En beskjed midt på natten har preget meg.

Jeg ble vekt midt på natten av en sjel (fra en ukjent voksen mann med innsikt) som kom og sa: ta livet med ro! Ikke i den fysiske betydningen, slik en gammel mann ville ment om han hadde sagt, men med tanke på sinnelaget. Den setningen har jeg grunnet på flere ganger siden jeg fikk den og den har gjort noe med meg. Den har fått meg til å se at det finnes en annen holdning til livet, som ikke er preget av frykt, kritikk, begrensning og stivhet. En holdning som er uredd som om kritikk ikke kan forekomme, som om livet er en lek, hvor ikke alt må taes tungt og alvorlig, hvor behov er for å tilfredstille og begrensning som ikke tilfredstiller behov er utenkelig.

Jeg kom til å tenke på at jeg muligens begrenser mine fysiske behov for å kompensere for visse menn(esker)s manglende begrensning. At jeg som en reaksjon på invasjons-traumet tar ansvaret for den invaderende og begrenser også for han, slik at det til sammen blir for mye, fordi han begrenset seg for lite? For å rette opp i situasjonen. Skape balanse.

Så jeg har lekt med tanken på hva en slik holdning kan innebære for meg og har sett at jeg da kan ha lyst til å trene, ikke for å få riktig kropp, men for å glede meg over hva den kan klare. Og spisingen vil endre seg til at jeg spiser meg passe mett. For utseendet betyr det at jeg ikke har et tvangsmesig behov for at den skal være mager, men at jeg ønsker at den har det bra og føles godt å være i. Hvor mye fett jeg får tak i på magen betyr ikke noe fordi det er ikke farlig med fett og jeg ser ikke på enkeltdeler med kritisk blikk. Jeg trenger ikke det kritiske blikket fordi invasjonen er overkommet eller har aldri funnet sted. Jeg trenger ikke å være redd mer.

Når jeg leker meg med denne holdningen ser jeg hvor redd jeg hele tiden har vært. Jeg har vært redd for å tilfredstille de fysiske behov til fulle i tilfelle noen skulle invadere meg og si jeg er uverdig og forkastelig; som en gris som bare setter pris på livet og ikke er bøyde slaver under pisken som andre nyttige mennesker. Altså, jeg jobber ikke, derfor er jeg ikke verdt å få behov tilfredstilt. Dette ligger i vår kulturarv. Det er ikke noe jeg har funnet på.

Lei.

Jeg så en pære ( kjøpt til sønnen min) i kjøleskapet jeg fikk lyst på, og tenkte som vanlig " nei". Men så ble jeg overrasket at jeg etterpå tenkte at jeg var lei av all restriksjon og skulle ønske jeg bare kunne spise hva jeg ville. Seriøst, jeg har aldri tenkefølt det så dypt og gjennomtrengende før.

I de siste timene har jeg hatt lyst til å bli ekte; slutte å være restriktiv med maten og slutte å tvangstrene, barbere av meg håret og slutte å farge det. Men jeg tar ikke beslutninger uten å overveie det nøye over lang tid først. Særlig ikke når jeg er deprimert og det kan være destruktivt. Men hva er destruktivt egentlig? Noen vil si en er destruktiv med ordene "du lar kroppen forfalle" fordi vedkommende ikke slanker seg og trener, ikke bruker sexy klær, ikke farger håret og ikke sminker seg. Er det tegn på depresjon at man ikke bryr seg om å jåle seg til? Er man deprimert bare fordi man ikke vil ha sex-appell på den vanlige måten? Jeg har fått opp i halsen kvinners jåleri, presset om å se sånn og sånn ut. Er det ikke mer destruktivt å føle press til å klippe og farge håret hver 6 uke, spise en nøye oppmålt matmengde, være aktiv tross sykdom, tretthet og sult, sminke seg selv om en ikke liker sminke?

Jeg har holdt meg strengt til mine 1300 kcal pr dag og har gått bittelitt mer ned. Da jeg så magen min i et speil der jeg får behandling av fysioterapeut ble jeg skuffet over hvor mager jeg var. Jeg syntes jeg så ekkelt tynn ut. Det var ikke noe der. Ikke fett og ikke muskler. Jeg vil være ekte, meg, men det er så himla vanskelig når jeg også må være i et samfunn med tykke, trygge damer og utrygge damer som sammenligner seg med meg og misliker at de er tykkere.

Og jeg er så redd for å begynne å spise mer når jeg ikke har noe å fylle dagene mine med, annet enn at jeg kommer til å orke å trene mer. Jeg har et hult liv, og jeg ønsker ikke at mat skal være en så dominerende del av det. Jeg vil gjøre noe for andre, men vet ikke hva. Og så lenge jeg ikke vet hva og ikke gjør noe, ønsker jeg heller ikke å ha overskudd av mat, for da går det kun til å føle glede, og det fortjener jeg ikke. Jeg skammer meg over å føle glede av mat når det er mer enn et minimum siden jeg ikke skal jobbe etterpå. Glede skal komme av å tjene andre.

Det som er skikkelig dritt er at jeg er like restriktiv til hva jeg vil gjøre for andre som jeg er med maten. Det må være sånn og sånn. Jeg må jobbe med noe unikt og nyttig som gleder andre. Det må også være en glede for meg å både utføre og med tanke på tjeneraspektet ved det. Jeg er en hard nøtt å knekke og jeg har lyst til å knekke det harde nøtteskallet nå!

Muskelsmerter og muskelspenninger?

http://www.slideshare.net/Firheat/the-association-between-back-pain-and-anorexia
Mer om hva TMS er: http://www.tensionmyositissyndrome.org/

Et godt Finn Skårderud-intervju.

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article7685341.ece#.VALnYTJ_v-Y

Kvinne, et objekt

Kvinner fremstilles som offere uansett, synes jeg. Enten er de tykke og stakkarslige trøstespisere, eller anorektiske eller bulimiske syke stakkarer, eller så er de overdrevent opptatt av trening og kosthold (ortorektiske). Det er spiseforstyrrelser over hele linja, mer eller mindre hos alle, virker det som. Ingen går fri. Men er det rart kvinner har et vanskelig forhold til egen kropp og temaet kontroll over kroppen er oppe i dagen hver dag hele året når de fleste opplever at den ikke blir respektert som ens egen eiendel? Er det noen som ikke har blitt seksuelt trakassert, mishandlet, opplevd voldtektsforsøk, voldtatt eller seksuelt misbruk innen de fylte 25?

Vi ønsker at våre kropper blir behandlet pent, men hvordan kroppen ser ut spiller ingen rolle i den sammenheng, selv om vi kanskje ønsker å tro det så vi kan gjøre det som skal til for å unngå å bli dårlig behandlet. Bli vakker og beundret så ingen vil finne på å gjøre en vondt, være så tynn at en ikke vekker begjær hos menn som ikke har styring, være så sexy at man kan velge og vrake menn selv... Ingen av disse strategier virker. Fordi menn som er onde er onde uansett hva vi gjør.

Hva menn, eller kvinner, mener om vårt utseendet betyr ikke noe om vi selv liker hvordan vi ser ut. Om en fyr jeg dater liker tykke damer vil ikke jeg bli usikker på eget tynne utseendet når jeg liker det selv. Så disse kampanjene om å like sin kropp uansett størrelse har lite virkning, fordi man begynner ikke å like eget utseendet bare fordi noen sier du får lov.

Det jeg forsøker å komme fram til er at når kvinner er opptatt av utseendet og er forfengelige også på andre måter for å tilfredstille menn, lever vi under forbannelsen av å være kun et objekt for mannen, og bekrefter dermed selv dette smålige synet!

Visne

Å få anoreksi
er å bli gammel for tidlig:
å visne som et blad et tre ikke vil ha.

Dead girls are skinnier.