper kanskje med sin mor når hun projiserer sin egen ondskap på henne, så moren oppfattes som en heks. Men om hun skylder på sin mor for å drive henne til uselviske og grådige handlinger, eller mangler kontroll over andre aspekter av sin dyriske natur, så viser det at hun ikke har kontroll over sine tilbøyeligheter ennå. Når hun har fått kontroll over dette, og handler etter egen vilje istedenfor etter sitt lavere selvs vilje, er hun også fri fra heksa inne i seg og moren utenfor seg. Heksa kan være symbol på egoet og det destruktive. Som slangen i fortellingen om Adam og Eva og i fortellingen om Jesus i ørkenen.

Mange anorektikere kommer aldri så langt som Grete at de kan brødfø sin familie. De forblir i en tilstand der de ikke har noe å gi. Kanskje hun feilaktig identifiserer seg med de dårlige sidene hun finner inni seg? Om hun kunne skille mellom det høye og det lave og holde fast ved de høye og la de lave ende i skjærsilden der de hører hjemme ville hun behandlet seg selv bedre. Og når hun gjorde det ville hun hatt noe til overs også for andre. Hun ville tatt imot fra livet det hun trengte og dermed følt et behov for å dele med andre, berike andre. Ved da å bli satt pris på ville hun få bekreftet sin verdi i verden, og hun ville følt en mening med å være her, og slutte å sulte seg bort herfra.

Ille berørt.

Bokstavelig talt har mange med anoreksi blitt ille berørt; seksuelt misbruk.
Den følelsen, på huden, under huden der fettet er, og følelsene under der igjen,
er løsrevet fra minnene. Bare følelsen og kroppen er igjen, og en føler seg ille berørt
ved erkjennelsen av kroppen. Sulte bort fett som hender grafset, sulte bort musklene som bærer følelsene. Stå igjen kald, nærmere frigid for ikke å sende feil signaler, og skarp og hard med skjelettet som beskyttelse mot begjær og hender. Menns øyne renner av romper som ikke eksisterer.

Når følelsen er overveldende er man så i kroppen at den føles som et fengsel. Kroppen får skylda for misbrukerens overgrep.
Pinlig berørt.

Stillstand og en tanke.

Det er ikke noe nytt som skjer på dette området. Jeg har ligget på 1650 kcal siden sist jeg skrev, men ikke økt aktivitetsnivået. Tanken jeg ville dele var at når jeg holder matinntaket under kontroll, som om jeg var en liten hund som ikke kunne styre seg, så er jeg ikke så glad og har lite overskudd. Om jeg spiser så mye "hunden" vil blir jeg glad hele dagen. Ikke bare fordi jeg har overskudd til å nære humøret, men også fordi jeg gleder meg over maten. Og det er det jeg skammer meg over. Jeg føler meg sykere når jeg ikke begrenser meg fordi da tenker jeg bare på mat og gleder meg til å spise. Jeg tenker da masse på mat. Det gjør jeg ikke nå fordi jeg vet hva og hvor mye jeg skal spise til hvert måltid. Så hvordan kan jeg bli frisk? Umulig!

Jeg blir lei meg ved tanken på hvor teit opptatt jeg blir av mat når jeg kan spise uhemmet. Som en matavhengig, matslave. Men, hallo? En normal person, en frisk en, vil også begrense seg? Alle gjør det for å være sunne, vel? Så man kan ikke kalle det å bli frisk å begynne å spise uhemmet! Det er sykere enn sykt det! Det er å la dyret bestemme, la dyret kontrollere. Begjæret bestemme. Det er galskap det! Det er å gå tilbake i utvikling. Og hvem hadde ikke blitt glad av det forresten? Det er mange som gjør det når de er gravide. Tar seg friheten med unnskylningen "jeg spiser for to". Så angrer de selvsagt etterpå når de sliter med å gå ned igjen. Akkurat som jeg nå. Går ikke ned selv om jeg spiser mindre. Det tar kjempelang tid å gå ned for meg. Men det er ikke så farlig, fordi jeg føler meg ikke tykk unntatt når jeg har vannansamling før mensen. Vel, altså er det rart å spise normalt. Det er å styre seg, men spise etter kroppens behov. Ikke etter begjæret. Heller ikke etter sinnets syn på hva som er riktig mengde. Men kroppens behov, sulten, kan endre seg. Spiser man lite blir man ikke så sulten som når man er vant til å spise mye. Og karbohydrater stimulerer apetitten. Så når man kjenner til mange faktorer som spiller inn på vekta, hvor naturlig kan man bli på dette området egentlig?

Jeg vet ikke om det skyldes litt for lavt inntak av mat at jeg føler meg svak i beina, men det gjør jeg ihvertfall.

Hvorfor dette hatet bestandig?

Hvorfor har jeg dette hatet inne i meg? Hva er jeg så sint for? Jeg retter dette sinnet mot kroppen, så jeg tenkte at om jeg finner ut hva jeg egentlig er sint for, kanskje kroppen min får slippe forakten? Det første jeg tenker er at kroppen er skitten av stygge og begjærlige hender. Og de hendene er nå bare bilder på kroppen min, knyttet til fettet mitt (som gjør meg til kvinne og mulig sex-objekt.) Jeg kan ikke bare bli kvitt minnene om misbruk og menn med hat i øynene med ønske om å voldta meg. Det har ikke hjulpet å grine av frykt, som etter-reakjson. Det har ikke hjulpet å kjenne på frykten og gå tilbake til den huskede situasjonen heller. Frykten og minnene har prentet seg inn til ryggmargen. De mennene jeg har fryktet må jeg sikkert tilgi og føle kjærlighet for før jeg kan si jeg er over det som har skjedd. Over det = fått overbærenhet med dem.

Jeg har fått mensen igjen. Det forklarer humøret jeg har hatt og den oppsvulmede kroppen. Jeg trodde jeg skulle slippe enda en mens-periode, men jeg har vel vært for snill med kroppen, ha-ha! Jeg har jo ikke trent noe, hvilt masse (lest og sett på film / TV), kun spasert i 60-70 minutter daglig, sovet på dagen (men ikke sovet mer enn 8 timer i døgnet totalt, altså) og inntatt 1750 kcal hver dag. Jeg er sikker på at minst 1/4 av vekta jeg har gått opp har plassert seg på rompa mi. Det er fælt å kjenne på flesket. Denne gangen har jeg ikke hatt noe vondt i magen i det hele tatt. Så da er det ikke så ille å ha den. Ikke rart at det gjør vondt når man ikke har hatt den på mange år.

Det er så rart å ha to viljer i seg. En, den friske, vil være snill mot kroppen og gi den mat ved sult og hvile ved tretthet. Denne har overtaket nå for tiden. Og den andre, er redd og urolig, vil piske kroppen til den er perforert. Som perforert kan ånden sive gjennom den og til slutt vil kroppen oppløses fullstendig. Fysisk vil det bevise at den er en illusjon. For jeg er virkelig stresset av å føle meg begrenset av andres syn, der jeg er redusert til en kropp. Jeg vil gjerne skrike ut at jeg er ikke kroppen min. Men det går jo ikke, liksom, så å perforere den istedet har vært min måte å gjøre det på.

Å bli behandlet som objekt har skjedd fra dag 1 av mitt liv, er jeg sikker på. For ikke av menn bare, men mest av alle min mor. Og faren min var redd for å se innover, så han var kun opptatt av det ytre han også. De var ekstreme! Og jeg er fanget av deres syn når jeg er opptatt av kroppen min. Redd den skal betraktes med lupe og kommenteres. At den skal bli nedvurdert, for da er også jeg nedvurdert, siden de tror jeg kun er kroppen.

I virkeligheten er det de som er fanget av illusjonen om at de og andre kun er kroppen. Jeg tror ikke noe på det, men straks jeg vet jeg må møte de som er fanget, går jeg inn i det samme fengselet.

Egentlig gir jeg f... i hvordan kroppen ser ut. Jeg er vanligvis opptatt av tanker, ikke kropp. Jeg skulle gjerne kastet det store speilet for å slippe å se meg med andres øyne. Jeg bor ikke akkurat på det lureste stedet for å bli frisk heller. Det er bare rike mennesker her jeg bor. Og jeg er sikker på at nabo-frua ser ned på meg fordi jeg ikke eier huset, men bare leier. Samme det. Men det er flaut at andre får se at jeg har gått opp i vekt. Og tannlegen min som jeg skal til om to dager så tydelig at jeg hadde gått ned i vekt da jeg var der sist. Og snakket om det og terapi etc. Nå vil hun se at jeg har gått opp nesten det dobbelte av hva jeg hadde gått ned, og det er flaut å måtte høre og snakke om. Jeg skulle ønske folk hadde anstendighet nok til å drite i å snakke om andres utseendet, altså!! Jeg var på nippet til å avlyse timen av frykt for ubehaget. Føler meg beklemt når noen sitter over meg og babler i vei om hva hun tenker om det hun ser. Gud!! En motstand i magen hindret meg i å avlyse. Kanskje kroppen vet at det er hull i en tann? På tide å ta nye bilder og fylle opp et par av de nedslitte jekslene mine.