Skrevet 06.06.2009.
Er det mulig å elske alle personlig, eller elsker man over det nivået som opplyst? Det er antakeligvis lite viktig å elske den ytre personligheten som dør med den fysiske kroppen,ihvertfall. En opplyst person ser vel gjennom fingrene med den ytre personen og ser rett inn i det vakre lyset og elsker alles unike sjel som edelstener med forskjellig farge og fasong. Den ytre er jo ikke noe interessant om noe langt vakrere ligger bak. En opplyst identifiserer seg ikke selv med dette ytre så derfor blir det ikke noe han henger seg opp i og ser. Og en i hans nærvær mister ansikt og klarer derfor ikke vise den ytre personligheten. Jeg vil så gjerne se gjennom alt og skjønner at jeg må avidentifisere meg med det tåpelige ytre som vil tilpasse seg noe der ute. Å, jeg er så oppspilt!
Fra foreldrenes synsvinkel er det lett å forstå budet "du skal hedre din far og din mor", men fra den høyere bevissthets synsvinkel lurer jeg på hva poenget med budet var. Det er jo fra Gud dette.
Foreldrene bør vise heder først og fremst, mener jeg. For viser man respekt får man respekt. Da snakker jeg selvsagt ikke om å slikke noen oppover beina, fordi det er ikke respekt, men noe annet rart. Om man hever seg over det personlige plan, handler det istedet om at foreldrene og barna har noe å lære hverandre for den spirituelle vekstens skyld. Det er de nærmeste som kan være speil for hverandres skygger, og vi kan være glad det i skyggene blir pekt på så vi kan bringe det opp i lyset. Så poenget mitt er at vi skal hedre dem som speil og sjeler ,ikke som personer nødvendigvis.
Jeg fant nøkkelen til spiseforstyrrelsesdøra mi idag da jeg leste i boka " ut av dine foreldres grep" etter intuitivt forslag fra Dyveke Winge. Den er skrevet av Susan Forward og alle vil finne sine foreldre i den. En innsikt jeg aldri tidligere har skjønt; en sammenheng kom endelig til meg.
Nøkkelen er at fordi jeg fikk høre av mamma da jeg var ti ( da de skilte seg og pappa skulle flytte til Sør-Amerika og jeg ikke fikk være med uansett hvor mye jeg maste på han om å få bo hos han) at hun MÅTTE ha meg boende hos seg fordi han ikke ville ha meg, med sinne dirrende i stemme og ansikt, skjønte jeg at jeg var kun en byrde som var uønsket og DERFOR prøvde jeg å slette meg selv ut. Jeg husker jeg fantaserte om å være helt skrapa for fett med jevne mellomrom. Jeg ba faktisk til Gud om å la meg våkne som så mager det var mulig, selv om jeg ble kalt mager av kjæresten min allerede. For om jeg bare var fysisk nesten usynlig så trodde jeg at jeg ikke ble oppfattet som like stor en byrde.
Men det var først da jeg var 16 og ble utsatt for seksuell trakassering og ble sett for kun å være kropp at nøkkelen inn til spiseforstyrrelsens rom ble vridd om. Da jeg dro fra den fæle arbeidsgiveren hjem til mamma og mamma hadde gjort om soverommet mitt til sitt eget, og jeg ikke ble tatt på alvor når jeg snakket om trakassereren, men heller bare ble avfeid og snakket stygt til, åpnet jeg spiseforstyrrelsesrommet og gikk inn. Jeg gikk fra da av ikke ut og ba noen om støtte da jeg hadde behov for å prate om vanskelige ting. Jeg orket ikke bli oppfattet som en byrde. Men byrden skulle være lett å se på tungsinnet mitt.
Noen flykter fra smerten, men også ansvaret for egne følelser og atferd som stammer fra barndom og ungdomstid. Noen tar jo bare skritt e'n og kjenner på smerten, og forblir ofre. Om det egentlig betyr å hedre den himmelske mor og far så har jeg ikke noe problemer med å hedre. For jeg har lurt på om jeg er uvanlig ufullkommen som ikke klarer å respektere min redde og mindre skarpe mamma som krever respekt av meg selv om hun ikke viser respekt selv. Jeg har endelig skjønt at det er ikke noe galt med meg, men mammas forventning om respekt når hun selv ikke viser det selv som er gal.
Noen foreldre vil aldri få heder fordi de vil heller fremstå som perfekte enn å innrømme at de har gjort noen bommerter eller sveket. Hvordan tilgi noe som liksom ikke finnes? Jeg vil ikke følge menneskers, men Guds bud. Jeg lurer på om det å ha foreldre som kan vise oss at de som bærere av det feminine og det maskuline kan forenes er en viktig bit Gud vil vi skal se, og som speiler Guds feminine og maskuline krefter, ja alle dualiteter. Slik at vi selv kan mestre kunsten etterpå. At det er noe av hensikten med ekteskapet rett og slett.
Noen ganger er det viktig å forstå for å tilgi og glemme, da er det greit at de ikke benekter men kan prate om det så det avklares. Jeg tror nemlig det som forstyrrer som gjentatte bilder som kommer til oss er mentale blokkeringer, og de er minner som mangler en vesentlig brikke. De kommer igjen og igjen til de får en løsning og avklaring. Men denne brikken er man ikke avhengig av foreldrene for å få, man kan hjelpes av bøker f.eks. Det kan gi løsningen, og vår høyere bevissthet kan bidra med avklaringen.
Vi skylder ikke foreldrene våre noe. Vi må gå utfra at de skapte oss av egen vilje.
Gud står bak det vonde som skjer, ikke i den "onde" handling ,men bak, i hensikt å åpne dine indre og ytre sanser for en spesiell erkjennelse. Budene var nok ment som veiledninger som hvis du tenker deg en strømledning på hver side av strake vegen til Gud:):) Da får du støt hver gang du trår over grensa Gud har satt og bedt oss holde oss innenfor. Gud vil bare se oss hjem igjen til sitt Rike(som er hans nærvær)styrket og vise av prøvelsene her på jorda.
Hvis man bare har omtanke for seg selv føles alt man har lyst til å gjøre greit .Om man tror følelser er en rettesnor og erstatning for moral og fornuft tar man grundig feil ,mener jeg. følelser som forteller hva som er godt er ikke hjertets veiledning. For hvor ble det f.eks av hensynet til at mannen som er utro har en kone? Hjertets veiledning ekskluderer ikke andre.
Jeg vil tro det er mulig å inkludere en masse mennesker i sitt hjerte om man ikke har forpliktelser til hver og en av dem så man må ha de alle der på en gang. Jeg gikk en tur ute nå og fikk svar i form av en erfaring av at jeg var som opplyst. Jeg hadde en del lys der jeg gikk og det var som om en dame så det og så på meg som om jeg var opplyst og da kjente jeg at jeg kunne elske henne personlig uten forbehold fordi hun krevde ingenting og det var ingenting å frykte ved å la henne elske meg. For de opplyste blir elsket og da er det UMULIG å ikke elske de som elsker tilbake. De ser deg som perfekt og dermed har de kontakt med det perfekte i seg selv, og det er bare det du ser. Dere ser bare det fullkomne i hverandre.
Angående smertefull erfaring basert på barndommen: Heldigvis er Gud så kuul at erfaring vi i ettertid har gjort oss basert på smerte får vi erfare motsatsen av når vi får muligheten til å elske våre barn. Gi dem masse anerkjennelse som vi selv ikke fikk og glede oss over at de stråler.
Gud har vist meg at grunnen til mine egne egohandlinger skyldes mangel på kjærlighet, kjærlighet som ligger under alt som et gyldent hav. Den onde handling er en ikke-ydmyk og ikke-bevisst spørren etter kjærlighet. Dessuten har Bahaullah sagt Gud til oss: "de prøvelsene Jeg sender....
Jeg ser på fruktene i ordtaket: "man må se på fruktene på treet om treet er godt" som symbol på dyder. Om man ikke klarer å utføre et arbeid pga sterk funksjonshemning blir man ikke kastet på bålet fordi man er et dårlig tre i mangel på frukt. Nei, har man dyder har man gode ønsker og hensikter, man kan be for andre f.eks. Gud har vist meg dette. Jeg hadde en gang bare rukket tenke tanken før den gode gjengjeldelsen kom, som om jeg hadde utført det. Jeg fikk det jeg ville gi, men jeg så at ved å ta imot gav jeg like mye. Sånn er det med kjærlighet, fordi den er hevet over dualitet og dermed er gi og ta det samme.
Er det mulig å elske alle personlig, eller elsker man over det nivået som opplyst? Det er antakeligvis lite viktig å elske den ytre personligheten som dør med den fysiske kroppen,ihvertfall. En opplyst person ser vel gjennom fingrene med den ytre personen og ser rett inn i det vakre lyset og elsker alles unike sjel som edelstener med forskjellig farge og fasong. Den ytre er jo ikke noe interessant om noe langt vakrere ligger bak. En opplyst identifiserer seg ikke selv med dette ytre så derfor blir det ikke noe han henger seg opp i og ser. Og en i hans nærvær mister ansikt og klarer derfor ikke vise den ytre personligheten. Jeg vil så gjerne se gjennom alt og skjønner at jeg må avidentifisere meg med det tåpelige ytre som vil tilpasse seg noe der ute. Å, jeg er så oppspilt!
Fra foreldrenes synsvinkel er det lett å forstå budet "du skal hedre din far og din mor", men fra den høyere bevissthets synsvinkel lurer jeg på hva poenget med budet var. Det er jo fra Gud dette.
Foreldrene bør vise heder først og fremst, mener jeg. For viser man respekt får man respekt. Da snakker jeg selvsagt ikke om å slikke noen oppover beina, fordi det er ikke respekt, men noe annet rart. Om man hever seg over det personlige plan, handler det istedet om at foreldrene og barna har noe å lære hverandre for den spirituelle vekstens skyld. Det er de nærmeste som kan være speil for hverandres skygger, og vi kan være glad det i skyggene blir pekt på så vi kan bringe det opp i lyset. Så poenget mitt er at vi skal hedre dem som speil og sjeler ,ikke som personer nødvendigvis.
Jeg fant nøkkelen til spiseforstyrrelsesdøra mi idag da jeg leste i boka " ut av dine foreldres grep" etter intuitivt forslag fra Dyveke Winge. Den er skrevet av Susan Forward og alle vil finne sine foreldre i den. En innsikt jeg aldri tidligere har skjønt; en sammenheng kom endelig til meg.
Nøkkelen er at fordi jeg fikk høre av mamma da jeg var ti ( da de skilte seg og pappa skulle flytte til Sør-Amerika og jeg ikke fikk være med uansett hvor mye jeg maste på han om å få bo hos han) at hun MÅTTE ha meg boende hos seg fordi han ikke ville ha meg, med sinne dirrende i stemme og ansikt, skjønte jeg at jeg var kun en byrde som var uønsket og DERFOR prøvde jeg å slette meg selv ut. Jeg husker jeg fantaserte om å være helt skrapa for fett med jevne mellomrom. Jeg ba faktisk til Gud om å la meg våkne som så mager det var mulig, selv om jeg ble kalt mager av kjæresten min allerede. For om jeg bare var fysisk nesten usynlig så trodde jeg at jeg ikke ble oppfattet som like stor en byrde.
Men det var først da jeg var 16 og ble utsatt for seksuell trakassering og ble sett for kun å være kropp at nøkkelen inn til spiseforstyrrelsens rom ble vridd om. Da jeg dro fra den fæle arbeidsgiveren hjem til mamma og mamma hadde gjort om soverommet mitt til sitt eget, og jeg ikke ble tatt på alvor når jeg snakket om trakassereren, men heller bare ble avfeid og snakket stygt til, åpnet jeg spiseforstyrrelsesrommet og gikk inn. Jeg gikk fra da av ikke ut og ba noen om støtte da jeg hadde behov for å prate om vanskelige ting. Jeg orket ikke bli oppfattet som en byrde. Men byrden skulle være lett å se på tungsinnet mitt.
Noen flykter fra smerten, men også ansvaret for egne følelser og atferd som stammer fra barndom og ungdomstid. Noen tar jo bare skritt e'n og kjenner på smerten, og forblir ofre. Om det egentlig betyr å hedre den himmelske mor og far så har jeg ikke noe problemer med å hedre. For jeg har lurt på om jeg er uvanlig ufullkommen som ikke klarer å respektere min redde og mindre skarpe mamma som krever respekt av meg selv om hun ikke viser respekt selv. Jeg har endelig skjønt at det er ikke noe galt med meg, men mammas forventning om respekt når hun selv ikke viser det selv som er gal.
Noen foreldre vil aldri få heder fordi de vil heller fremstå som perfekte enn å innrømme at de har gjort noen bommerter eller sveket. Hvordan tilgi noe som liksom ikke finnes? Jeg vil ikke følge menneskers, men Guds bud. Jeg lurer på om det å ha foreldre som kan vise oss at de som bærere av det feminine og det maskuline kan forenes er en viktig bit Gud vil vi skal se, og som speiler Guds feminine og maskuline krefter, ja alle dualiteter. Slik at vi selv kan mestre kunsten etterpå. At det er noe av hensikten med ekteskapet rett og slett.
Noen ganger er det viktig å forstå for å tilgi og glemme, da er det greit at de ikke benekter men kan prate om det så det avklares. Jeg tror nemlig det som forstyrrer som gjentatte bilder som kommer til oss er mentale blokkeringer, og de er minner som mangler en vesentlig brikke. De kommer igjen og igjen til de får en løsning og avklaring. Men denne brikken er man ikke avhengig av foreldrene for å få, man kan hjelpes av bøker f.eks. Det kan gi løsningen, og vår høyere bevissthet kan bidra med avklaringen.
Vi skylder ikke foreldrene våre noe. Vi må gå utfra at de skapte oss av egen vilje.
Gud står bak det vonde som skjer, ikke i den "onde" handling ,men bak, i hensikt å åpne dine indre og ytre sanser for en spesiell erkjennelse. Budene var nok ment som veiledninger som hvis du tenker deg en strømledning på hver side av strake vegen til Gud:):) Da får du støt hver gang du trår over grensa Gud har satt og bedt oss holde oss innenfor. Gud vil bare se oss hjem igjen til sitt Rike(som er hans nærvær)styrket og vise av prøvelsene her på jorda.
Hvis man bare har omtanke for seg selv føles alt man har lyst til å gjøre greit .Om man tror følelser er en rettesnor og erstatning for moral og fornuft tar man grundig feil ,mener jeg. følelser som forteller hva som er godt er ikke hjertets veiledning. For hvor ble det f.eks av hensynet til at mannen som er utro har en kone? Hjertets veiledning ekskluderer ikke andre.
Jeg vil tro det er mulig å inkludere en masse mennesker i sitt hjerte om man ikke har forpliktelser til hver og en av dem så man må ha de alle der på en gang. Jeg gikk en tur ute nå og fikk svar i form av en erfaring av at jeg var som opplyst. Jeg hadde en del lys der jeg gikk og det var som om en dame så det og så på meg som om jeg var opplyst og da kjente jeg at jeg kunne elske henne personlig uten forbehold fordi hun krevde ingenting og det var ingenting å frykte ved å la henne elske meg. For de opplyste blir elsket og da er det UMULIG å ikke elske de som elsker tilbake. De ser deg som perfekt og dermed har de kontakt med det perfekte i seg selv, og det er bare det du ser. Dere ser bare det fullkomne i hverandre.
Angående smertefull erfaring basert på barndommen: Heldigvis er Gud så kuul at erfaring vi i ettertid har gjort oss basert på smerte får vi erfare motsatsen av når vi får muligheten til å elske våre barn. Gi dem masse anerkjennelse som vi selv ikke fikk og glede oss over at de stråler.
Gud har vist meg at grunnen til mine egne egohandlinger skyldes mangel på kjærlighet, kjærlighet som ligger under alt som et gyldent hav. Den onde handling er en ikke-ydmyk og ikke-bevisst spørren etter kjærlighet. Dessuten har Bahaullah sagt Gud til oss: "de prøvelsene Jeg sender....
Jeg ser på fruktene i ordtaket: "man må se på fruktene på treet om treet er godt" som symbol på dyder. Om man ikke klarer å utføre et arbeid pga sterk funksjonshemning blir man ikke kastet på bålet fordi man er et dårlig tre i mangel på frukt. Nei, har man dyder har man gode ønsker og hensikter, man kan be for andre f.eks. Gud har vist meg dette. Jeg hadde en gang bare rukket tenke tanken før den gode gjengjeldelsen kom, som om jeg hadde utført det. Jeg fikk det jeg ville gi, men jeg så at ved å ta imot gav jeg like mye. Sånn er det med kjærlighet, fordi den er hevet over dualitet og dermed er gi og ta det samme.
