Anoreksia: et middel som ikke virker slik hensikten med det var.

Å bli tynn så en kunne glemme seg selv og være fri til å utfolde seg. Vel, det motsatte skjer når det å være tynn er betingelsen, fordi det er svært vanskelig å være fri når man distraheres av egen sult, ikke har energi, når en har smerter, må følge rutiner, spise spesiell mat og være aktiv for å forbrenne kalorier. Strategien feiler, men av mangel på en annen fortsetter vi i samme spor. Hva med å spørre seg om det kan finnes andre måter? Å glemme seg selv/ikke hemme seg selv kan man gjøre når som helst, men man må gi seg selv friheten uten betingelser.

Anoreksia kan også være en måte å ødelegge det man vil bli fri fra, men heller ikke det er en strategi som fungerer. Uansett hvor mye jeg sulter kroppen og dets tilhørende lave følelser og begjær vil det ikke forsvinne helt før kroppen slutter å fungere helt. Om man vil begrense sinne vil ikke det skje ved å fokusere på sinne. På lik linje med at man ikke blir fri fra seg selv ved å kontrollere seg selv. Man må skifte fokus. Velge å fokusere utover seg selv for å bli fri fra seg selv og fokusere på det som gjør en glad om en vil bli kvitt sinnet. 

Men du spør kanskje " men, er jeg bra nok til å gjøre det da?". Saken er at du vil kun oppleve at du er bra nok om du unner deg (og dermed også andre) frihet og glede.

Sinne, ikke frykt er veien. / Ære være sinnet!

Jeg kom på at den gangen jeg spiste meg frisk fra anoreksia da jeg var 18 klarte det så greit fordi jeg var bevisst på at det som hadde hendt ikke var min feil. Jeg var skuffet og sint på faren min og ikke redd! Jeg ser mønsteret nå. Tre perioder har jeg vært opptatt av å gå ned i vekt pga noe som har skjedd. Alle gangene var jeg redd i stedet for å være sint på mennene som hadde såret meg. Første gangen var det en som gikk for langt fysisk, liksom spiste meg opp kroppslig. Da ble jeg redd for andres mulige grenseløse oppførsel og ville selv begrense meg. Den andre gangen var da jeg var redd faren min ikke brydde seg om meg og behandlet meg som luft. Da ville jeg bli som luft. Tredje gangen fikk jeg unntaksvis bulimi fordi da handlet det om mamma, ikke menn, og jeg spiste masse fordi jeg savnet hennes kjærlighet og kastet opp all råttenskapen hun i stedet kastet innpå meg. Fjerde gangen ble jeg psykisk spist opp av en tom-hjertet vampyr-fyr. Ja, det er han som fortsatt eter og suger ut all livskraften min. Jeg krymper av hans kulde og fortæres av alt han krever av meg (fordi han er en ansvarsløs drittunge).

Hva gjør jeg feil gang på gang? Jeg blir redd og lei meg istedenfor sinna når noen sårer meg. Jeg liker ikke å erfare meg selv som sint og etterpå føle meg som en fiende. Men hei!, det er bedre enn å innskrenke seg. Jeg gjør så godt jeg kan for å unngå det nå, ved å unngå å ha noe med han å gjøre utover det nødvendigste, men bare at han er i livet mitt er fortærende. Han har ikke noen begrensninger for hvor kvalm han kan tillate seg være mot andre. Jeg må ta vare på sinnet mitt om jeg skal ta tilbake friheten. Jeg må ikke være redd for å bli sinna på han. Jeg har f.eks hatt lyst til å si han kan dra til helvete, men har ikke hatt samvittighet til det.

Når jeg har tenkt på dette jeg nå skriver kan jeg føle meg selv igjen. Den som synes det er ok å ha en større kropp. Er ikke det merkelig? Så ukjent! Den meg som jeg har undertrykt fordi jeg ikke har klart å akseptere den delen av meg som gir faen og er sinna. Jeg kom til og med på tanken om at det hadde vært kult å bli stor bare for å provosere de teite jentene som snakker stygt om lubne jenter fordi det er "feil". Herregud, nå som jeg har denne gamle meg-delen integrert synes jeg størrelse og form er så utrolig uvesentlig.

Nå har jeg lyst til å slette diett.no, hive matvekta og kroppsvekta langt uti skauen. Jeg har bare lyst til å akseptere realiteten, behovene og..Faen, jeg er sinna og det er deilig! Hvordan kan noen ha kalt meg sterk når jeg har valgt frykt fremfor sinne til stadighet? Sterk vilje er e'n ting, men å være sterk handler om å stå i sin kraft. Den kraft jeg ikke har hatt fordi jeg undertrykte mitt sinne. Ganske så uvitende faktisk.

Jeg vil ikke være behagelig som mamma mer. Jeg var veldig bevisst på det før jeg ble tenåring. Jeg vil være tøff! Bad-ass. Sult og sinne henger sammen. Det er noe aggressivt ved å spise og å ville ha noe.

Hvem var det som trengte å begrense seg? Var det dem eller jeg?
Dem først og fremst, og var det noe jeg ikke trengte å begrense var det matinntaket! Sinne er ikke problemet, men hva man kan komme til å si. Jeg ser nå at om jeg eier sinnekraften i meg vil jeg ikke glippe og si sårende ting! Ha! Jeg har funnet løsningen på mine problemer. Ære være sinnekraften!