Anoreksi som åndelig prosjekt

Anorektikeren er en perfeksjonist som ikke er fornøyd før alt kroppslig er fortært og skjelettet knust. Dette fordi målet er å transendere kroppen. Løsrivelsen spirituelle ønsker å få fra kroppen, er noe anorektikeren går konkret til verks med. Hun sulter det fysiske og de lave følelsene hun ikke vil vedkjenne seg, og som hun som en helgen vil heve seg over. Hun vet at hun ikke er kroppen og flykter fra å bli betraktet som et objekt uten respekt for sitt indre liv. Hun flykter fra dette sviket. Hun vil leve, men på åndelig vis. Når hun føler seg fanget sulter hun seg. Fanget fordi hennes indre ikke blir tatt hensyn til. Når ord og kunstuttrykk ikke nytter har hun bare kroppen igjen som kommunikasjonsverktøy.

Hun ødelegger det andre vektlegger i for stor grad. Hun viser hvor skjørt det er. Hvorfor setter de andre sin lit til dette skjøre som så lett fortæres? Hvordan kan de tro hun er det hun kan sulte vekk? Anoreksi er et åndelig prosjekt med spesiell vri. 

Helgener klarer det, men ikke jeg

Jeg har en sterkt behov for å tjene mennesker. Men det kommer i konflikt med mitt behov for å være tynnest mulig, med minst mulig behov for egen del. Siden det å være tynn er av altoverskyggende viktighet spiser jeg ikke nok til å ha overskudd til å jobbe og tjene andre mennesker. Denne konflikten har vart lenge. Jeg står som i stampe. I går følte jeg meg så fysisk skjør. Det er så lite som skal til før jeg får vondt. Jeg har så lite muskulær beskyttelse. Jeg veier nå i underkant av 47 kg (171 cm høy) og det er ved 46 jeg er på kanten av anoreksi. Jeg hører allerede den forføreriske tanken friste meg til å gå videre ned i vekt. Jeg har fått mindre appetitt og spiser mindre. Spiser bare fordi kroppen skriker etter mat.

Jeg har bestandig ønsket å leve opp til mitt ideal, helgener, som ustanselig tjener andre men nesten ikke spiser og i perioder faster med inntak av intet annet enn nattverdsbrød. Å kun bruke energien i det oppflammede ønsket om å tjene. Synd det bare funker når kroppen er tilfreds. Når kroppen trenger mat merker jeg nervene og jeg tåler ingenting utenfra. Det blir ingen glede i å tjene fordi kroppen krever oppmerksomhet. Jeg lurer på hvor lenge jeg skal ha det slik; være for frisk til å være syk og for syk til å jobbe. Nå blir det en mellomting. Jeg tjener andre noe og er bare halvvegs anorektisk. 

Det rare er at selv om Gud vet at jeg ønsker å tjene gir han meg få muligheter, så jeg må kjenne på behovet hver dag. Dette har pågått i ti år, men med avbrekk i perioder jeg har jobbet og tatt meg meget av sønnen min (da han var liten var han svært krevende). Jeg ser ingen annen veg ut enn at jeg får mange muligheter til å tjene og at jeg glemmer meg selv når jeg er opptatt av det jeg vil gjøre for andre. At jeg blir så opptatt av det at kroppens behov blir mindre fremtredende. Det føles deilig når jeg er oppildnet av å tjene. Det varer dessverre ikke lenger enn til jeg er skrubbsulten. Jeg må vel bare akseptere at energien ikke strekker til, fordi det å spise mer er helt umulig.

Hver gang jeg tenker at jeg kan dø føler jeg på trangen til å tjene skape en motstand til døden. Jeg vil jobbe iherdig med å innstille meg på karmayoga framover. Ser frem til resultatene av det med glede.