Mange har nok spurt seg hvordan spisevegrere klarer å holde ut sult så lenge. Som enhver annen som sulter seg vil også anorektikere føle sult, men dårlig samvittighet over å ha spist mer enn de egentlig ville smerter mer enn sultfølelsen. Når kroppen har blitt skadet lenge av sult og den ikke får tilstrekkelig med energi vil ikke nervesystemet kunne fungere optimalt. Dette kan medføre manglende sultfølelse. Frykten for konsekvensen av matinntaket (redselen for å gå opp i vekt) er mye større enn for de som er friske. De finner måter å holde ut sulten på ved å fylle magen med noe som inneholder få kalorier, som vann, lettbrus, te, kaffe, salater, frukt og bær. Noen røyker fordi det senker appetitten, øker blodsukkeret og gir en kort tilfredsstillelse uten å tilføre kalorier. Noen bruker rusmidler. Noen tygger store mengder tyggis i stedet for mat eller det godteriet de kanskje egentlig har lyst på. Det er også vanlig å distrahere seg fra sultfølelsen ved å gjøre noe som er engasjerende, sove eller være i fysisk aktivitet. Noen finner tilfredsstillelse i å sette seg inn i andre når de spiser når de ikke tør å spise den samme maten selv. De kan finne på å lage mat de selv har lyst på og kun servere det til andre.
Det å sulte seg reduserer energien ikke bare til den fysiske kroppen, men også til følelser, det mentale, viljen og begjæret. Om man ikke aksepterer egne følelser og følelsesutbrudd kan det være en lettelse at disse roes ned med sulting. Bakdelen er at man ikke kan velge bort enkelte følelser og beholde de gode, men at man blir flat jevnt over. En person med redusert energi orker ikke å gjøre så mye vesen av seg, så hvis man ikke aksepterer seg selv blir energimangelen derfor en fordel. I begynnelsen kan man oppleve eufori. Man vil også oppleve å få ekstra adrenalin når man er sulten. Noe anorektikere gjerne bruker for å være i fysisk aktivitet og bulimikere får overspisings-anfall av.
----------
Jeg synes det er viktig å ikke sykeliggjøre spiseforstyrrelser så man ikke tenker utelukkende negativt på det, men i stedet forsøke å forstå hva prosjektet går ut på. Det som betraktes som sykt er bare overflaten av et prosjekt som går ut på å overvinne og få styr på sitt lavere selv. Det er begynnelsen på en modningsprosess. Det første steg til å bli voksen. En puppe ser stygg ut. Det samme med sykdommen, men det må til for at personen kan bli fri som en sommerfugl.
Anorektikere er kjent for å se ned på mennesker som ikke kan styre seg. Som ikke kan si nei takk om de blir servert et kakestykke selv om de tenker de ikke burde spise det. Da spør jeg: Er det sykere å ha streng kontroll på seg selv enn å ikke ha kontroll? En anorektiker styres av sin vilje, ikke sitt begjær. Dette er det friske i det syke og det sterke i det svake. De med spiseforstyrrelse er for strenge, ikke bare redde for å legge på seg. Jeg vil si de er syke for å bli friske. De forsøker å finne balansen ved å gå fra et ytterpunkt til et annet. Noen dør dessverre før de heller tilbake i retning av utgangspunktet, men det var aldri planen. Spiseforstyrrelse er en kamp mellom det høye og det lave. Mellom begjær og vilje. Det handler om en streben i følge med det fullkommengjørende, om forfinelse og dannelse. Jeg ble av mine foreldre forsøkt oppdratt, men det nytter ikke å heve et menneske ved å dra det opp etter håret. Derfor er jeg glad det finnes et alternativ til oppdragelse, som er dannelse. Jeg hadde dannelse på visse områder da jeg var 16, men det var det store mangler. Jeg husker jeg tenkte ved starten av min første slankekur at nå gikk jeg fra å være et barn til å bli en voksen.
Jeg valgte spiseforstyrrelsen bl.a. som et verktøy til å komme i kontakt med det spirituelle etter å ha lest en roman om anoreksi. Jeg tenker langt fra: “Stakkars meg, jeg ble rammet av sykdom”. Det syke var der før jeg ble synlig syk. Det syke var de negative holdningene jeg var oppfostret med. Disse var nødvendig å gjennomleve for å bli de bevisst før de kunne erstattes. De nye holdningene fant jeg i selvutviklings-miljøer og religion opptatt av den høyere kjærlighet og sannhet, samt moral. Jeg hadde også et behov for å ta tilbake makt og kontroll over eget liv ettersom mine foreldre var overkontrollerende og gav meg lite frihet. Jeg var liksom bare en filledukke som ikke ble tatt hensyn til, bare slengt hit og dit uten spørsmål.
Det handler også om å utvikle sitt evne til å kommunisere. I begynnelsen kunne jeg ikke bruke ord til å formidle at jeg var skuffet, lei meg, trengte å bli sett, hørt, få støtte, bli tatt på alvor og få anerkjennelse for den jeg var. Jeg måtte derfor bruke kroppen for å formidle behov. Senere da jeg klarte å uttrykke følelser kom etter hvert også ordene. Jeg leste mye for å finne de rette ordene på det jeg følte, for dette var ikke noe jeg hadde lært hjemmefra. Der var det ikke snakk om følelser i det hele tatt. Da jeg var 21 forsto jeg ikke billedlig tale. Senere fikk jeg også forståelse for det, men det skjedde etter en grundigere erfaring med følelseslivet.
Spisevegring er en flukt fra frykten. Frykten for å oppleve å bli avvist igjen, frykten for å oppleve å bli seksuelt misbrukt, frykten for å ikke bli tatt på alvor og brydd om. Jeg opplevde å bli avvist når jeg tok plass og var meg, derfor innskrenket jeg meg ved å sulte. Sulte bort følelseslivet og den fysiske plass jeg tok i verden for at mindre ble sett og hørt av meg. Jeg opplevde å bli seksuelt misbrukt og ville fjerne den fysiske årsaken til det; kroppens sensualitet, seksualitet, fett og muskler. Jeg kunne ikke kontrollere berusede mennesker, men jeg måtte gjøre noe for å forhindre at det skjedde igjen, derfor tok jeg kontroll over kroppen. Kroppen skulle ikke få vise lyst fordi det kunne misforståes så andre kunne tro jeg var villig til å ha sex med dem. Jeg var nødt til å sulte den. Jeg hadde opplevd å ikke bli tatt på alvor og brydd om fordi mennesker var så opptatt av fysiske objekter som kropp og utseende. Menn ville ha meg, kvinner sammenlignet kroppen sin med min, men hva jeg hadde inne i meg ble aldri dratt frem i lyset.
Jeg husker hvor ekstremt frustrerende det var da jeg gav uttrykk for selvstendig tenkning og mamma hver gang avfeide de uten å gidde å argumentere imot engang. Jeg skjønte at hun avfeide de fordi hun ikke ønsket å sette seg inn i det jeg sa og ikke fordi tankene var håpløst dumme. Jeg hadde et behov for intellektuell stimulering og tankeutveksling jeg ikke fant rom for. Hadde pappa vært i nærheten tror jeg han ville kommet meg i møte. Jeg trengte han. Jeg trengte at noen så meg som annet enn et objekt.
http://blog.selfarcheology.com/2014/04/the-burden-of-being-over-controlled-as.html
Grunnen til at jeg ble en perfeksjonist etter at pappa dro fra meg skyldes kanskje at jeg trodde at hvis pappa som er min nærmeste familie avviser meg må jeg være mye bedre for at andre som ikke er familie skal avvise meg. Er det noe å utsette på meg er det fare for at jeg ikke er bra nok til å bry seg om. Jeg vet jo nå at det ikke var pappas skuffelse over meg som førte til at han forlot meg, men som tiåring visste jeg ikke annet enn å ta det personlig. Eller kanskje jeg tok det personlig i en kamp mot følelsen av maktesløshet. Om det skyldtes meg kunne jeg gjøre noe. Da kunne jeg forbedre meg. Uansett har jeg tenkt jeg ikke er bra nok for pappa og derfor må bli perfekt for å bli bra nok for andre. Jeg kunne ikke lenger være meg. Jeg var av pappa kastet vekk og knust. En ny måtte bygges opp, men siden et menneske ikke kan bygge en sjel, så ble det kun en fasade av perfekte handlinger. Inni var det tomt fordi det var avvist, fortrengt.
Å velge en spiseforstyrrelse kan handle om å fylle mangelen på mål og mening, en måte å protestere på og en kjapp måte å oppnå respekt. Om ikke for andre, så i det minste for seg selv. Man kan føle seg stolt over å greie å bli tynnere enn andre klarer. Og man kan få en slags identitet av å være den tynne, nesten overmenneskelige, som greier å fungere selv om matinntaket er minimalt. I hvert fall i begynnelsen. I begynnelsen har man all verdens energi. Så tynn og lett at bakkekontakten er nesten skummelt liten.
Det handler som kjent også om kontroll. Men hva kommer det av dette behovet for kontroll, og hvorfor akkurat kontroll over matinntak og kropp? Alle mennesker har behov for å styre sitt eget liv. De med spisevegring har ikke et større behov for kontroll enn andre. Det kommer av mangel på selvbestemmelse, autonomi. De opplever at andre er invaderende, tar for mye kontroll og kontroll over upassende områder, slik at kroppen er det eneste man alene kan ta kontroll over. Kroppen blir en friplass ingen kan trenge inn på. Et området man kan styre alene. Et sted de har blitt avvist til. Hva er så årsaken til den manglende utvikling av autonomi? I følge studier skyldes det at i familier hvor et barn har spisevegring er det problemer med grensesetting og individualisering som viste seg i rigiditet, overbeskyttelse, at barnet med manipulasjon blir fanget i et nett, samt mangel på konfliktløsning.
Jeg var kjent med at kroppen var en friplass da jeg var opptatt av kroppsprestasjoner, så jeg bare fortsatte å benytte kroppen som fokuspunkt da jeg ikke fikk danse ballett mer. Kroppen var i fokus, mens verktøyene for manipulasjon var trening og mat. Den fysiske treningen jeg tidligere fikk utløp for uro med, fikk selvtillit og selvbilde av ble erstattet med mat-misbruk. Jeg eksperimenterte på kjøkkenet og lagde masse godsaker uten at mamma la seg borti, forunderlig nok.
Når hun ikke spiser symboliserer det at hun ikke får næring i overført betydning. Forholdet til mor er så nært at det blir klamt, men ikke dypt, trygt og nærende.
Jeg spurte i gruppen for anorektikere på forumet My proana følgende:
Do you think you have taken control over the body because parents etc has taken control over other areas in your life so this is what is left to be in control over? That they have gone too far, been invading you and not respecting your freedom, your right to choose for your self?
That means we are not more controlling than others, but that others has taken control over what we should be in control over ourselves. We are left with the body area where we can feel our will counts and we have some power. It is actually healthy for our minds, but destructive for our bodies when it’ s treated bad. Why do we choose to treat it badly? The thin body is a symbol that shows the world that our space is limited by other, we have limited room to be free and this is destroying us. There is no room in others to tolerate our emotions. There is no room in others to reflect on our thoughts. There is no room in others to support our will.
