Diktsamling om familie og anoreksi

 ¤ ¤ ¤

Mamma

Hvordan kan du si du er glad i meg

når du forakter tårer og jeg er fylt av de?

¤

Bånd 

Du kritiserte meg for alt som ikke var som deg

og når du kunne høre meg.

Jeg ventet hver dag på din oppmerksomhet,

men du bare lot meg være forlatt, av pappa.

Da jeg oppgav håpet om å få bekreftelse fra deg,

så jeg du døde du for meg.

Først da begynte du å høre på og bekrefte meg

og da jeg forlot din skyldnad mot meg, forlot jeg også deg, 

for da var det ikke lenger noe bånd mellom deg og meg.

¤

Du blir så glad for å se meg

fordi du tror jeg ser på deg.

¤

Min hud er tynn uten fett under,
og med et tynt lag muskler
går dine stikkende ord pilrett inn
i organene mine.

Så ja, jeg blir fornærmet.

¤

Du lå med hodet under bittert vann

når jeg strakk mine hender ut etter deg.

Du trakk deg opp med de

og trakk meg ned samtidig.

Dine spydigheter traff meg i magen

som spyd med gift.

Jeg spydde giften ut igjen.

Samtidig sultet jeg etter deg.

¤

Du satte meg i skyggen og viste så mye forakt 

jeg trodde jeg var stygg og innebar noe ille,

siden pappa også viste meg ryggen,

men du gjorde det bare
fordi du ikke fikk lys på din skygge.
Du kunne ikke be meg om tilgivelse
for et ikke vedkjent mørke. 

Mørket var tomheten etter pappa.

Mørket var hatet ditt for at han sviktet oss alle.

¤

Jeg følte meg langt fra utilstrekkelig som barn.
Jeg strakk meg så langt jeg forstrakk meg
for å komme nær mamma så hun rakk meg,
men hun stakk aldri inn i min tilværelse
så jeg strakk meg bare videre
og fikk aldri til et møte.

¤

Hvordan kan du se ned på

det selvdestruktive?

Vet du ikke at det er nedlatenhet

som er årsaken til det?

¤

Du finner deg ikke i meg

før du setter deg inn.

¤

Elskede fiende,

mor, som bar min skygge

til jeg ble fri fra meg selv,

den trellbundne.

Jeg så det gode jeg manglet i deg;

din tjenestevilje.

¤

Det jeg har på hjertet sier deg ikke no'.

Det uttrykker ikke ord, men smertens blod.

¤

Det var ikke noe hyggelig

å rengjøre mamma;

Skrubbe fastbrente rester fra et liv

i en gryte med stålskrubb og kniv.

Hun lignet en sint heks

da jeg skrapte og skrapte

og hun trodde jeg var djevelen selv

da jeg skar ondskapen av henne.

¤

Du sier jeg har blitt for tynn og burde spise mer.

Kan jeg virkelig bli liten nok for deg?

Du vil jo ha hele plassen for oppmerksomheten!

Hvordan kan jeg endre spisemønsteret?

Du unner meg ikke det naturlige;

Å være død eller levende.

Derfor lever jeg i en mellomtilstand;

inneklemt mellom to vegger

og er bare fyllmassen som isolerer.

¤

Hvordan kan du se ned på

det destruktive?

Vet du ikke at nedlatenhet

er årsaken til det?

¤

Hun rakker ned på meg

så jeg rakner.

¤

Jeg er ikke i vegen for deg.

Jeg har min egen veg

så du behøver ikke å skubbe meg

i grøfta.

¤

At jeg blir fornærmet,

kan jeg noe for det

når dine stikkende ord-piler

går rett inn i organene mine?

¤

For-sømt gnagde jeg over knutene

og løsnet trådene

som forbandt meg med deg.

Du kaller meg usømmelig og vrang,

men jeg er ikke kledningen

du formet for trang.

Jeg vil ha ut alt det tullet

du utstoppet meg med!

¤

Blir du oppslukt av ting

dør du av åndenød.

¤ ¤ ¤

Pappa

Så stor du gjør deg

når Gud er så liten i deg.

Tør du være bitteliten

kan Gud romme den største biten.

¤

Min forsvarsmekanisme

har vært å holde meg selv i et fast grep.

Et grep som kan minne om det pappa hadde

da han stampet føttene mine i tregulvet

som en sigarettstump han ikke fikk gløden ut av-

og som jeg har følt andre har hatt på meg siden da

fordi grepet hans ble prentet inn i ribbena.

¤

Jeg er ikke i vegen for deg.
Jeg har min egen veg
så du behøver ikke å skubbe meg
i grøfta.

¤

Pappa, da du dro

dro du ut mitt hjerte,

men tok det ikke med.

Det var i luften et sted,

som om du fortsatt ristet det

løs fra kroppen min slik du pleide å gjøre.

Som et flatt blad felt fra et tre

sank jeg ned blant stein-mennene.

I en tørr brønn havnet det.

Jeg var der til et bulder bak stein-veggen

hev min bevissthet opp i angst

så jeg fra oven fikk se min nedrige tilværelse.

Var det Jesus som banket på

fra den andre siden, kanskje?

For å vekke meg opp fra de døde?

For langt nede til å nå et menneske

var jeg nødt til å be, oppheve stolthets-lokket

og åle desperat gjennom sinnsinnholdet.

Når jeg var fullstendig ute av meg

kom lyset med en Jesus-lignende skikkelse

som fortalte meg veien ut av helvete.

I biter med himmelsk innflytelse

fikk jeg sjelen min tilbake

fra Faren hans over tanketaket.

¤

Jeg forventet at de skulle være glade

på mine vegne.

Jeg tok ikke med i regnestykket

at de var triste

før jeg dømte dem for forsømmelse.

¤ ¤ ¤

Spiseforstyrrelser

Fortapt

Hun har et tungsinn

fylt med edelstener og diamanter

og mister hjernefett for å bli lett til sinns.

Hun behøver hjertets endeløshet i verden

for å virkeliggjøre seg selv;

Sin vilje til å fylle verden med skattene

fra sin ønskebrønn.

Hvorfor sier noen at hun bør bli større

når de ikke har rom til å føle det som er i henne?

Det er ikke det at hun vegrer seg imot å spise.

Det er vonde ord hun vegrer seg mot.

Hun vil vise sitt skjelett

så det er tydelig hvor hennes grenser går,

men det er hardt for andre å være milde

når de treffer hofter så spisse.

Hvorfor spør ingen hva som gnager på henne

i stedet for å klage til hun blir dunhåret

at hun er tynn og trenger en kur?

Hungerstreikens mål er tapt

når det bleke liket faller før noen bryr seg

om å løfte opp haken hennes, fremfor å dytte henne til synd.

Det er lett å støtte henne faktisk,

fordi det er hun som bærer korset og forsettet.

Hvis andre hadde vist åpenhet hadde hun ikke trengt å rope

om den indre stormen med vid-åpne øyne.

¤

Når anoreksien har taket på en

er man i en fengselscelle.

Man ser ingen andre idealer enn de den viser i murtaket.

Som sliten under rehabiliteringen

har man anoreksien rundt benet som en jernkule.

¤

Å flørte med herr Anoreksi er spennende,

men når du har investert mye nok i han

og han vender seg mot deg

går det fra spennende til skremmende.

Frekk som en demon besetter han deg.

Det var du som inviterte han inn i ditt liv

og kun du kan gi avkall på han.

Så lenge du gir han oppmerksomhet

vil han bli hos deg, fordi han er en fattig skapning.

Ikke-eksisterende uten deg.

¤

Du kaller meg konsentrasjonsleir-fange.

Men du er min fangevokter, slange,

som fortærer meg med etsende spytt

fra din sydende, store bitre pytt.

¤

Jeg er i en stor heis i form av en lagerbygning

med mørkegrå, fuktige og ruglete murvegger.

Den er ganske langt nede. Ser man opp ser man ingen ende.

Jeg vet virkelig ikke om det er et tak eller en himmel der oppe.

Heisen går lenger og lenger ned
og jeg vet hverken hvordan stoppe den eller hvordan komme opp igjen.
Jeg har ikke lett etter knapper, fordi jeg unngår de rå veggene
og det er ikke jeg som styrer den. Plutselig senkes gulvet ned.

Det er tomt her unntagen noen pappesker i et hjørne.
Der er redskaper til å spise. Men jeg bryr meg ikke om innholdet.
Jeg venter her på et lager til jeg får komme til himmelen der oppe.

¤

Jeg vil være tynn for å være fri.
Glemme det jordiske i eufori,

men kroppen krever
og jeg behersker den ikke, 

men hersker med makt ovenfra og ned.

Idet jeg holder den i mitt grep
fanger jeg meg selv inn 
i den verden jeg vil overkomme.

¤

Jeg har sluppet ut djevelen.

Den levde i magen min.

Der satt den, skrapte og skremte.

Ville ikke ut og kjempe.

Den gjemte seg der inne

redd den kom til å forsvinne

om den kom ut i lyset.

Og forsvinne var hva den gjorde.

¤

Jeg er skjeen du spiser av.

Skjelettet mitt er et håndtak med hofter på.

Mamma har knust mine ribben mellom tennene.

Pappa dro av meg armene da han dro.

Jeg ville ikke slippe han.

Menn vil slurpe i seg suppen under navlen.

Jeg forventer at noen bare skal ta meg.

Men det som er igjen knuser ikke

og jeg er ikke lett å bøye.

¤

Anorektikeren har ikke mistet sin mor.

Nei, moren blander seg for mye inn.

Anorektikeren har mistet sin humor,

det beste våpen i kampen

for å bli fri fra sin mor.

¤

Pappa, hvordan kan jeg tørre å spise

når du gjør narr av andre?

Mamma, hvordan kan jeg spise

med hodet ditt over matfatet?

Jeg er ikke redd mat, dere.

Jeg er redd forakten du fortærer meg med, mamma,

og vitsen jeg ikke ser med meg, pappa.

Den bitre gumler på sitt hjerte, mamma,

og den som gjør narr er den største narr, pappa.

Dere er uten kontroll over deres tunge.

Noen må veie opp for det. Veie alt nøye.

¤

Det fete utflytende livet

til den tvangsspisende

er ingen smule bedre

enn inget liv overhodet

som Siv, anorektisk pike har,

svevende, tørr og bar.

¤

Anorektikeren

Hun nekter seg helst den minste antydning

til mat og livsutfoldelse.

Om det så bare er en løs, liten hudfold igjen

må den stramme seg opp.

¤

Kroppen kan fortære og utvides

eller fortæres og innskrumpes.

Begge deler er et forsøk på

å oppløse kroppen for dens sanser.

Når sanser suger til seg objekter

hindres subjektet innlevelse.

De indre sansene er mer sulte

og påkaller de lidelsene.

De gjentatte behov i det ytre

forhindrer de til fordypelse.

De enten flyter ut og drukner der

eller de svever over verden.

Om de fikk være seg fra innsiden

ville ingenting være så vondt

og de kunne samle seg om noe

de trodde var godt og glemme

seg selv de tror er ond

på grunn av en misforståelse.

¤

Bulimikeren glefser i seg som en ulv.

Hun holder slik fortvilet inne

en varulvs sinne.

Så mye kvalm oppførsel hun har opplevd

er mengden hun kaster opp.

¤

Over-spiseren er trøstesløs;

For fri i verdensrommet.

Ingen er der og kan gi

de nærende sukkersøte ord hun trenger.

Klemmen som beroliger og fjerner skammen.

Hun trenger å vite at også hun fortjener.

¤

Når man ikke har noen å elske

fordi man selv ikke opplever å bli det

har man ingen som fyller hjertet

så hele kroppen er tom.

Hva skal man med kroppen da

når den ikke rommer det vesentlige?

¤

Til anorektisk pike

Jeg står med føttene på bunnen av medfølelsenes hav

når jeg tenker på deg og de som lik deg

er i klørne til det overformynderske

psykiatriske vesenet.

Jeg kjenner kjærlighetens hav og den store himmelske glede,

men det er så lite lille jeg kan gjøre.

Det lille er rent ut menneskelig og spinklere enn knoklene

i fingrene mine.

¤ ¤ ¤

Sønnen min

Du møter meg med pollen
som faller tungt gjennom sollyset
og ned på den fuktige bakken et sted.

¤

Jeg så fella
med depresjonen nedi
i gågata.
Jeg gikk ikke nedi.

Fella er å tro jeg må være en dårlig mor
som fratas sin kjære. 

¤

Hver uventede lyd dytter frem fraværet av deg.

¤

Det er så tomt uten deg
at du fyller hele verden omkring meg.

¤

Bare synet av en rynket panne
bringer frem medfølelse.

¤

Jeg vandrer gatelangs for å finne deg
selv om jeg vet du er milevis fra meg.
Denne rastløsheten minner mistenkelig mye

om min største kjærlighetssorg.
Jeg må slite meg ut så jeg kan sovne.

Enda bedre ville det være
om jeg hadde en støtputemann
å ligge på magen til,
som satte tårene fri.

¤

Plutselig kjente jeg din dype sorg i hjertet.
Om den sikkert var din eller min vet jeg ikke,
men den samme sorg er det.
Vi bader jo begge i det sørgelige havet
så du er ikke alene.

¤

Det gikk en kråke og skrek utenfor huset,
igjen og igjen, som for å proklamere
at du og jeg hadde stor sorg i hjertet
og noen hadde vært dypt urettferdige.

¤

Mamma begynte å gråte
da hun hørte hva du drømte.
Men jeg kommer aldri til å hoppe 
ned fra terrassen på taket, kjære.
Jeg vil ikke vente lenger
enn nødvendig for å holde om deg. 

¤

Uten din stemme i huset
er dette som et kontemplativt kloster
å regne.

¤

Det er rått ute
så det beste er å sove i den lune sengen din.

Her sover kjæledyret under sengeteppet,
mens du må sove med din fiende!

¤

Den lille, døde fuglen på fortauet
er like ribbet for kjøtt
som jeg er for ditt.

¤

Å ta selvmord hjelper ikke.
Min hals er skåret over allerede.

Jo mer de vil drepe vår hengivenhet
jo mer vokser den i styrke.

¤

La meg skinne
i ditt mørke.
Bring meg nærmere ditt hjerte.

Vi kan møtes der
når vi nektes samvær.

Du mister meg aldri.
Din far har din kropp en tid,
mens vi er forenet evig.