I drømmen sto jeg i gangen og skulle si farvel til ei ung dame innpakket i like mye tykt yttertøy som jeg pleier å ha på. Dessuten kan det hende hun var litt lubben under kåpen. Er ikke sikker. Mamma og en person til hadde allerede gått ut av døra. Jeg så ryggene deres fire meter fra døra ca. Jeg ble overrasket da den ukjente unge damen begynte å mase iherdig på at jeg skulle slå følge med dem. Jeg kjente jeg følte sterk motstand. Jeg ville absolutt ikke følge etter mamma! Hun maste og dro i meg og da våknet jeg fra drømmen fordi jeg ble redd hun skulle klare å få dratt meg med. Jeg kjente etter om det var den minste ettergivehet til å følge henne og det var det, og jeg var i sterk villrede om hvilket valg som var det beste. Jeg ble lei meg og kvalm da jeg tenkte på det dagen etter.
Å følge i mamma fotspor, liksom. Å ja, nå husker jeg at jeg tenkte om drømmen at min anorektiske oppførsel var en protest mot henne som en måte å rive meg løs fra henne, fordi hun invaderte meg og sammenlignet seg med meg og kjempet mot at jeg skulle være et selvstendig individ. Dette har jeg aldri innsett tidligere. Jeg har bare sett anoreksi som et rop om hjelp og dermed betraktet meg som ganske frisk siden jeg ikke prøver å oppnå noe fra andre med det lenger.Når jeg tenker på muligheten til å bli helt frisk, dvs føle meg fri i forhold til spising, må jeg flytte fra mamma. Men egentlig hjelper det ikke så lenge hun lever, og det vil hun jo gjøre i all evighet, så jeg tror ikke jeg klarer det noen gang. Å bli lubben er farlig m.h.t. menn, siden de er farlige når de begjærer kroppens bulker. Jeg hater bulker. Jeg liker ikke hoftebulkene av bein heller. Jeg vil være en strek og være sikker på at jeg ikke er attraktiv. Jeg blir fri når jeg er fri fra denne verden og spising ikke er noen sak lenger.
Hvorfor ville hun damen dra meg med? Så jeg kunne bli en del av mengden/gruppen? Å miste min egenart, mine grenser ville det betydd. Miste bevisstheten og tilpasse meg mengden. Ikke pokker om jeg vil. Jeg mister meg selv fordi jeg føler at det ikke er plass til mine følelser og at mine behov ikke passer inn. Jeg passer ikke inn. Jeg vil ikke tilpasse meg heller fordi da gjør jeg ting jeg ikke vil. Det var ikke en ørliten vilje i meg som ville følge gruppen, men det var et ørlite øyeblikk uten at jeg hadde motstand pga manglende oppvakthet, hvor det var en mulighet for at hun kunne klare å dra meg med fysisk. Det var da jeg våknet fra drømmen. Redd utslettelse/nedsettelse/bevissthetstap.
Å bli frisk er ikke å gå tilbake til noe som en gang var; uten egenart, forsvinne i mengden med undertrykkelse. Å bli frisk er å fortsette å stå opp for meg selv og å få rom for den jeg er.
