Den store heisen

Jeg er i en stor heis

i form av en mørk lagerbygning
med mørkegrå, fuktige og ruglete murvegger.
Den er ganske langt nede.
Og om man ser opp ser man ingen ende.
Jeg vet virkelig ikke om det er et tak eller en himmel der oppe.

Det er slik med anoreksi; heisen går lenger og lenger ned
og man vet hverken hvordan stoppe den eller hvordan komme opp igjen.
Jeg har ikke lett etter knapper, fordi jeg unngår de rå veggene
og det er ikke jeg som styrer den. Plutselig senkes gulvet ned.

Det er tomt her unntagen noen pappesker i et hjørne.
Der er redskaper til å spise. Men jeg bryr meg ikke om innholdet.

Jeg venter her på et lager til jeg får komme til himmelen der oppe.

Jeg trekkes i to retninger

Jeg blir dratt i til høyre og venstre.

Står stram i midten for å balansere.

Den ene siden er døden
over viljen, kroppen og sjelen.
Det perfeksjonistiske idealet regjerer
her tjeneste uten pause er det høyeste. 
Hvor andre er alt verdt og min kropp ingenting
før den fortæres som redskap i tjeneste.

Uten egenverdi er den ikke unnet næring
som får den til å fungere.
Perfeksjonisten vil se et spøkelse.

Jeg er bare skinnet av idealet, 
fortært, ikke av tjeneste men sult,
og skjemmes over det. 
Jeg klarer ikke å først gi meg nok
til å ha overskudd til andre,
det må skje i motsatt rekkefølge,
fordi jeg ikke er verdt noe
før jeg glemmer meg selv og gir.

Jeg klarer ikke glemme meg selv når det gnager i magen
tåken senker seg ned i hodet
og kroppen må holde balansen. 
Derfor er jeg for alltid fanget i dilemmaet.
Å leve som i himmelen på jorden klarer jeg ikke.

Den andre retning jeg trekkes i
vil uten kritisk innblanding 
gi næring til den som sulter
uten først å spørre om den er verdt det
fordi alle skapninger er det
( selv om de ikke fikk bekreftet dette da de var mindre).

--------------

Kommentar dagen etter:
Anoreksien representerer ikke djevelen og den andre siden engelen. Det usunne er ubalansen jeg skaper mellom kreftene. Jeg legger for mye vekt på enkelte ting i forhold til andre. Alt det anoreksien representerer (som perfeksjonisme, høye idealer, askese osv.)er ikke galt i noe mindre porsjoner. De med anoreksi har dette i unormalt store porsjoner, det er det som er problemet. Vi trenger noe kritisk sans i denne verden, noe streben, idealer og noe forsakelse så vi kan ikke si anoreksien som representant er ond. Vi kan ikke si den presser oss utover grensene for det som er sunt, fordi ingenting kan få oss til å gjøre noe, kun dytte. Vi eier oss selv og velger selv. Det er vi selv som glemmer å balansere anoreksi-idealismen med motsatsen som drar oss tilbake til midten (dydene; som overbærenhet, fornuft, rettferdighet, generøsitet, kjærlighet osv.)

Jeg ser nå at på den ene siden står anoreksien som en moralist og kritiserer meg for ikke å leve ut dydene i større grad. Dydene som er på den andre siden! Ja, man kan si at på den ene siden er idealene som illustrerer dydene når de har kommet til uttrykk i verden og på den andre siden er dydene som det guddommelige potensial. Den ene siden er ikke ond og den andre god, men den ene handler om verden og den andre om himmelen. Utfordringen er å balansere og integrere himmel og jord, kropp og følelser, fornuft og følelser, gi uttrykk for inntrykk fra oven og bearbeide inntrykk fra den ytre verden. For å samle viljen fra alt vi består av til e'n vilje. Skal vi hate eller skal vi elske?

Jeg vil gjerne leve som i himmelen her og det funker langt fra optimalt siden kroppen er begrensende.

I opposisjon til obskønitet

Jeg lurer på om det er typisk for anorektikere å ta avstand til obskønitet i seg selv og andre, jeg. Jeg lurer på om anoreksi er en askese der en vil heve seg over det vulgære og uanstendige med ønske om å forfine seg selv. 

Å sulte dyret så det ikke kan komme i nærheten av å bli glupsk, ikke i nærheten av å gi etter for begjær eller noen av de andre "syndene" sjalusi, misunnelse, stolthet, hovmod og dovenskap mens man utvikler motsatsene; dydene. Noen går med sitt dyr stramt i bånd, andre lar det løpe fritt og de fleste lar det få litt bevegelsesfrihet. Noen tar dyret sitt med på sin tur, noen går tur sammen med dyret sitt og noen lufter dyret og lar det lede.

Luftslottet

Da støtten fra alle nære voksne ble forvandlet til motgang raste det sammen inni meg og jeg måtte finne noe annet enn mennesker å støtte meg til. Dette skjedde en dag da jeg var 16.  Jeg bygde meg da et luftslott for å fange meg selv opp i noe, og for å ha et tilholdssted. En konstruksjon av rutiner og strenge regler jeg kunne være opptatt av og som jeg innbilte meg gjorde meg trygg fordi det var forutsigbart og fordi jeg skulle bli slik at ingen kunne kritisere meg for noe. Et forsvarsverk mot kritikk fra andre som kunne sette meg ut. Jeg fant ganske fort ut at uansett hvor mye jeg strevde etter å bli perfekt egne øyne kunne jeg bli kritisert. Noen kritiserer jo det de ikke forstår eller misunner også, så man kan ikke komme unna. Derfor kom forsvar nr. 2; isolasjonen.

Jeg har ennå ikke funnet stabil støtte i mennesker men jeg tror ikke det er lurt å være avhengig av det heller slik mange er i tenårene. Jeg ble brå-voksen, måtte klare meg alene litt for tidlig, men nå er jeg voksen og må stå på egne bein. (Sigaretten var min lett knekkbare krykke en lang stund).

Jeg har som del av sykdommen et ønske om å være liten og bli tatt vare på av en voksen, fordi jeg mistet de voksnes støtte da jeg var 10 og har kanskje derfor anoreksi som en slags "utviklingsforstyrrelse". Altså at jeg kom skjevt ut i mangel på støtte rundt meg. Men jeg fant trygghet i Gud. Jeg er derfor trygg inni meg. Men i verden trenger jeg fortsatt luftslottet mitt fordi jeg har ikke noe virkelig hjerteroms-hjem her på jorda.

Det jeg skjønner nå skulle vært i stedet for forstyrrelsen den gangen jeg var tenåring er et menneske som sto meg nært og var genuint interessert i mine tanker, følelser og behov slik at jeg fikk utviklet og sett disse sjels-delers uttrykk og dermed kunne gå videre på bakgrunn av disse. Når ingen viser interesse står man uten den samme mulighet til å bli kjent med meg selv og til å utvikle egenskaper i møte med verden. Ved motgang gav jeg fort opp fordi jeg ikke hadde muligheten til å bearbeide det som skjedde sammen med andre mennesker. Hadde jeg vært et løvetannbarn hadde det så klart blitt annerledes, men jeg er en høyt sensitiv orkide, og da er støtte nødvendig for å kunne utvikles.

En helbredelsesbølge kom til meg i natt

I natt skjedde det noe helt fantastisk. Først ante jeg at det var en en mega-bølge på vei som jeg ble redd skulle skylle hele anoreksien bort fra meg. Og jeg tenkte å nei og nei. Så kom den og helbredet traumet mitt fra jeg var 16 da det  klikka for meg og jeg fikk spiseforstyrrelsen utløst. Energien satte ting på plass for meg. Skammen jeg tok på meg for Fetsundtypens sex-trakassering fikk jeg vekk sånn at jeg ikke føler vemmelse over meg selv mer. Jeg skjønte at jeg ikke behøver å ta avstand til den jeg var da, som jeg husker som lik lik han; vulgær og ekkel gris. Nå er den jeg var da integrert i meg igjen. Jeg husker nå meg selv fra da som lik meg, en helt ok person. Jeg gjenfant styrken jeg hadde da. Jeg fikk ikke sove før klokka 4 i natt fordi energien jeg fikk var så sterk og gjorde meg årvåken. Jeg tror bølgen var kundalini. Jeg har ved yogaen de siste gangene merket en intens varm energi i bekkenområdet, nemlig. I tillegg har jeg ikke tappet ut noe av seksualenergien på mange måneder og gjort mye yoga.

Jeg er plutselig ikke redd for å legge på meg!!!! Det er så sprøtt. Bølgen tok vekk frykten for å legge på seg og fengselet er borte. Jeg fikk visjoner av hvordan livet kan leves, og fikk føle hvordan det er å leve uten tvangs-adferd. Det var deilig. Nå er jeg ikke redd mer og jeg trodde det var andre (mamma først og fremst) jeg var redd skulle si jeg var lubben om jeg kom til å gå opp i vekt, men frykten bunnet kun i Fetsund-tiden da han fyren blottet seg for meg etter å ha onanert. Jeg tålte ikke det jeg. I går kjente jeg på selve den følelsen blottingen fikk meg til å føle, for det hadde jeg ikke følt på før, for da det skjedde ble jeg helt fra meg, hallusinerte og var helt ute av meg. Den skamløse er ikke uten skam. Han har bare ikke festet seg til den. Så når han går over streken fester skammen jeg til en annen. Først da er han skammen foruten.

Jeg føler meg så hel og sunn i hodet i dag og skal ikke gå mer tur enn jeg vil og trenger. Jeg skal unne meg tid til å eksperimentere med ny mat også. Ikke mer tvang og ekstreme rutiner fra nå av. Jeg skal virkelig prøve å beholde friheten og ikke fristes til å fortsette i gamle vaner som jeg har hatt i 20 år. Jeg veier nå mellom 44,5 og 45,5 med BMI på 15,4 (utfra 45 kg) siden jeg er 171 cm høy. Jeg vil leve, ikke spise litt mindre og litt mindre og miste mer og mer av appetitten. Jeg har følt på en biologisk sult i de siste dagene. Kroppen sier ifra at den snart ikke har noe mer å gå på. Om jeg fortsetter som jeg har gjort vil jeg enten få ulve-hunger eller så stryker jeg med. Det måtte en endring til nå om jeg skulle satse på å leve til jeg ble gammel. Det skal bli deilig å slippe å tenke på at døden står og venter bak hushjørnet fra nå av. Men jeg er forundret over at helbredelsen skjedde, fordi jeg følte at det kun var 10-15 % av meg som ønsket å bli frisk. Nå føler jeg meg frisk, og med en renhet/klarhet og visdom som jeg ikke hadde før jeg ble syk som 16-åring.

Et intervju og en artikkel av kvinner friske fra anoreksi.

 http://www.rebellesociety.com/2013/11/23/in-the-name-of-being-well-i-made-myself-sick-a-conversation-with-laura-yochelson/

http://www.rebellesociety.com/2013/08/02/fierce-body-nourishment-5-gentle-steps/

Anoreksi som åndelig prosjekt

Anorektikeren er en perfeksjonist som ikke er fornøyd før alt kroppslig er fortært og skjelettet knust. Dette fordi målet er å transendere kroppen. Løsrivelsen spirituelle ønsker å få fra kroppen, er noe anorektikeren går konkret til verks med. Hun sulter det fysiske og de lave følelsene hun ikke vil vedkjenne seg, og som hun som en helgen vil heve seg over. Hun vet at hun ikke er kroppen og flykter fra å bli betraktet som et objekt uten respekt for sitt indre liv. Hun flykter fra dette sviket. Hun vil leve, men på åndelig vis. Når hun føler seg fanget sulter hun seg. Fanget fordi hennes indre ikke blir tatt hensyn til. Når ord og kunstuttrykk ikke nytter har hun bare kroppen igjen som kommunikasjonsverktøy.

Hun ødelegger det andre vektlegger i for stor grad. Hun viser hvor skjørt det er. Hvorfor setter de andre sin lit til dette skjøre som så lett fortæres? Hvordan kan de tro hun er det hun kan sulte vekk? Anoreksi er et åndelig prosjekt med spesiell vri. 

Helgener klarer det, men ikke jeg

Jeg har en sterkt behov for å tjene mennesker. Men det kommer i konflikt med mitt behov for å være tynnest mulig, med minst mulig behov for egen del. Siden det å være tynn er av altoverskyggende viktighet spiser jeg ikke nok til å ha overskudd til å jobbe og tjene andre mennesker. Denne konflikten har vart lenge. Jeg står som i stampe. I går følte jeg meg så fysisk skjør. Det er så lite som skal til før jeg får vondt. Jeg har så lite muskulær beskyttelse. Jeg veier nå i underkant av 47 kg (171 cm høy) og det er ved 46 jeg er på kanten av anoreksi. Jeg hører allerede den forføreriske tanken friste meg til å gå videre ned i vekt. Jeg har fått mindre appetitt og spiser mindre. Spiser bare fordi kroppen skriker etter mat.

Jeg har bestandig ønsket å leve opp til mitt ideal, helgener, som ustanselig tjener andre men nesten ikke spiser og i perioder faster med inntak av intet annet enn nattverdsbrød. Å kun bruke energien i det oppflammede ønsket om å tjene. Synd det bare funker når kroppen er tilfreds. Når kroppen trenger mat merker jeg nervene og jeg tåler ingenting utenfra. Det blir ingen glede i å tjene fordi kroppen krever oppmerksomhet. Jeg lurer på hvor lenge jeg skal ha det slik; være for frisk til å være syk og for syk til å jobbe. Nå blir det en mellomting. Jeg tjener andre noe og er bare halvvegs anorektisk. 

Det rare er at selv om Gud vet at jeg ønsker å tjene gir han meg få muligheter, så jeg må kjenne på behovet hver dag. Dette har pågått i ti år, men med avbrekk i perioder jeg har jobbet og tatt meg meget av sønnen min (da han var liten var han svært krevende). Jeg ser ingen annen veg ut enn at jeg får mange muligheter til å tjene og at jeg glemmer meg selv når jeg er opptatt av det jeg vil gjøre for andre. At jeg blir så opptatt av det at kroppens behov blir mindre fremtredende. Det føles deilig når jeg er oppildnet av å tjene. Det varer dessverre ikke lenger enn til jeg er skrubbsulten. Jeg må vel bare akseptere at energien ikke strekker til, fordi det å spise mer er helt umulig.

Hver gang jeg tenker at jeg kan dø føler jeg på trangen til å tjene skape en motstand til døden. Jeg vil jobbe iherdig med å innstille meg på karmayoga framover. Ser frem til resultatene av det med glede.

Forskyvning

 

Boka "Veien til likevekt, om spiseforstyrrelser for mennesker med anoreksi eller bulimi" gir konstruktive verktøy for å frigjøre seg fra s.f. jeg ikke har sett lignende til i andre bøker om emnet. En av kapitlene handler om forskyvning. Her treffer forfatteren det jeg tror er det mest syke punkt av alle vedrørende spiseforstyrrelser. Og dette har jeg faktisk ikke lest noe om tidligere så jeg får vondt i magen og hele kroppen strammer seg i motstand når jeg prøver å lese og tenke på dette. Jeg får lyst til å kaste opp. Jeg klarer ikke ta opp boka og lese mer. Har bare lyst til å lulle meg vekk og grine. Men jeg må jo lese og tenke dette grundig gjennom. 

Det interessante er at eksempelet i boka er så passende. (Mine ord er innenfor strekene) Det står: La oss si du av familiemessige problemer føler deg uønsket. Dette er en vanskelig følelse å håndtere og det er vanskelig å finne en løsning. Følelsen av å være uønsket kan så bli overført til kroppen så du kan overbevise deg selv om at det er kroppen som er uønsket, ikke deg selv som menneske, -og slik får du en innbildt kontroll over problemet.- 

Det forklarer jo faen meg så mye. Man sulter bort kroppen som er en byrde for foreldrene. Jo mindre man er jo tryggere kan man føle seg med tanke på faren for avvisning.  Er ikke det å grine av så vet ikke jeg. 

Den første gangen jeg forskjøv noe, som jeg husker, var oppfattelsen av den vulgære Fetsund-typen (grisen). Jeg ble den grisen jeg så i han.  Jeg forskjøv grisebildet fordi jeg hadde gitt opp å finne noen annen kvalitet i han (han var hver kveld en gris) og jeg sammenlignet oss da jeg så vi hadde noe grisete til felles, nemlig at vi begge onanerte. Dette ble et bindeledd som førte bildet over på meg. Men jeg ville ikke være en gris. Men siden jeg fort fant ut at jeg ikke klarte å la være å onanere overførte jeg det skitne og griseaktige til grisekjøtt og sluttet å spise det. (Jeg husker jeg bedrev en nevrotisk form for onani.)

Noe annet som forskyves til kroppen ifølge boka er de dårlige følelsene en får når en oppfatter seg selv som -f.eks.-  udugelig eller maktesløs, med det resultat at du føler deg tykk. -Fordi du altså ikke klarer å gjøre noe med det egentlige problemet fikser du istedet på kroppen. At den kroppsfikserte kulturen støtter prosjekt kropp bekrefter bare at du gjør noe riktig.

Grunleggende årsak til spiseforstyrrelser

 Om du søker på nettet etter årsaker til anoreksi finner du som oftest ingenting. I programmet "What's eating you?" (sjekk youtube http://youtu.be/BSWOgPUpF4Y) vil du høre en spesialist i spiseforstyrrelser påstå at den grunnleggende årsaken er å leve i konstant frykt uten struktur og uten kontroll. Jenta som fikk høre dette og som du kan se på youtube-videoen sa før utsagnet at hennes mor spiste sunt og dømte andre som ikke gjorde det og ble "Godzilla"- sint. Og vel vitende om at hun når som helst kunne bli dømt eller møte morens sinne gjorde henne konstant redd. 

Dette er grunnlaget. Så kommer det mer, mener jeg, oppå dette, som:

- å ikke få et unnskyld etter et sinneutbrudd eller en dom/krtikk for å gjenskape nærhet,
- å ikke få støtte/respekt for egne følelser, meninger og behov som skiller en fra sin forelder,
- å ikke få fysisk og psykisk omsorg og positiv oppbacking , 
- å ikke bli fremelsket som person og bli tatt inn i omsorgsgivers hjerte.
(Jeg tror en egoistisk forelder kan innbilde seg at nærhet skapt av barnets kjærlighet bare er tilstrekkelig for å kunne gjennomføre en god oppdragelse.)

Når man har alt dette er man svært sårbar for, og ikke rustet til, å takle en utløsende årsak som f.eks. et ovegrep eller å bli sviktet av nære personer.