Jeg blir dratt i til høyre og venstre.
Står stram i midten for å balansere.
Den ene siden er døden
over viljen, kroppen og sjelen.
Det perfeksjonistiske idealet regjerer
her tjeneste uten pause er det høyeste.
Hvor andre er alt verdt og min kropp ingenting
før den fortæres som redskap i tjeneste.
Uten egenverdi er den ikke unnet næring
som får den til å fungere.
Perfeksjonisten vil se et spøkelse.
Jeg er bare skinnet av idealet,
fortært, ikke av tjeneste men sult,
og skjemmes over det.
Jeg klarer ikke å først gi meg nok
til å ha overskudd til andre,
det må skje i motsatt rekkefølge,
fordi jeg ikke er verdt noe
før jeg glemmer meg selv og gir.
Jeg klarer ikke glemme meg selv når det gnager i magen
tåken senker seg ned i hodet
og kroppen må holde balansen.
Derfor er jeg for alltid fanget i dilemmaet.
Å leve som i himmelen på jorden klarer jeg ikke.
Den andre retning jeg trekkes i
vil uten kritisk innblanding
gi næring til den som sulter
uten først å spørre om den er verdt det
fordi alle skapninger er det
( selv om de ikke fikk bekreftet dette da de var mindre).
--------------
Kommentar dagen etter:
Anoreksien representerer ikke djevelen og den andre siden engelen. Det usunne er ubalansen jeg skaper mellom kreftene. Jeg legger for mye vekt på enkelte ting i forhold til andre. Alt det anoreksien representerer (som perfeksjonisme, høye idealer, askese osv.)er ikke galt i noe mindre porsjoner. De med anoreksi har dette i unormalt store porsjoner, det er det som er problemet. Vi trenger noe kritisk sans i denne verden, noe streben, idealer og noe forsakelse så vi kan ikke si anoreksien som representant er ond. Vi kan ikke si
den presser oss utover grensene for det som er sunt, fordi ingenting kan
få oss til å gjøre noe, kun dytte. Vi eier oss selv og velger selv. Det er vi selv som glemmer å balansere anoreksi-idealismen med motsatsen som drar oss tilbake til midten (dydene; som overbærenhet, fornuft, rettferdighet, generøsitet, kjærlighet osv.)
Jeg ser nå at på den ene siden står anoreksien som en moralist og kritiserer meg for ikke å leve ut dydene i større grad. Dydene som er på den andre siden! Ja, man kan si at på den ene siden er idealene som illustrerer dydene når de har kommet til uttrykk i verden og på den andre siden er dydene som det guddommelige potensial. Den ene siden er ikke ond og den andre god, men den ene handler om verden og den andre om himmelen. Utfordringen er å balansere og integrere himmel og jord, kropp og følelser, fornuft og følelser, gi uttrykk for inntrykk fra oven og bearbeide inntrykk fra den ytre verden. For å samle viljen fra alt vi består av til e'n vilje. Skal vi hate eller skal vi elske?
Jeg vil gjerne leve som i himmelen her og det funker langt fra optimalt siden kroppen er begrensende.
