Jeg hadde tre traumatiske opplevelser over en svært kort periode som utløste anoreksien. Jeg var kristen, 16 år. Jeg flyttet fra mamma fordi jeg opplevde at hun hatet meg og søkte en ny familie jeg kunne bli en del av mot at jeg hjalp til med husarbeid og barnepass. Jeg fant en familie i Fetsund som på intervjuet strålte av kjærlighet. Jeg fant fort ut at kjærligheten ble gitt kun for anledningen. Mammaen var sykepleier og jobbet kveld og natt. Mannen var en alkoholiker som jobbet dagtid. På kveldene ble det jeg og han som snakket sammen. Jeg var glad fordi jeg savnet en far. Han var glad fordi han fant meg sexy.
Det første traumet skjedde da jeg hadde en samtale med mannen om sex og kjærlighet en dag han var edru. Han sa at sex og kjærlighet er to forskjellige ting. Men jeg følte kjærlighet når jeg var tent,tenkte jeg. Han var 44 år så jeg trodde han visste hva han snakket om. Hvis det han sa stemte betydde det at det jeg følte ikke stemte. Det jeg trodde var kjærlighet var ikke kjærlighet. Kroppen hadde lurt meg. Den var ikke til å stole på. Og enda verre: jeg visste ikke hva kjærlighet virkelig var. Jeg tok deretter avstand til kroppen min.
Det var bra dette skjedde så jeg begynte å lete etter en høyere form for kjærlighet en eroskjærligheten, men det hadde vært fint om mannen hadde sagt at det er flere former for kjærlighet:) Han ville kanskje med det han sa bare få meg til å skjønne at vi kunne ha sex kun fordi det er deilig, men jeg fulgte ikke hans tankebane i det hele tatt. Jeg ville bare bli kjent med meg selv og vite sannheten.
Traume 2: Kona ba meg slutte å være sammen med mannen hennes på kvelden ved å gi meg en TV jeg kunne ha nede hos meg. Jeg husker jeg kjedet meg. Kjente ingen der. Så masse filmer, spiste godteri og onanerte. Og onanerte. Og onanerte. Jeg ble overrasket over at jeg kunne ha 30 orgasmer på 1 kveld. Jeg følte meg skitten. Jeg trodde jo på Gud.
En kveld ble denne skammen bragt opp på en svært ubehagelig måte. Jeg var den siste som pleide å gå på badet som lå ved siden av stua. Det visste nok mannen, for en natt jeg kom opp og skulle gå forbi åpningen til stua og inn på badet så jeg mannen sitte i en stol skjøvet frem til stueåpningen så jeg skulle se han. Han sov med morgenkåpen glidd til side. Jeg kunne se at han hadde onanert fordi jeg så hånden hans ligge over penisen. Jeg tenkte: hvorfor hadde han iscenesatt dette? Var det fordi han ville ha sex med meg? Eller var det Gud som ville konfrontere meg med min egen onani? Hvordan kunne i så fall mannen vite at jeg onanerte? Jeg gikk inn på badet og så meg i speilet. Mine følelser for han la seg over mitt eget kroppsbildet i speilet. En feit, ekkelt gris!
Traume nr 3 skjedde en kveld jeg satt og pratet med mannen i stua mens kona var på jobb. I flere måneder hadde han kun sett meg som kropp og kommentert hvor deilig jeg var, mens jeg like lenge hadde forsøkt å komme innpå han så vi kunne bli venner. Denne kvelden var han veldig full og ble etterhvert klåfingra. Jeg ba han la være, men han respekterte det ikke, så jeg reiste meg opp og gikk raskt ned til rommet mitt og låste døra. Han fulgte etter, banket på døra og prøvde å komme inn. Så prøvde han å komme inn ved å kaste seg mot døra igjen og igjen. Jeg satt øverst og i hjørnet av køyesenga mitt med dundrende hjerte, redd han skulle klare å bryte seg inn. For hva da? Jeg var kristen og trodde det var forbudt å skade andre selv om det var i selvforsvar. (Du vet Jesus sa: "vend det andre kinnet til") Jeg var redd jeg måtte tillate et sexuelt misbruk for om jeg sparket han ned fra senga kunne det hende han skadet seg. Jeg så meg selv fra oven og da sa en stemme: du vet dette kun er drama? (og ikke noe som egentlig er verdt å bry seg noe om). Om stemmen hadde sagt selvforsvar er lov hadde det vært til mer hjelp:) Men mannen gav opp etter å ha kastet seg på døra tre-fire ganger. Han var sliten og full.
Men jeg hadde blitt redd. Dagen etter tenkte jeg på at det de kristne hadde lovt ved at jeg ble kristen viste seg å ikke stemme. Jeg ble ikke lykkeligere med Jesus som min herre. Jeg hadde kommet til en enda verre familie. Jeg sa derfor til Gud at jeg ikke ville være hans mer. Jeg tenkte: hvem skal så være min herre? Jo da må det bli satan. Jeg inviterte satan inn i meg og klarte endelig å kjenne på hvor sint jeg var på mannen. Jeg ble rasende. Han satt i stua i stolen sin og jeg gikk bort til han sa: hvis det ikke hadde vært for at jeg kommer i fengsel for å drepe hadde jeg i dette øyeblikk hentet en kniv på kjøkkenet og drept deg her og nå. Jeg så han skjønte jeg mente det. At han endelig så meg var tilfredsstillende.
Jeg luktet dødt kjøtt dagen etter. Jeg tror det var fordi jeg ønsket at han var død. Jeg forbandt han med en gris og ville ikke lenger spise kjøtt. Jeg tok meg brødskiver med ost da jeg kunne fått svinekoteletter sammen med de andre. Mammaen sa til meg: det er mer fett i ost enn i de kotelettene, altså. Jeg tenkte: hva så? Hun: Hvis du tenker slanke deg er det bedre å spise kjøtt enn ost. Jeg ble overrasket over hennes råd. Var det slanke meg jeg burde gjøre? Ja, kanskje det er noe jeg burde! Jeg bestemte meg derfor for å slanke meg og bli vegetarianer.
Da jeg forsøkte bearbeide opplevelsen av at mannen hadde forsøkt å komme seg inn til meg mot min vilje merket jeg at jeg trengte støtte. Jeg tenkte på pappa, men han dret i meg, mamma, hun bare betraktet meg som en byrde, venninnene mine, de bare ville snakke om gøyale ting, og de i huset hadde i hvert fall ikke kjærlighet. Jeg forsto at jeg var helt alene uten noen støtte. Alt inni meg ble til grus og rant ut, ned i det sorte tomrommet. Det var da jeg tenkte jeg måtte lage mitt eget støttesystem. Jeg måtte bli voksen i en fart. Jeg ville bare slanke meg først, så skulle jeg spise fornuftig, trene og få meg en annen jobb.
Jeg flyttet snart derfra og gikk ned 10 kilo på 3 måneder. Venninnene mine sa jeg burde stoppe fordi jeg var mer enn tynn nok. Selv så jeg det ikke, eller jeg så jeg var tynn, men jeg tenkte ikke selv på å slutte med å spise bare 500 kalorier daglig. Jeg hadde satt meg på en karusell som ikke stoppet av seg selv. Men jeg hørte på de, hoppet av karusellen og begynte å spise mer normalt. Det var første gangen jeg var aktivt anorektisk. Det endte bra da. Men slankingen hadde aktivert sykdommen. Eller var det bare mangelen på støtte som hadde gjort det?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar