Setningen gav meg motivasjon.

Den beskjeden jeg fikk om natten har som sagt preget meg dypt og som et lys vist meg kjernen av problemene mine. Jeg er så takknemlig for denne hjelpen fra oven. Jeg har ikke sultet meg noe idag. Faktisk sto jeg opp i fire-tida i natt og spiste bittelitt fordi jeg var så sulten at jeg våknet av det. Jeg har inntatt 1550 kalorier idag! Og jeg er stolt og glad for det. Fett på kroppen er ikke farlig. Avvisningen har allerede skjedd. Ok, pappa avviser meg fortsatt, men det har aldri hatt noe med meg å gjøre. Det var aldri noe med meg som var årsaken. Jeg bare ble usynlig for visse (selvopptatte) mennesker. Jeg ble ikke speilet.

Jeg ser nå at grunnen til at jeg blir nervøs sammen med andre om jeg har behov for noe skyldes at mine behov ikke ble sett og tilfredstilt av foreldrene mine. Jeg blir redd for å være til bry. Jeg har lært å ta hensyn til egne behov langt på vei, men er fortsatt nervøs når jeg er sammen med andre og ikke vet om de også vil ta hensyn.

Jeg føler nå motivasjon til å bli frisk. Lyset har kommet inn i meg. Jeg spiste så kroppen gikk opp til  49,5 i vekt for mammas skyld, og det funka ikke i lengden, men nå er det jeg som vil bli normal og sunn. Jeg vil ikke ødelegge kroppen mer. Jeg vil ikke dø pga anorexi. Jeg veier 47 nå, med BMI på 16,4, men vil ha som målsetning å tåle å veie 54 og ha en BMI på 18,47, som er 0,3 poeng under grensen for undervekt. Jeg vil bli sterkere fysisk, få bedre utholdenhet, få bedre humør, ikke være redd for benskjørhet og svekkelse av andre deler av kroppen, få overskudd, kunne trene uten å bli stoppet av sult, energiløshet og forkjølelser og få sterkere hud og kapillærer så jeg ikke så lett får blodblemmer i munnen (noe som har med nivået av kjønnshormonene å gjøre).

Jeg vil ikke raskt opp i vekt og jeg vil ikke gjøre store forandringer fort, men bygge meg opp sakte. Jeg kommer til å fortsette å telle kalorier fordi jeg tør ikke kun følge kroppens signaler og jeg vil ikke bli fet.

Jeg har allerede i noen uker trent litt styrke på ball hjemme fordi fysioteraputen jeg går til hver uke synes det er veldig viktig at jeg blir sterkere. Jeg har kjempelyst til å begynne å trene på Elixia. Der har de balllett, yoga og masse apparater. Men jeg er fortsatt for svak, så jeg vil vente. Når det kommer et godt tilbud slår jeg til. Jeg skulle ønske jeg kunne begynt i dag, men hvordan kroppen taklet den lille gåturen til butikken jeg tok i stad viser at jeg ikke er rede. Jeg har ikke energi og styrke nok ennå. Jeg vil begynne med å øke inntaket med 100 kalorier så det blir 1400, uten å øke gå-mengden. Yoga har jeg ikke gjort på et par uker, fordi jeg har satset på å gjøre styrke-øvelsene daglig. Jeg trenger styrke mer enn fleksibilitet nå.

det er selvsagt ikke meg på bildet

Jeg passer på å ihvertfall gjøre disse to øvelsene:
Øvelse: Ryggløft med nedtrekk av armer, klem skulderbladene sammen. Hva trenes: Ryggstrekkerne samt muskulaturen mellom skulderbladene. Hvordan: Ligg på mage på gulvet eller på en fitness-ball. Hold armene strake over hodet, løft opp overkroppen, og trekk armene ned inn mot ryggsøylen ved å bøye i albuleddet og presse skulderbladene nedover og bakover. Strekk armene ut igjen og senk overkroppen rolig tilbake før du gjentar.

det er selvsagt ikke meg på bildet

og: Diagonal rygghev på fitnessball. Strekk så lang du er, diagonalt, og hold 2-3 sekunder, før du bytter ben/arm.

At jeg følte meg avvist handlet ikke om meg personlig. Kjærlighet helbreder alt. Det får enhver til å bli snill med seg selv og andre, og blomstre.

Anoreksien i et nøtteskall.

Anoreksien består av to komponenter. Kjernen og et skall.

Kjernen: Ignorert. Det er ordet som beskriver hva som forårsaket min følelse av å være utafor, og gav meg selvbilde av å være for stor, siden det tydeligvis ikke var plass til meg.

Det var ikke bare med foreldrene mine jeg fikk denne følelsen og bilde av meg selv, men også i barnehagen, skolen, med søsteren min og med venner. Derfor vil jeg krympe kroppen så selvbildet ser annerledes ut og kanskje jeg kan få innpass og passe inn.

Skallet: Da jeg følte meg helt skvist ut, avvist av alle, begynte spiseforstyrrelsen. Det var da jeg lagde en liten verden for meg selv, med spiseforstyrrelsens regler og kontroll som det støttende stillas.

Kontroll over kroppen var uhyre viktig, fordi jeg hadde sett hva som kunne skje når noen ikke hadde kontroll over sine drifter. Og det skremte meg.

En beskjed midt på natten har preget meg.

Jeg ble vekt midt på natten av en sjel (fra en ukjent voksen mann med innsikt) som kom og sa: ta livet med ro! Ikke i den fysiske betydningen, slik en gammel mann ville ment om han hadde sagt, men med tanke på sinnelaget. Den setningen har jeg grunnet på flere ganger siden jeg fikk den og den har gjort noe med meg. Den har fått meg til å se at det finnes en annen holdning til livet, som ikke er preget av frykt, kritikk, begrensning og stivhet. En holdning som er uredd som om kritikk ikke kan forekomme, som om livet er en lek, hvor ikke alt må taes tungt og alvorlig, hvor behov er for å tilfredstille og begrensning som ikke tilfredstiller behov er utenkelig.

Jeg kom til å tenke på at jeg muligens begrenser mine fysiske behov for å kompensere for visse menn(esker)s manglende begrensning. At jeg som en reaksjon på invasjons-traumet tar ansvaret for den invaderende og begrenser også for han, slik at det til sammen blir for mye, fordi han begrenset seg for lite? For å rette opp i situasjonen. Skape balanse.

Så jeg har lekt med tanken på hva en slik holdning kan innebære for meg og har sett at jeg da kan ha lyst til å trene, ikke for å få riktig kropp, men for å glede meg over hva den kan klare. Og spisingen vil endre seg til at jeg spiser meg passe mett. For utseendet betyr det at jeg ikke har et tvangsmesig behov for at den skal være mager, men at jeg ønsker at den har det bra og føles godt å være i. Hvor mye fett jeg får tak i på magen betyr ikke noe fordi det er ikke farlig med fett og jeg ser ikke på enkeltdeler med kritisk blikk. Jeg trenger ikke det kritiske blikket fordi invasjonen er overkommet eller har aldri funnet sted. Jeg trenger ikke å være redd mer.

Når jeg leker meg med denne holdningen ser jeg hvor redd jeg hele tiden har vært. Jeg har vært redd for å tilfredstille de fysiske behov til fulle i tilfelle noen skulle invadere meg og si jeg er uverdig og forkastelig; som en gris som bare setter pris på livet og ikke er bøyde slaver under pisken som andre nyttige mennesker. Altså, jeg jobber ikke, derfor er jeg ikke verdt å få behov tilfredstilt. Dette ligger i vår kulturarv. Det er ikke noe jeg har funnet på.

Lei.

Jeg så en pære ( kjøpt til sønnen min) i kjøleskapet jeg fikk lyst på, og tenkte som vanlig " nei". Men så ble jeg overrasket at jeg etterpå tenkte at jeg var lei av all restriksjon og skulle ønske jeg bare kunne spise hva jeg ville. Seriøst, jeg har aldri tenkefølt det så dypt og gjennomtrengende før.

I de siste timene har jeg hatt lyst til å bli ekte; slutte å være restriktiv med maten og slutte å tvangstrene, barbere av meg håret og slutte å farge det. Men jeg tar ikke beslutninger uten å overveie det nøye over lang tid først. Særlig ikke når jeg er deprimert og det kan være destruktivt. Men hva er destruktivt egentlig? Noen vil si en er destruktiv med ordene "du lar kroppen forfalle" fordi vedkommende ikke slanker seg og trener, ikke bruker sexy klær, ikke farger håret og ikke sminker seg. Er det tegn på depresjon at man ikke bryr seg om å jåle seg til? Er man deprimert bare fordi man ikke vil ha sex-appell på den vanlige måten? Jeg har fått opp i halsen kvinners jåleri, presset om å se sånn og sånn ut. Er det ikke mer destruktivt å føle press til å klippe og farge håret hver 6 uke, spise en nøye oppmålt matmengde, være aktiv tross sykdom, tretthet og sult, sminke seg selv om en ikke liker sminke?

Jeg har holdt meg strengt til mine 1300 kcal pr dag og har gått bittelitt mer ned. Da jeg så magen min i et speil der jeg får behandling av fysioterapeut ble jeg skuffet over hvor mager jeg var. Jeg syntes jeg så ekkelt tynn ut. Det var ikke noe der. Ikke fett og ikke muskler. Jeg vil være ekte, meg, men det er så himla vanskelig når jeg også må være i et samfunn med tykke, trygge damer og utrygge damer som sammenligner seg med meg og misliker at de er tykkere.

Og jeg er så redd for å begynne å spise mer når jeg ikke har noe å fylle dagene mine med, annet enn at jeg kommer til å orke å trene mer. Jeg har et hult liv, og jeg ønsker ikke at mat skal være en så dominerende del av det. Jeg vil gjøre noe for andre, men vet ikke hva. Og så lenge jeg ikke vet hva og ikke gjør noe, ønsker jeg heller ikke å ha overskudd av mat, for da går det kun til å føle glede, og det fortjener jeg ikke. Jeg skammer meg over å føle glede av mat når det er mer enn et minimum siden jeg ikke skal jobbe etterpå. Glede skal komme av å tjene andre.

Det som er skikkelig dritt er at jeg er like restriktiv til hva jeg vil gjøre for andre som jeg er med maten. Det må være sånn og sånn. Jeg må jobbe med noe unikt og nyttig som gleder andre. Det må også være en glede for meg å både utføre og med tanke på tjeneraspektet ved det. Jeg er en hard nøtt å knekke og jeg har lyst til å knekke det harde nøtteskallet nå!

Muskelsmerter og muskelspenninger?

http://www.slideshare.net/Firheat/the-association-between-back-pain-and-anorexia
Mer om hva TMS er: http://www.tensionmyositissyndrome.org/