Trøst og avskårethet

 Trøst er et ord som liksom ikke tilhører voksenverdenen utenom når vi selv gir til barn. Voksne er liksom ikke som barn i betydningen sårbar lengre. Jeg tror mange trenger trøst,å få være små og bli rommet og forstått. Jeg tror mange har meget, meget ansvar og utfører mange plikter og ikke tillater seg å kjenne behovet for å være liten engang. Vet ikke, selv tviholder jeg på retten til å være som et barn og blir sint når det forventes at jeg er et usårbart voksent menneske som skal påta seg meget ansvar som om jeg var en hard kjerre som kan bære alt alene.

Mange voksne er som roboter og de samme kritiserer "trassige" barn som har egen vilje. Jeg vil ikke bli voksen på den måten at man skal bli en pliktoppfyllende robot uten noe en skal ha sagt, slik mamma sa til meg en gang(og det var da jeg hørte det klikka inni hodet mitt og jeg visste at broen mellom hjernehalvdelene ble adskilt og at jeg ble uhelbredelig syk psykisk). 

Jeg vil bli sett og være tydelig men ikke hvis jeg ikke blir respektert for min mening og vilje. Når de ikke rommer meg tyter jeg ut i verden og blir for stor. Dvs jeg ser meg selv. Jeg tar plass i verden istedenfor at de skjuler meg med sin forståelse. Å bli avvist er å bli fremtredende.

Jeg var hos legen idag og veide 46,7 med klær på. Det var snodig å være der og bli sjekket for det ene og det andre mens jeg sa jeg var kald (jeg hadde ikke spist ennå) og ville ha på meg ullgenseren, men ikke fikk lov fordi hun skulle undersøke magen min.

Anoreksien har tatt fullstendig tak på meg nå etter at jeg gikk over en magisk grense, et vekt-tall. På den ene siden av tallet eller vekten vil man leve, på den andre ikke. Lenge har jeg levd på grensen. Men nå som jeg har blitt tynnere er jeg automtisk på den andre siden. 

Jeg vil ikke jobbe og være en slave som ikke har noe hun skulle ha sagt, som bare må følge instrukser. Jeg er ide'rik og passer ikke til å være utføreren av ideer andre har skapt. Jeg vil synge, skrive, lese, utforske, formidle. Jeg er for ivrig og kreativ til å bare være en utfører fysisk. Jeg er en utfører psykisk.

Forskjellen

 

Jeg leser en biografi om anoreksi, og det får meg til å tenke. Hva er forskjellen på henne og en normal person for å inndele det enkelt? Jo hun inntar ikke føde nok til å leve og hun har ikke noe innhold i livet sitt. Hun har ingen nære venner hun er mye sammen med, ingen kjæreste, ingen jobb eller skole å gå til og ingen annen hobby enn kosthold og trening. Hun spiser ikke fordi hun har ikke noe å måtte ha energi til! 

Så hva gir andre mennesker en grunn til å ville holde liv i seg selv? Jeg er som henne, jeg tror jeg vil ha det lyserer om jeg delte livet med en kjæreste som jeg var nær på alle plan. Det ville gitt meg lyst til å jobbe mer, se fremover og legge planer. En håpløs romantiker kan ikke virkelig ha det bra uten kjæreste. 

Nå er det ikke noe en anorektiker gjør for å finne en kjæreste heller,da, siden hun er opptatt med å stirre inn i døden hele tiden. Det har gått litt for langt. Håpet er ute. Ihvertfall for en stund. Kanskje for all tid i det livet hun lever nå på jorden. Ingen er bra nok. Hun er ikke bra nok. Ingen passer inn fordi formen kjærlighetformen som kunne rommet alle er stengt ute. Hun er redd all kritikken som føles som de kuttene hun har utført på armene sine, om hun skulle leve, ta plass og vise hvem hun var. 

Jeg tror ikke noen er glade uten en partner og jobb, men hvordan mennesker takler det varierer. Vi vet noen ville trøstespist, drukket mye alkohol, brukt stoff, shoppet masse , en eller annen ting som fikk en til å føle seg bedre, eller til å føle mindre smerte. 

Følelse av mindreverd er en ting som ikke akkurat får en til å juble omkring på gata og ta opp plass;) Selv må jeg påminnes ofte om at jeg må ta imot før jeg kan gi. Ellers går jeg og mistrives med meg selv fordi jeg ikke gir nok, med dårlig samvittighet overfor Gud og mennesker. Og jeg sprer ingen glede da akkurat. Jeg gir når jeg har unnet meg og tatt imot noe jeg trenger. Jeg føler noen ganger at jeg lever i en omvendt tilværelse. 


Mange synes sikkert det er underlig at et menneske frivilliig sulter seg så til de grader med den pine det innebærer. Hvorfor slutter hun aldri. Hvorfor slutter hun ikke når fettprosenten er lav? Om du spør henne når hun er tynn nok sier hun "aldri". Hun er ikke fornøyd før kroppen er usynlig og borte for andres øyne. For det er å bli sett for det bak kroppens ytre hun ønsker. 

Men hennes kamp for å få fokus vekk fra sin kropp resulterer i det hun prøver å unngå, nemlig at andre henger seg opp i hennes utseende og at hun selv skal bli like opptatt av det som de, selv om hun har andre grunner til det. 

Ja, det skremmer meg at perfeksjonisten som pisker anorektikeren videre inn i døden aldri blir fornøyd. Fordi den vil ha kroppen vekk. Den forakter kroppen og vil fjerne den. 

Jeg vil dele noe fra boka. Et svar fra hennes terapeut på hennes brev: 
Utifra det du har fortalt kunne jeg aldri ha føle forakt for deg, eller dine handlinger. Faktum er at så fort jeg tenker på det blir jeg trist og sint.Trist, fordi en ung kvinne skal være så desperat. Trist, fordi det er så langt mellom menneskenes hjerter at de må ta slike metoder i bruk. 

Jeg blir sint på dem som ikke har fått henne til å føle seg vakker, elsket, beundret og fantastisk! Sint på dem som ikke har holdt rundt henne og beundret henne. Sint på dem som har utnyttet henne for å styrke sitt eget ego og for å kompenserer for sine egne feil og mangler. 

Som jeg ser det har du ingenting å skamme deg over, dersom du ikke skammer deg over å føle savn, sårbarhet og behov. Du gjorde det du måtte. Ikke fordi noen tvang deg, men fordi du var drevet av savn, en desperat langsel etter varme og nærhet. 

Klem! 
Micke

Selvbedrag

 Jeg leste i en eventyrtolkningsbok at Freud hadde sagt at mennesker følte seg krenket når opprinnelsen for ens myter ble synliggjort. Jeg undret meg da om jeg selv levde på en myte, en løgn. Jeg glemte spørsmålet, men om natten kom svaret:

Den rare opplevelsen da Fetsund-mannen viste meg at han hadde onanert har jeg slørt til for meg selv. Første tanke var: han er en gris. Neste: tenk om han visste at jeg onanerte og på denne måten viste det? Men nei, hvordan skulle han kunne vite det? Da måtte det være en høyere bevissthet. Det var det som skremte meg. Gud viste meg dette for at jeg skulle konfronteres med dette jeg skjulte, for at min holdning til onani kunne komme opp i dagen. Jeg tror ikke Gud likte min avhengighet av det.

Og jeg overførte ikke bildet av han som gris på meg fordi han var så vanskelig å takle. Det er ihvertfall ikke hele sannheten. Jeg så meg selv som en gris fordi jeg som han onanerte! Jeg var rosa i huden ved kåthet, som en gris. Istedetfor å slutte å oppføre meg som et dyr med onani overførte jeg problemet til grisekjøtt og unngikk det. Dette fordi jeg ikke klarte å kontrollere seksualkraften min. Men det var jeg altså ikke det minste klar over da.

Det var altså ikke bare frykten for å bli begjært av andre som var grunnen til min anoreksi. Det var et lag under der. Frykten for mitt eget ukontrollerte begjær i møte med andres (kvinner og menn), og selfølgelig visse menns ukontrollerte begjær. Summa summarum; jeg var redd for hva seksualkraften fikk folk til å gjøre.

Da kona til mannen der trodde jeg prøvde å slanke meg siden jeg ikke ville spise svinekoteletter plutselig, og gav meg råd om slanking, ble det altså til at jeg kontrollerte apetitten for mat i tillegg. Men dette var egentlig ifølge meg ikke noe behov. Det var et pålagt behov. Men det funket på den måten at jeg sultet bort noe av det seksuelle behovet også. Så det passet jo fint, men det ble destruktivt. Jeg følte at jeg gjorde noe andre ville jeg skulle gjøre og ble ute av meg. Denne følelsen vedvarte. Men det var også lukten av "dead meat" som fikk meg til å avsky kjøtt. Og svin er jo et symbol på det svinet av en mann, right? Og han var "dead meat". Jeg sa også at jeg ville drept han om det var greit for andre. Jeg sluttet å spise svinekjøtt= jeg ville ikke ta inn over meg Fetsundmannen.

Å bli anoreksi - aktig valgte jeg selv ved 18 års alder. Da var jeg identitetsløs, følte jeg. Ingen så meg. Og jeg trengte å finne min kurs og finne meg. Og jammen hadde jeg fritidsproblemer! Det var innholdet i en bok om en anorektisk jente som fasinerte meg og som fikk meg til å ta et valg. Det var Evelyn spøkelse. Hun levde i ensomhet og opplevde mystikk i naturen. Mystikk ville jeg også oppleve. Noe utover det fysiske som holdt på å kjede meg i hjel.

Men hvorfor dette ukontrollerte begjær? Var det egentlig et seksuelt behov som var problemet? Min onani var nok heller en nevrotisk frustrasjon ved mangelen på bekreftelse av meg som person. Jeg hadde et enormt behov for det fordi mine foreldre ikke gav meg det. Fetsundmannen kunne kun bekrefte kroppen som bar hans fantasi. Onani var mitt første tegn på en avhengig personlighet. Jeg var skremt over mitt store behov og behovet ble et problem fordi jeg ikke kunne tilfredsstille det og fordi hvis jeg tilfredsstilte det sammen med gutter ville jeg bli kalt hore, og hvis det syntes på meg at jeg var kåt var det fare for at gamle griser eller gutter ville prøve seg på meg, og utnytte meg. Seksualkraften var et problem. Den gjorde folk til griser. Og jeg ville ikke være en gris og jeg ville ikke ha med griser å gjøre. 

Roboter og trass

Trøst er et ord som liksom ikke tilhører voksenverdenen utenom når vi selv gir til barn. Voksne er liksom ikke som barn i betydningen sårbar lengre. Jeg tror mange trenger trøst, å få være små og bli rommet og forstått. Jeg tror mange har meget, meget ansvar og utfører mange plikter og ikke tillater seg å kjenne behovet for å være liten engang. Vet ikke, selv tviholder jeg på retten til å være som et barn og blir sint når det forventes at jeg er et usårbart voksent menneske som skal påta seg meget ansvar som om jeg var en hard kjerre som kan bære alt alene.

Mange voksne er som roboter og de samme kritiserer "trassige" barn som har egen vilje. Jeg vil ikke bli voksen på den måten at man blir en pliktoppfyllende robot, uten noe en skal ha sagt, slik mamma sa til meg en gang (jeg hørte det klikka inni hodet mitt da som om broen mellom hjernehalvdelene brakk). 

Jeg vil bli sett og være tydelig men ikke hvis jeg ikke blir respektert for min mening og vilje. Når de ikke rommer meg føler jeg at jeg tyter ut i verden og blir for stor. Dvs jeg ser meg selv siden de ikke gjør det. Jeg tar plass i verden istedenfor at de skjuler meg med sin forståelse. Å bli avvist er å bli fremtredende.

Jeg var hos legen idag og veide 46,7 med klær på. Det var snodig å være der og bli sjekket for det ene og det andre mens jeg sa jeg var kald (jeg hadde ikke spist ennå) og ville ha på meg ullgenseren, men ikke fikk lov fordi hun skulle undersøke magen min.

Anoreksien har tatt fullstendig tak på meg nå etter at jeg gikk over en magisk grense, et vekt-tall. På den ene siden av tallet eller vekten vil man leve, på den andre ikke. Lenge har jeg levd på grensen. Men nå som jeg har blitt tynnere er jeg automtisk på den andre siden. 

Jeg vil ikke jobbe og være en slave som ikke har noe hun skulle ha sagt, som bare må følge instrukser. Jeg er ide'rik og passer ikke til å være utføreren av ideer andre har skapt. Jeg vil synge, skrive, lese, utforske og formidle. Jeg er for ivrig og kreativ til å bare være en utfører fysisk. Jeg er en utfører psykisk.