Luftslottet

Da støtten fra alle nære voksne ble forvandlet til motgang raste det sammen inni meg og jeg måtte finne noe annet enn mennesker å støtte meg til. Dette skjedde en dag da jeg var 16.  Jeg bygde meg da et luftslott for å fange meg selv opp i noe, og for å ha et tilholdssted. En konstruksjon av rutiner og strenge regler jeg kunne være opptatt av og som jeg innbilte meg gjorde meg trygg fordi det var forutsigbart og fordi jeg skulle bli slik at ingen kunne kritisere meg for noe. Et forsvarsverk mot kritikk fra andre som kunne sette meg ut. Jeg fant ganske fort ut at uansett hvor mye jeg strevde etter å bli perfekt egne øyne kunne jeg bli kritisert. Noen kritiserer jo det de ikke forstår eller misunner også, så man kan ikke komme unna. Derfor kom forsvar nr. 2; isolasjonen.

Jeg har ennå ikke funnet stabil støtte i mennesker men jeg tror ikke det er lurt å være avhengig av det heller slik mange er i tenårene. Jeg ble brå-voksen, måtte klare meg alene litt for tidlig, men nå er jeg voksen og må stå på egne bein. (Sigaretten var min lett knekkbare krykke en lang stund).

Jeg har som del av sykdommen et ønske om å være liten og bli tatt vare på av en voksen, fordi jeg mistet de voksnes støtte da jeg var 10 og har kanskje derfor anoreksi som en slags "utviklingsforstyrrelse". Altså at jeg kom skjevt ut i mangel på støtte rundt meg. Men jeg fant trygghet i Gud. Jeg er derfor trygg inni meg. Men i verden trenger jeg fortsatt luftslottet mitt fordi jeg har ikke noe virkelig hjerteroms-hjem her på jorda.

Det jeg skjønner nå skulle vært i stedet for forstyrrelsen den gangen jeg var tenåring er et menneske som sto meg nært og var genuint interessert i mine tanker, følelser og behov slik at jeg fikk utviklet og sett disse sjels-delers uttrykk og dermed kunne gå videre på bakgrunn av disse. Når ingen viser interesse står man uten den samme mulighet til å bli kjent med meg selv og til å utvikle egenskaper i møte med verden. Ved motgang gav jeg fort opp fordi jeg ikke hadde muligheten til å bearbeide det som skjedde sammen med andre mennesker. Hadde jeg vært et løvetannbarn hadde det så klart blitt annerledes, men jeg er en høyt sensitiv orkide, og da er støtte nødvendig for å kunne utvikles.

En helbredelsesbølge kom til meg i natt

I natt skjedde det noe helt fantastisk. Først ante jeg at det var en en mega-bølge på vei som jeg ble redd skulle skylle hele anoreksien bort fra meg. Og jeg tenkte å nei og nei. Så kom den og helbredet traumet mitt fra jeg var 16 da det  klikka for meg og jeg fikk spiseforstyrrelsen utløst. Energien satte ting på plass for meg. Skammen jeg tok på meg for Fetsundtypens sex-trakassering fikk jeg vekk sånn at jeg ikke føler vemmelse over meg selv mer. Jeg skjønte at jeg ikke behøver å ta avstand til den jeg var da, som jeg husker som lik lik han; vulgær og ekkel gris. Nå er den jeg var da integrert i meg igjen. Jeg husker nå meg selv fra da som lik meg, en helt ok person. Jeg gjenfant styrken jeg hadde da. Jeg fikk ikke sove før klokka 4 i natt fordi energien jeg fikk var så sterk og gjorde meg årvåken. Jeg tror bølgen var kundalini. Jeg har ved yogaen de siste gangene merket en intens varm energi i bekkenområdet, nemlig. I tillegg har jeg ikke tappet ut noe av seksualenergien på mange måneder og gjort mye yoga.

Jeg er plutselig ikke redd for å legge på meg!!!! Det er så sprøtt. Bølgen tok vekk frykten for å legge på seg og fengselet er borte. Jeg fikk visjoner av hvordan livet kan leves, og fikk føle hvordan det er å leve uten tvangs-adferd. Det var deilig. Nå er jeg ikke redd mer og jeg trodde det var andre (mamma først og fremst) jeg var redd skulle si jeg var lubben om jeg kom til å gå opp i vekt, men frykten bunnet kun i Fetsund-tiden da han fyren blottet seg for meg etter å ha onanert. Jeg tålte ikke det jeg. I går kjente jeg på selve den følelsen blottingen fikk meg til å føle, for det hadde jeg ikke følt på før, for da det skjedde ble jeg helt fra meg, hallusinerte og var helt ute av meg. Den skamløse er ikke uten skam. Han har bare ikke festet seg til den. Så når han går over streken fester skammen jeg til en annen. Først da er han skammen foruten.

Jeg føler meg så hel og sunn i hodet i dag og skal ikke gå mer tur enn jeg vil og trenger. Jeg skal unne meg tid til å eksperimentere med ny mat også. Ikke mer tvang og ekstreme rutiner fra nå av. Jeg skal virkelig prøve å beholde friheten og ikke fristes til å fortsette i gamle vaner som jeg har hatt i 20 år. Jeg veier nå mellom 44,5 og 45,5 med BMI på 15,4 (utfra 45 kg) siden jeg er 171 cm høy. Jeg vil leve, ikke spise litt mindre og litt mindre og miste mer og mer av appetitten. Jeg har følt på en biologisk sult i de siste dagene. Kroppen sier ifra at den snart ikke har noe mer å gå på. Om jeg fortsetter som jeg har gjort vil jeg enten få ulve-hunger eller så stryker jeg med. Det måtte en endring til nå om jeg skulle satse på å leve til jeg ble gammel. Det skal bli deilig å slippe å tenke på at døden står og venter bak hushjørnet fra nå av. Men jeg er forundret over at helbredelsen skjedde, fordi jeg følte at det kun var 10-15 % av meg som ønsket å bli frisk. Nå føler jeg meg frisk, og med en renhet/klarhet og visdom som jeg ikke hadde før jeg ble syk som 16-åring.